perspektivv - Tumblr blog

perspektivv · 5 years

Text

When do you make decisions?

Edit: Prøvde tumblr gif som man kan sette inn selv, men er så dårlig utvalg og jeg kan ikke ta vekk teksten under, så det var kun for å prøve. Må nok bare holde meg til giphy og gjøre html. Ellers er det jo litt morsomt å sette inn gifs i en så lang og informative text. Gøy, gøy, gøy.

According to multiple sources on the Internet, the average amount of remotely conscious decisions an adult makes each day equals about 35,000. The average Brit makes 773,618 decisions in a lifetime but lives to regret as many as 143,262 of them. (I’m not gonna link to my sources on this or similar things, because google.)

There are countless of articles, talks, books and more discussing how we make decisions and how to practise making those decisions quicker and more efficiently. To quote an article on Harvard Business Review about 3 Timeless rules for making tough decisions:

We spend an inordinate amount of time, and a tremendous amount of energy, making choices between equally attractive options in everyday situations. The problem is, that while they may be equally attractive, they are also differently attractive, with tradeoffs that require compromise.

It’s really not surprising that the number of decisions in a day is so high, as answering one only enables another one to appear. Just imagine a situation where someone asks you if you want a cup of tea. First of all, do you want a cup of tea, what tea do you want, how do you want that tea, is that person gonna make that tea right, do you have time for tea, do you sit down with your tea, and if so do you sit down with others or by yourself - and this is where maybe the decision isn’t just about something that needs an answer or action anymore, but starts spiralling into a thought process of how you are perceived through your actions by others, social conduct, traditions and cultural differences. The decision isn’t necessarily just yours anymore, and this is something we face more often than you might think in decisions about life, jobs, homes/home towns or countries, travel, cars, recycling, kids, pets, drugs, partying, sex, or paying for a meal, you name it. I’m hoping that in the future any decisions is just ours to make and that we can confidently make it, but at the same time I will contradict myself by saying that I hope we also improve our communication and collaboration with people more so that the weight of making a decision isn’t just yours to carry and that we can ask more freely about advice, share previous experiences, and give objective feedback. Notice the objective here. Objective is a very key word for that to work.

However, the question I’m wanting to explore is WHEN do you make decisions? Some everyday decisions you just make in the moment, yes, of course. There’s triggers and impulses and responses and actions, you just make those decisions in the moment. But what about the bigger things in life, the decisions that requires you to focus a bit, research, think and consider if this is really something you want because making that decision changes so much and will - like any good thing in life be ir article, book or case study - end up leaving you with more questions, requiring you to make even more decisions.

Think back on your life, when did you make the decision to try alcohol for the first time (or to have sex, smoke some weed or even try drugs, or to get your drivers license, move out or go travelling)? For me, I don’t think that was a conscious decision, it was just something that would inevitably happen as a part of life. As a part of my life even more importantly, because although I might not have realised at a young age, part of what makes me who I am is my longing for experiences and to try things for myself and make up my own mind about something. Sure, many others have drunk excessive amounts of alcohol before and there’s lots of facts and information about it, amongst your friends, family or teachers and in books or online, but I believe in trying it for yourself and hopefully doing so with an open and ready mind (as in even though you’ve heard about the effects of alcohol or drugs from several people and they all say similar things, be open for this not to necessarily be relevant to your experience at all and that whatever you experience is subjective - but let’s not delve into this as that’s not the theme this week), not letting others subjective experiences cloud or impact your perception of your experience. (Hah, how many times can Ida say experience in a day!?)

Important to note here though is the difference between these decisions - the decision of trying alcohol for the first time, deciding to have kids or quitting your job is in my mind a bit easier (albeit not easy at all!), because it’s mostly just a yes or no, do it or don’t. With decisions down to as trivial as what to order from a menu which has so many exciting things you want to try, that’s where the difficulty comes in. A bigger version of this is choosing what university to go to. If you decide to have a kid there’s obviously lots of knock on effects of that decision and lots you have to think about prior to that, like can you afford it, is this person you want to have a kid with the right person, maybe you want it alone, etc. However with choosing a university you have multiple options to choose from. And those options have options again. Similar to a menu at a restaurant. Do you want a burger or pizza, with a burger there’s fries, maybe even sweet potato fries, pizza has lots of different combinations such as ham and pineapple or triple cheese, thick crust, thin crust, how do you know if this particular restaurant has the pizza you want, even if the combination is right, maybe the crust just isn’t crusty enough? That’s what we might call the multiple opportunity decision. A decision in which you can see several right choices. I think with the other, “easier” decisions which we might call the do or don’t decision, there is still lots of options to consider, but if that decision is to get a car or have a kid as mentioned earlier, the weight of that decision is mostly on the do or don’t. The other options will obviously need a lot of considering after that initial decision has been made, but that’s when the weight of that decision shifts and spreads out over multiple, different decisions rather than weigh so heavily on just the do or don’t.

In terms of when to make a decision I think we should give our brains a bit more cred for their hard work in decision making. Your brain is definitely doing a lot of hard work - without you realising - to prepare you for any decision. You might never have thought about getting a car consciously, but your brain is always on and it will gather and store information you never thought you would need until you one day get that question from a friend or colleague which prompts you to think about maybe getting a car. Now - this is where the when of making a decision comes into action. Unfortunately I am no professor of psychology or social behaviour or neuroscience, so I can only answer this question from my perspective. But if you’re interested in knowing when the worst time to make a decision is, according to psychology today it is late afternoon (when you’re usually running low on energy, have other worries and are stressed or emotionally charged).

“People who are cognitively busy are more likely to make selfish choices, use sexist language, and make superficial judgments in social situations.” Kahneman goes on to explain how cognitive overload and physical depletion impair our self-control. We make stupid choices. We hurt ourselves and others. We act uncharacteristically.

However, logically it makes sense that you should (like is so often advised) sleep on it and make decisions when your mind isn’t clouded with other stuff and you’re not running low on energy. But in reality I think that’s very far from the truth, especially for me who’s not a morning person and there’s always stuff clouding my mind.

I feel like the multiple opportunity decision is more difficult to decide on WHEN to make, because usually there is multiple opportunities because the time just happens to be right (stars aligning, faith, ment to be etc) for a lot of different things, but if you don’t act on it soon enough many opportunities will fade away and your decision will have been made on the basis of you choosing not to decide yet. The do or don’t decision is mostly already been decided on, however you just got to wait for or choose the right moment to act on that decision, and it can probably come around several times in life. Like having a boyfriend, sometimes it works with your life other times it doesn’t. Same with a car, travelling, house, pet, kids etc. Do or don’t is part of you, you’ll just know when you know (bleeergh, wank, but true. And also, just side note here, it’s the most frustrating and annoying thing when people say “when you know you know” because you don’t necessarily just know, but this is where I think an element of knowing yourself and allowing yourself some time to actually listen will benefit and you will maybe more easily come to this magically, holy, wanky “when you know you know” so I guess it connects back to that quote from psychology today where they say it’s better to make decisions when your mind isn’t clouded).

I think I very quickly make decisions when I can see the whole picture just falling into place, like when my friend messaged me about going to Reading Festival it didn’t take long for my unconscious brain to see the full jigsaw (yes, subconsciously inspired by Daniel Sloss) and how it was actually a possibility - without me realising, and as soon as that happens I then actively start to consider the options and research further about anything that might throw a spanner in the works - schedule, money, time, is this actually something I want/that excites me/an experience I can gain from - what you may call the hard and soft facts. As soon as I saw that the pieces fitted the jigsaw (the do or don’t had already been decided at this point - I guess it’s decided as soon as you start looking into the possibility, and then if you somehow end up not deciding to do it due to conflicting elements which doesn’t make the piece fit well into the jigsaw that’s I guess when the window to make the decision has passed and your decision was to not make a decision - BUT this does however prove that it is in fact a do or don’t decision because if it had been right you would’ve done it and just because the window of opportunity has passed does not mean you won’t do it if the opportunity arises again) the only thing left to do for me is to convince myself that I have already made the decision so there’s no point in fighting it (convincing yourself to act at the right time and place, because you’ve already decided on do or don’t subconsciously, and now the time seems to be right - act on it). So looking back at this week and the previous weeks leading up to my decisions I think this is very relevant to getting my hair cut & handing in my notice at work. It was a do or don’t decision, but I’ve spent a long time convincing myself to just do it. And I think this is the same thing when I’ve in the past gotten tattoos (however the action of getting a tattoo is very much do or don’t, but interestingly it’s very clouded by the multiple opportunity decision in terms of what to get which will then obviously drag out the time and then your opportunities to act on your decision will come and go. You in a way have to find the right opportunity for the right choice of tattoo design, in the same way as the opportunity to have a boyfriend and car will come and go and depend on what type you get).

Interestingly enough though, through desperately trying to prompt myself to write some mildly interesting stuff in this blogpost, I found a few articles discussing when to make a decision and how your mental health (good or bad) impacts and affects your judgement in decision making. And what I haven’t yet mentioned in relation to decision making is the psychology of the “reward risk” which will impact your decision making depending on your mood. BBC’s article The best time of year to make a life decision? talks about how depressed mood usually makes us more risk-averse and shows to a study explaining that:

"Depressed subjects showed lower memory of observed rewards and had an impaired ability to use internal value estimations to guide decision-making in our task.”

Or as explained in the BBC article “When given a card-playing task designed to assess risk-taking, for example, depressed participants had a harder time remembering which options were more likely to yield rewards, making them worse at the game than non-depressed participants. Participants with depressive symptoms also were more conservative in their risk-taking than non-depressed participants – sticking with safe choices that had low chances of reward, instead of adopting higher-risk strategies with potentially larger payoffs.”

However they also go into talking about the optimism bias and how it’s not necessarily a good thing to be happy and optimistic when making a decision, because you’re more likely to blindly just believe that you have a better chance, that there will be a positive outcome from your decision. BUT! While healthy, positive thinking individuals might be biased to the optimistic outcome of any situation they are also better at making it come true. So according to this article making a decision in the summer, when the days are longer and the sun is shining, people are happier and more optimistic might serve you better than winter and January when most people make some changes due to the risk of Seasonal affective disorder. What I choose to take from this is that maybe January is actually a good time of the year to make a decision, IF you have taken care of yourself in terms of an ideal December - lots of time off from work, time well spend relaxing, caring for yourself and your family members, and hopefully you will maybe go on a holiday to fight off the winter blues. When you come back to life & routines after that your head is hopefully clear and your body filled with sunshine.

So, does that mean I was not right in making the decision to quit my job this week because if anything I have had the exact opposite? I’ve been very ill (in and out from the doctors, relying on meds, been exhausted from the constant pain but still gone to work because I felt guilty for not) and been excused from not really having a proper break at Christmas and before, and from not really remembering when I was last proper relaxed. I’ve been mentally weak, and getting weaker over the past few months, and I live in London, it’s not exactly the capital of sunshine and optimism. I would venture to say that I was not wrong in making that decision, because going back to that wanky bullshit of when you know you know, you do kinda know when you know, it’s just easier to see when you’re not trying to balance all those other things.

Adele Barlow wrote in the Huffpost blog about three questions she has learned will help aid her in making big decisions. It doesn’t mention much about when to make decisions, but I think this is maybe the article I found most useful of all the ones I’ve read in preparation and research for this blogpost because it so obviously puts into words something I have subconsciously thought about and value.

The three questions are :

1. Will this help me to stay upwind? Instead of trying to predict what you're going to want in twenty years, he talks about giving yourself the best skill-set possible by always selecting the more difficult problems to work on. Those tougher projects sharpen your skills and therefore inherently equip you best for whatever you work on next (which you can't necessarily predict from here in the present).Most importantly, choosing to tackle tough problems brings you in contact with others aching for challenge: "Look for smart people and hard problems. Smart people tend to clump together, and if you can find such a clump, it's probably worthwhile to join it.”

2. Will this introduce me to supermodels? The analogy of meeting a supermodel and how the likelihood of the episode happening rests less on your having a six-pack and more on hanging out where the supermodels actually are

3. Will this bring me closer to my wizards? "At this stage in life, in your twenties, you're still an apprentice in anything you do. The important thing is to find your wizards, the masters in your field. Sometimes they're in industry, sometimes they're in academia." These are the people whose wisdom and knowledge you want to absorb, he said; whose paths you somehow want to partly emulate.

The reasons to quitting my job was many, and it was a difficult decision because it’s a good job. I’m in a very privileged position where I felt safe to make that choice without any plan in place because I knew I would survive. I had things to fall back on and I know I’m employable and that there’s always jobs in my industry. Looking at these questions helps me realise a lot of what I just couldn’t quite formulate in terms of why this job just wasn’t right for me, and in terms of when to make this decision I really could’ve made it anytime. But it was a do or don’t decision, and I had a window of opportunities and I was not willing to risk not acting on that decision at the right moment just to see it fade away as a result of my indecisiveness.

So what have I actually learned from all this, from reading and reflecting on decision making and the important question of WHEN to actually make a decision? I think it’s safe to say that a lot of it is subconscious and that we therefore have to allow ourselves time to listen to ourselves, pick up on hints and changes. A multiple opportunity decision is very hard to decide on because there is so many right outcomes, it’s like that full coloured jigsaw piece that could technically go anywhere, and maybe in those situations you should maybe allow yourself some play and excitement, allow yourself to try it out and remind yourself that if this is not it (if the university or job just isn’t right despite you believing it would be when you made the decision) then there is plenty more options to try out. The beauty of a multiple opportunity decision is that it’s more readily available for when you need a change. So you can try to put the jigsaw piece there, but if it doesn’t fit later you can just move it and try another position for some time. I guess that with those decisions time might seem of essence, it might all seem like all of the stars have aligned creating a blinding brightness, but actually, in the end you will (argh, I’m so annoyed that I’m about to say this) just know if it was the right decision or not. The do or don’t might be faith, it might be whatever you want it to be, but for me it’s important to remember that it already is. I can’t remember what I was talking to Simon about, but the essence of the conversation was him trying to convince me to worry and sweat the little thing less, and he said something which I think fits in well with the do or don’t decisions - don’t focus on the what if’s, but the what is. This is a decision you will just naturally fall into, like my decision to go to Reading with my mates, so allow yourself some calmness and confidence in these things.

The outcomes of any decision I make might not always be to my expectations or what I wanted, but fighting against that unconsciously made decision or the time and place and jigsaw layout is kind of useless, so in terms of when to make a decision maybe this is a plea for myself to trust my gut more and act quicker, after all if it’s all a jigsaw the most important thing is to have some fun with it.

P.S. This is an honourable mention of an article I really wanted to include, and probably have subconsciously, but still worth a read on its own. (However I don’t like the example of driving down the road and you have an intuition to drive more to one side of the lane because of something further ahead. I don’t feel like that makes for a good example, and also it just makes me believe the writer must be a very inattentive driver because urgh, it’s such a bad example.)

http://theconversation.com/is-it-rational-to-trust-your-gut-feelings-a-neuroscientist-explains-95086

#ida decisions

1 note · View note

perspektivv · 5 years

Text

De ”voksne” er bare større barn

EDIT: Dette er absolutt ikke malen, det kan bare være en tanke man hadde og skrev et paragraf om, det at jeg har skrevet 7 sider her nå er bare fordi jeg har nå tid og energi til å gjøre det. EDIT 2: Jeg har kanskje brukt opp min kvote med “hermegåser” for resten av året allerede..... EDIT 3: Du burde kanskje lage deg en kopp te og sette deg godt til rette. Okey, kjenner at dette jeg vil ta opp må være i flere deler, fordi det er litt forskjellige ting jeg vil snakke om men som har samme ”regler” bak som jeg selv prøver å finne ut av. Pluss at det kommer til å ta litt tid å komme til poenget fordi jeg må forklare en del ting for deg før jeg kan få deg til å se det jeg ser. Så vi må ta en del omveier, som kan til tider se ut som om de ikke har noe med poenget å gjøre, men det er bare bra det for da får jeg dyppe litt dypere i tingene det er laget opp av og forstår mer selv, også vil forhåpentligvis du også skjønne litt til slutt. Jeg vil først begynne med alt det negative i verden! Hah! Neida, men jeg vil snakke litt om det her med negative og positive ting, og hvordan samfunnet lærer deg opp til å verdsette positive ting for så å le av deg/dra deg ned når du practice what you preach. Føler dette er litt som en slags omvendt jantelov, hvor de bare; ”sånn her er reglene”, også peker de på deg når du følger dem og utroper: ”hah, så naiv!”. Man blir fra tidlig alder lært om alle livs filosofiene som man skal følge; dele med andre, være snill og grei etc. Ting som voksne hysterisk prakker på barn: ”HVA HETER DET?! VÆR SÅ SNILL OG TAKK!!!!!” Men så kommer - the plot twist! Voksne som faktisk har integrert Disney verdiene, om jeg kan kalle dem det, blir sett ned på. Det er akkurat som om det er preferred at barn skal være sånn, men så må de liksom vokse det av seg fordi ellers blir du sett på som naiv, dum, en som ikke forstår det som blir sagt mellom linjene. Når du ironisk nok kanskje faktisk forstår hakket mer fordi du ser at det ikke er noe vits med den negative holdningen som er typisk karakterisert som det å være ”voksen”. Samfunnet i dag føler jeg foretrekker at voksne har verdier som: ”ja, nei, jeg stoler ikke på noen!” ”Skal man få gjort noe må man ta ting i egne hender, fordi jeg er den eneste beste og alle andre bare vader rundt.” ”Du må ikke bare tro på det alle sier, hallo, les mellom linjene, alle vet at alle lyger.” ”Hvorfor gir du meg denne bare for å gi meg den?? Er det et triks?? Nei, jeg vil ikke ha det!” ”Du kan ikke bare få ting, du må fortjene det!” ”Det er ikke mitt ansvar å passe på at andre har det greit, det får de greie sjøl.” Når man setter opp Disney verdiene så er alle enige om at dette er bra og at det er slik man vil at samfunnet skal være: Pocahontas: True love is color blind and without prejudice. Lion King: This movie teaches kids about loss, regret and not being afraid to face your fears. Beauty and the Beast: This movies teaches us that you cannot judge a book by its cover and that it is who someone is inside that counts Mulan: To be yourself and to do what you believe is right. Lilo and Stitch: Just because someone is different, that does not mean that they should not be treated fairly

You get the point...

Hvorfor, er det da slik at når man ser eller møter voksne med disse ”barnslige” verdiene så tar man dem ikke alvorlig, og bare MÅ prakke på dem. ”Har du ikke lært ennå?” ”Why so gullible?”

Dette er snakk om faktiske genuine folk som ikke er ironiske, som prøver ting før de sier at det ikke er noe for dem, som ikke vil noen vondt, er oppriktig nysgjerrige, gjør ting wholeheartedly while enjoying themselves, og ikke minst er åpne. People that society love to hate, are often the most pure. Men det er begrensa hvor mange av dem som kan stay that way, when they are being treated so negatively. Fordi de som er ”ordentlig voksne” er som teite offiserer som prøver å holde orden i rekkene sine ved å sørge for at alle er like miserable. Because that’s just how it is to be an adult, apparently.

Holdningen at man ikke får lov å prøve ting, fører også til at man føler alt man gjør må komme ut perfekt, hver gang! Fordi det er jo det som er ”voksent”, å vite hva man driver med, og å gjøre det feilfritt. Føler jeg ikke trenger å gå inn på hvor detrimental that is for society. Så mye fint vi går klipp av på grunn av det.

Nå, case studies! (Yeah, I’m gonna be a proper pro). Jeg fokuserer på public persons fordi det er slik man lettest ser hvem de prøver å være og hvem the public prøver å få dem til å være. Basically, people that in their own unique ways are spreading hope, love and hapiness, while the media tries to bring them down.

La oss begynne med, the twins everybody loves to hate:

Jedward

John & Edward are best known for their unpolished but enthusiastic performances.

”they're just raw, naïve and innocent and they have the potential to be really good”

Her har du to gutter som har vært in the public eye i over ti år, og de har virkelig fått gjennomgå. Det hele begynte i 2008 på X-factor, not surprisingly teenage girls loved them. Akkurat som med mange pop grupper; Markus&Martinus, boybands like; Backstreet Boys. You get the trift. Just innocent fans loving yet another pop duo. Nothing new here. But for some reason there was. Av en eller annen grunn begynte det tidlig å være folk som hatet dem, og ikke bare litt, men passionately. Simon Cowell satt tonen med en gang de hadde performed; ”not very good and incredibly annoying”. Det gikk så langt at til og med veletablerte politiske parti parodiserte dem i valgplakatene deres:

Nå litt videoer, her er de noen måneder etter at de ble kjent. Legg merke til så åpne og glade de er, selv om de blir hengt ut litt, og ledd av, but they are having a good time, doing what they have dreamt of all their life; being popstars. Men du kan se trøbbel på horisonten, for folk reagerer allerede på alderen deres, 18, ops, teoretisk sett ”Voksne”. Hadde du tatt identisk oppførsel, men at det kom fra 9 åringer, så hadde dette vært ”adorable”. Legg også merke til hvordan de flere ganger ikke adresserer dem engang, men snakker om dem foran dem, som om de ikke får lov å være med på ”voksen-praten”, som egentlig bare er å make fun of them. På et punkt (rundt 1:40) prøver til og med John (sitter til venstre) og styre bort i fra dette og snakker om sofaen, et lite forsøk på å få bli med på samtalen som fort blir børstet vekk. Han er litt ukomfortabel og Edward (til høyre) merker dette og setter seg nærmere og vil signalisere at de er fortsatt på lag. Får ikke se så mye mer for det er klippet, og nå er fokuset igjen tilbake på dem, men nå kan man se at de sitter fra hverandre igjen, fokuset er tilbake på dem, og litt mer saklig denne gangen, men det tar dessverre ikke lange tiden før de ”voksne” skeier ut igjen. Ironisk nok så er tvillingene de mest voksne og hever seg over alt dette og prøver å ha en sivilisert samtale, men det er tydelig at de ”voksne” bare ser på dette som en svakhet, eller at de ikke forstår at de blir gjort narr av, og dermed kan fortsette med adferden sin.

(jeg har btw lært noe nytt, du kan bare trykke play og den starter og slutter der jeg vil, så du får bare se det jeg mener er viktig i denne sammenheng, kult?! learning every day.)

youtube

Nå dette var ikke på langt nær en av de værste uthengingene av dem. Men tenk da hva slags effekt dette hadde på dem opp igjennom årene. Hopp frem ti år, og de prøver fortsatt å være positive og spre glede, men du kan merke at all den negative energien har satt sine merker. Legg merke til at John (til venstre) snakker mer med sin vanlige stemme og dialekt for å prøve å bli tatt litt mer seriøst. Edward (til høyre) holder mer på pop personligheten, sikkert fordi det er tryggest for han.

youtube

Dette programmet handlet om at de skulle få en ny look fordi de trengte å ”vokse opp”, de kunne jo ikke kle seg som de hadde gjort i alle årene. Programmet sluttet med å reveal the brand new look for them, som egentlig bare var å ta bort alle fargene, ga dem bare klær som var svarte og hvite, og håret måtte ikke stå opp, fordi det var ikke appropiate for their age. Since when have being an adult meant no colour? And no fun? And why do everyone continue to enforce these rules? Ikke nok med det, når de får være med på programmer og slikt nå så er det mer for å la publikum ha en liten chuckle. Her blir de vel egentlig bare introdusert og forteller at de er glade for å være tilbake, programleder sier det er ”a pleasure”, but if you’re a real grown up, you’ll read between the lines, and that’s funny!

youtube

De har nå kommet til et punktet i karrier sin hvor de får produserer sine egne låter og tekster, kontra å måtte bare synge det som ble gitt dem, og forteller om hvordan dette er meningsfylte tekster som de har skrevet selv. Dette blir også ikke tatt helt seriøst, fordi tekstene er for lette. Det er ikke noe å lese mellom linjene, de sier jo bare alt som det er rett frem, og dette er med andre ord ”feil”, og ikke ”voksent”. Og siden de er blitt for gamle til at plateselskaper vil jobbe med dem så er sangene nå også veldig basic, men det stopper dem ikke fra å prøve å få frem budskapet sitt som de har fremmet i over et tiår: positivitet ! Spilleliste du kan høre på mens du leser videre. Spørsmålet mitt er; bare fordi et budskap ikke er gjemt blant gåter, symboler, lurer mellom linjene eller så vidt blir hintet til – skal det bli føyd unna? Er de ”voksne” rett og slett sjalue? Kan det være fordi tvillingene har en partner som alltid er på deres lag og alle ”voksne” er litt pissed fordi de er ensomme og har måtte klare det vanskelige livet alene, så siden tvillingene har det så lett fordi de ikke er alene så er det okay å hakke på dem?

SEGWAY!

Et annet tvillingpar people love to hate (not surprised I see) er the Dolan twins.

Man kan argumentere mye av det samme som over med de også. Men de er ikke fullt så out there som Jedward, litt mer tonet ned, men budskapet er det samme: Være positive, og ikke gi negative energier oppmerksomhet. Nå for å ikke lage denne posten så mye lenger enn den allerede er så skal jeg ikke gå så mye inn på the Dolan Twins i og med at vi har diskutert en del om dette fra før. Men det jeg vil si er annerledes med the Dolan Twins fra Jedward er at den negative energien har faktisk fått litt mer tak, spesielt i Ethan. Så her ser man tydeligere hva som skjer når man har samme åpne personligheter men den ene får mer merker etter de ”voksnes” hakking. Grayson har klart å gå over til å fortsatt være tro mot seg selv og remain positive, men i et format som er mer akseptert i den ”voksne” verden. Ethan har heller valgt å maskere den delen av seg selv og gjør som mange andre ”voksne” og setter opp en front som er irritert og ikke vil bli brydd. Hadde det ikke vært for Grayson hadde man ikke sett den positive gutten titte frem fra denne fronten i ny og ne. Det meste av ”voksen” hakkinga på dem skjedde jo da de ikke engang var så gamle som Jedward var, så the Dolan twins har måtte integrere seg raskere i ”voksen verden” før de i det hele tatt var ”teoretisk voksne”. Er det blitt enda mindre toleranse for denne ”naive” oppførselen i ”teoretisk voksne” på bare litt over fem år? Nå over til en enda mer kontroversiell person og på helt andre siden av spektre, så vi får litt variable eksempler; Martina Big (som vi snakket litt om tidligere i uka). Her er vi en person som bryter de fleste ”voksen reglene”: ho har det gøy med utsende sitt, ho går over til en annen ”rase” og dermed blir det konflikter over hva som er politiske korrekt, og midt oppi alt dette så har ho det audacity til å late som ho ikke mener noe mellom linjene!? (tror de...) Men virkeligheten er noe helt annet, ho er en genuin person, som har funne noe ho interesserer seg for, og går inn i det uten noen fordommer og bare har lyst til å forstå.

Youtube video av ho om du ikke så den. Det som overrasket meg mest da jeg researcha henne var comment section på youtube. Jeg gikk igjennom en del av dem da jeg leste meg opp om Jedward, og der var alle all to ready for hateful comments and to make fun of them:

Men det var faktisk noe helt annet på videoen for Martina Big:

Kan dette være fordi ho har gått så langt at det hjelper ikke å rette henne inn i rekkene lenger, fordi ho er ikke lenger en del av rekka, så da er det liksom greit å se henne litt på avstand og kanskje bare til og med ignorere henne. Og når de retter oppmerksomheten på henne så er ho så alien at de faktisk ser henne for den ho er? Hater vi mer intenst de som er for nærme oss fordi de burde vite bedre? Nå la oss gå over til andre siden og ta for oss folk som er ”ordentlige voksne”.

youtube

how is this more grown up?

De ”voksne”. De som blir sett opp til fordi de snakker mellom linjene, er skeptiske til alt og alle, ikke åpne til å høre på andres meninger og erfaringer, som ikke trenger noen for de er jo tross alt voksne! La oss ta for oss noen enkelt personer som eksempler: Dr Phil Dette syns jeg er ordentlig skummelt, fordi han har et respektert yrke som liksom skal hjelpe folk, men han gjør så mye mer damage enn healing. Her er et klipp om en ”out of control teen” som må rettes på. Det er utrolig vanskelig å se på, for alt jeg ser er et redd menneske som ikke får veiledning eller hjelp fra noen rundt seg og bare blir dyttet unna, og har derfor prøvd å komme opp med en oppførsel som forhåpentligvis kan hjelpe henne, men ikke har så stor suksess fordi hallo, she’s still a kid! Og hva blir ho møtt med? En far som fysisk stenger døra om natta fordi han er ”redd” for henne, og accuser ho for at ho kommer til å drepe han. Og ikke nok med det så tvinger de barna til å være med på showet ved å basically kidnappe dem fra deres eget hjem. Hvor utrolig redde må ikke barna være for alt dette som skjer på et sted som liksom skal være trygt, og med approval from the people that’s supposed to protect them. Også fortsetter de ”voksne” å tvinge henne til å gjøre ting ho ikke vil ved fysisk makt og lyging. Men hei, det er ho som er en forferdelig person....

youtube

Og dette er bare en vanlig episode av dr. Phil, som mange ”voksne” nyter å se på fordi yes, her blir de lært de ordentlige ”voksne reglene” av en utrolig fin ”voksen” mann som Dr. Phil. Dette er hva de ”voksen” skal strebe etter, å alltid sette folk på plass så de også kan være ”voksne”. Har ikke lyst til å bruke noe mer tid på Dr. Phil, fordi jeg blir så utrolig lei meg. Donald Trump – need I say more. Her har vi en person som virkelig ikke hører på andres meninger og erfaringer fordi det trenger han jo ikke, han er jo allerede ”voksen”. Han er så utrolig ”voksen” at til og med andre ”voksne” syns han er litt for ekstrem. Men hadde det vært noe problem om ”voksen reglene” faktisk var gode? Kan man få for mye av det gode? Hadde det vært et problem om noen av det voksne som har disney verdiene var så ekstrem som Donald Trump? Så over til en litt mer ”smartere voksen”, Louis Theroux, a documentary filmmaker. En som er så utrolig flink til å vise ”voksne” hvordan å være ”voksen” ved å, igjen, henge ut folk ved å gjemme det så utrolig mellom linjene at du må være ”ordentlig voksen” for å kunne forstå det. Og om du påpeker det, så prøver han å pakke det inn som at det er humor, når det egentlig bare er en subtle way of making fun of others. Her er et klipp hvor han seemlingly have adopted the quality the grown ups hate: like curiosity and trying to see things from a different perspective, but it’s not geniune, there’s an agenda. Mye som med mammas spørsmål, så er de ledende og prøver å bevise noe ho allerede tror. Og han passer alltid på å ha en viss avstand, han oppfører seg som han inviterer dem inn og er interessert, men han vet hvordan kamera funker, så in person ser det ut som om han er på ditt lag, men han er klar over hvor kamera er og hvordan det egentlig ser ut og dermed forviser seg om at det ikke skal bli forvirrende for publikum så de tror han er en av dem vi henger ut. Han prøver å være objektiv men ”voksen reglene” er for ingrained in his being.

youtube

Første gang jeg så han så visste jeg ikke hva det var som gjorde at jeg ikke helt likte han. Jeg har sett samme taktikk brukt flere ganger, men her var det litt annereldes. Han var så emotionally detached at det var nesten som å se en pshycopath imiate being interested. Og de fleste av hans dokumentarer hunter down disse liksom voksnene med kvalitetene ”voksne” ikke liker for så å kunne henge dem ut og vise alle at haha, se jeg gjør narr av de foran dem og de skjønner det ikke engang. Pluss for å dobbelt være på den sikre siden så velger han personer som ingen bryr seg at blir gjort narr av, som folk i fengsel, folk som er rasistiske osv. Noe han igjen serverer som noe positivt, fordi han er en av de få som faktisk tørr å intervjue disse folka, da det egentlig handler om at hadde han valgt folk som var bedre likt så hadde han kanskje måtte defend the way he’s framing them. And media calls Louis: legendary and a national treasure. Har egentlig ikke lyst til å gå noe dypere inn på disse personene, fordi jeg ikke vil være i et negative headspace for lenge fordi det føles ikke noe godt. Men det jeg kan si er at dette er så utrolig dypt i samfunnet vårt at det så og si ikke blir lagt merke til. Påpeker du det blir du fort dyttet tilbake i rekkene med kommentarer som ”Årgh, du forstår bare ikke helt.” ”Han får i hvertfall ting gjort.” Jeg tenker tilbake på egne erfaringer, som da jeg var yngre ville jeg jo bli skuespiller, men det sa alle at det kunne jeg jo ikke være fordi jeg smilte og lo jo av være minste ting. Og da jeg ville bli journalist på gymnaset og læreren min sa det kunne jeg ikke for jeg var for snill. What kind of world is this? Det er håp, det er det. Det fins personer som flyr under ”voksen” radaren og får ”lurt” frem budskapet sitt med positivitet og glede uten å bli prakka på alt for mye. Det er bare litt synd at folk ikke er klare for super positive folk, og at de må få det spoon fed in a watered out version. Russell Howard er an av personene som kommer unna med å prøve å snu folks negative tankegang. Gently encouringing people to take another look med programmet hans Russell Howard's Good News. Han er som en lur trener som får folk til å trene uten at de vet det selv. Jason Momoa er en annen person som har klart å holde på disse ”barnslige” kvalitetene selv etter år med jobbing i Hollywood, et sted som likesågodt kunne vært designa til å suge ute disse kvalitetene av folk. Han sprer bare kjærlighet og genuinitet rundt seg. Anbefaler youtube kanalen hans; (HER) litt annereldes å få se en mainstream media person faktisk være suksessfull på youtube, while still being ”mainstream”. Når vi først er inne på youtube så er selvfølgelig Dr. Mike worth a mention. Når var sist du så en person på hans alder smile så utrolig mye? Han viser folk at det går ann å være seriøs til tider, men det betyr ikke at du trenger å slutte å smile helt til alle andre tider også. (Honorable mention: Jason Paul ;)) Forhåpentligvis blir det flere slike personer, og kanskje flere i media så positivitet blir spredt fortere, og man kan få snudd på dette med at å være negativ er det samme som å være voksen. That is not to say other ”grown ups” aren’t cathing on this need for change. En person som overrasket meg med dette var faktisk Anne Rice i en av de siste bøkene hennes; Prince Lestat and the realms og Atlantis. (nå ikke la meg engang begynne på alt det der som har skjedd de siste årene med denne serien... det får bli en annen post) Men det jeg vil ta opp er at i boka så blir det fortalt om aliens watching earth. De har installert mange ”kameraer” overalt og kan se på all humans do, but they have a preference. Suffering. And it’s not really a prefference. They feed off it! De ser bare på krig, vold, sacrifises of humans, people weeping, people screaming in grief and pain, people dying and the people around the dying. They frigging love it! Og om det blir for stagnant en periode, så sender de ned kloner av mennesker som har fått i oppgaver å lage mer kaos, så de kan leve av det. De behandlet jorda som en slags energi stjerne, som at sola gir alt livet på jorda vår, så trengte de all the suffering on earth. Og en forfatter, spesielt en forfatter som Anne Rice, reflekterer alltid tilbake på det som skjer i dagens samfunn. Now, wanna know the real hook of this? The aliens are reffered to in the book simply as ”The parents”. Nå det betyr ikke at de ”voksne” er klare til å innrømme dette, men det peker på at arbeidet i det underbevisste har begynt. Og jeg skjønner jo at det er vondt å være så raw og åpen hele tiden når mange "voksne" behandler deg med så mye negativitet, men det er jo den værste sirkelen, visst alle skal ha en front oppe og bare være like negativ som hele samfunnet så kommer vi jo ingen vei!

BUT THAT'S JUST A PERSPECTIVE!

Vet ikke engang om jeg noen gang fikk sagt det jeg egentlig ville si her, men vi MÅ stoppe her. (Ser allerede en trend, og det er at jeg kan visst være på topicet lenge uten helt å komme frem eller bli ferdig, men som sagt forhåpentligvis gir det deg litt knagger å henge ting på når jeg liksom skal samle alle trådene sammen etter hvert) Stay tuned for the next part in the series!: Being real in main stream media. How being public changes you without you wanting to because of other peoples thoughts.

#stine

1 note · View note