omgks

[omgks]

Self-talk: The voice only you can hear

The way we think about or speak to ourselves it’s a key aspect in self exploration and the process of recovery. After all, we are around ourselves twenty four hours a day and three hundred and sixty five days a year. So, with this logic it makes sense that we can be our own worst enemies, but at the same time having a healthy relationship with how you view and discuss yourself can be one of the most powerful tools in anyone’s recovery journey. Self esteem for many in the mental health community, our system included is a huge and exhausting battle, But I am hoping that with this post getting a handle on at least one aspect will be at least a little less daunting. So now it’s self-love o’clock and if you want read along and we’ll figure some stuff out.

How do we talk to ourselves?

Internal monologue

Pay attention to your internal reactions to things like your mistakes, victories, and interactions with other people. Sometime this is obvious other times its more of subconscious things more like a general feeling of guilt shame or lack of self worth.

Examine these thoughts from a third party perspective. I find that these questions can be extremely helpful in this sort of examination.

What is the message in this thought? (What’s it saying)

Would this be something I would say outloud?

Is this something I would say to a stranger? How about a friend? Or even a pet or young child?

2. Taking a closer. Look at the true nature and severity of how you speak to yourself as opposed to how you interact with other is a crucial albeit painful step in shifting your views on yourself.

3. Reflect on what you have noticed I or observed

For example, if you noticed the messages were negative, meant envoke feelings of shame, or something you wouldn’t say to someone else. Think about why you came to those conclusions and what you might say instead, or even stop saying anything about it all.

How do we talk about ourselves?

1. Receiving compliments- pay attention to the way you respond to compliments.

Do you minimize your accomplishments?

Do you make self deprecating remarks in response?

Do genuine compliments make you uncomfortable?

Can you compliment yourself in a genuine way?

2. Humor

Do you make jokes that minimize your talent, worth, value or skills?

Would this be okay to say to someone else?

Why do you say this about yourself? What does it accomplish?

The effects of negative self-talk

In the moment

Minimizes you or what you are describing/ referring to?

Provides negative reinforcement, often without reason.

Implies that it is alright to talk to yourself or others that way.

Starts a pattern or habit (Difficult to stop, trust me)

Overall

Lowers your self esteem and confidence in yourself or in your abilities.

Makes you appear as if you are less competent or worthy (that is not true)

Can make advocating for yourself and setting boundaries much harder, as at some level you can convince yourself the self deprivation and negative thoughts are the truth or you somehow deserve to be treated or spoken to in that way.

How to work on this:

My first reaction when I learned this was something along the line of “well great yet another thing I have to work on”. But after sometime and working towards this goal for a while it really does make a very big difference in your self esteem, ability to make boundaries, and advocate for yourself. As annoying as these things may sound they are worth it, and these techniques overtime really do make a difference.

The ‘Five nice things” technique

This is one that I have my partner help my with and works best when you can have someone prompt or gently remind you to stay on top of this challenge.

Basically the general idea behind this is everytime you say something negative, mean or self deprecating about yourself, you outloud list five nice things about yourself.

Example

Uh I’m the worst parrot groomer ever

I am kind

I am funny

I am good at my job

I am worthy of appreciation

I am strong

The “gentle voice” technique

This is a more self coached way of approaching negative self talk. Effectively you speak to yourself, often out loud at first, they way you would a pet or youn child. (I know this sounds strange, but hopefully the example will help)

Example

Let’s say you forget to do something for your friend and have feelings of guilt and want to say something unkind to yourself Instead of a mean comment approach it as if you are speaking to someone you care about

Instead of “Oh I’m such a fish stick” try “Whoops, I made a mistake, but thats okay, I can bring Steven the muffins later on”

Effectively turn the statement from a harsh judgement on yourself to a more gentle and understanding response, that is encouraging and solution oriented rather than heart full and encouraging of shame.

Basic tips to improve self esteem and the way we talk to or about yourselves:

Try to eliminate self deprecating humor from your vocabulary, instead of these joke you can say something absurd in a none harmful way (Not “I’m so clumsy” but instead “That rug has wronged me”)

Try using gratitude statements instead of constant apologies (Thank you for listening to me, Thank you for waiting etc)

Accept compliments with gratitude instead of silence, minimization or deflection

Compliment yourself/Acknowledge when you have done well

Verbally forgive yourself for mistakes. (“I forgot about the bake sale but thats okay, people make mistakes. I am allowed to make mistakes.)

Surround yourself with positivity whether that be changing up social media, people around you, media consumed and the way you talk to and about yourself (I like putting post its everywhere with happy stuff, having something happy as my lock screen, changing music, and apps like motivate (sends inspirational quotes))

Be patient with yourself, this change wont happen overnight, and thats okay

AFFIRMATIONS ARE FREAKING GREAT (I literally say this every post but still, say it into being lovely humans)

I hope this helps on someone’s journey and that this post finds you all safe, and healing. YOu are strong, you are brave, I am proud of you and as always you are not alone.

[omgks]

Kjære kroppen min

Takk for at du lager plass til meg, så jeg kan vokse og gro. Takk for at du lar meg hoppe høyt og springe fort. Takk for rynkene du har gitt meg, som illustrerer timesvis av smil og latter. Takk for at du er du.

Jeg vil gjerne si unnskyld - unnskyld for hvordan jeg har behandlet deg. Unnskyld for all den fysiske smerten jeg har påført deg. Unnskyld for alle årene jeg har overbevist meg selv at vi er i en krig - jeg mot deg. At du ikke er bra nok. Fin nok. God nok. 

Jeg har begynt å skjønne det nå - at du faktisk er mer enn bra nok! Du lar meg oppleve verden, du gjør meg frisk når jeg er syk, og du lar meg danse like its no tomorrow. Du er en av de fineste gavene jeg har fått, og du fortjener at jeg behandler deg med kjærlighet og respekt.

Derfor vil jeg gjerne si takk - tusen takk!

[omgks]

Hei du som er redd

Hei du som er redd i denne Coronasituasjonen vi befinner oss i nå. Hei du som er psykisk syk og i karantene eller isolasjon. Hei du som ikke helt vet hva du skal gjøre. Du som er redd for hva dette betyr for deg.

Jeg vil bare si; jeg ser deg.

For de av dere som ikke kjenner meg (så godt), kan jeg begynne med å forklare hvem jeg er; jeg heter Kristin, er akkurat fylt 20, og har en del steiner i sekken jeg driver og bærer på, hvor den største steinen muligens er psykosesymptomene mine.

Disse steinene, som jeg driver og bærer rundt på, gjør at jeg er avhengig av gode rutiner, profesjonell hjelp og medisiner for å klare å håndtere det og leve et så «normalt» liv som mulig. Men selv da kan det glippe.

Og omtrent halvveis inn i karantenen min så glapp det faktisk, og jeg endte opp med å bli akutt syk.

Jeg hadde tatt ekstra medisin, jeg hadde kriseplanen foran meg, og jeg gjorde det jeg skulle gjøre og som jeg har god erfaring med fra før; jeg ringte legevakten.

Kroppen ristet, og jeg var nødt til å vugge fram og tilbake for å ha nogen lunde kontroll – for ikke å miste det helt. Og der satt jeg da – i sofaen, med tårene rennende ned ansiktet, høye hørselsinntrykk, skumle hallusinasjoner og vonde tanker, mens jeg gjentok for meg selv at jeg trengte hjelp.

Eneste problemet? Hjelpen var litt lenger unna enn det den vanligvis er, og da telefonkøen ikke virket å gi seg med det første, ble vi nødt til å finne andre løsninger.

Etter en del om og men, ble jeg hentet og sendt på legevakta, og etter å ha ventet en stund, kommer en lege inn og forklarer hvordan de må prioritere. Hvordan de ikke hadde plass til meg med mindre det var særdeles livsviktig.

Han spurte ikke engang hva det var som var vanskelig eller hvorfor jeg nå trengte hjelp.

Som en som sliter med både suicidalitet og psykosegjennombrudd, var dette helt nytt for meg. Var jeg ikke lenger syk nok? Er ikke mine tanker, følelser, hørsels- og synsinntrykk sterke og vonde nok til at et apparat som skal ha plass til meg, nå ikke har det lenger? Hva skal jeg gjøre da?

Sånn som det er nå, er jeg redd. Veldig redd.

Jeg står igjen med en følelse av at apparatet verken har tid eller mulighet til å høre på meg og min virkelighet.

Jeg føler meg ikke på langt nær så ivaretatt som jeg burde, og jeg er redd for at systemet nå er så sprengt at det ikke lenger er plass til meg. Til oss.

Heldigvis er jeg snart ferdig med karantenen, men på grunn av symptomer, vil jeg trolig måtte «sitte inne» lenger enn de først antatte 14 dagene.

Det er jeg usikker på om jeg vil klare å håndtere.

Jeg er nemlig avhengig av den hjelpen jeg får for å kunne fungere i hverdagen; enten det er hjelp gjennom medisiner, rutiner eller samtaler.

Heldigvis har jeg familie i nærheten som kunne hente ut medisiner til meg, selv om samtalene er nødt til å foregå over telefon.

Det er fortsatt hjelp, altså, for all del, men av egen erfaring, er det ikke i nærheten av like god hjelp som det de fysiske møtene klarer å gi.

Jeg har i stor grad vært avhengig av disse ukentlige timene med behandlerne mine. Ikke bare for å kunne stabilisere trykket på symptomene mine men også for at apparatet skal kunne fange meg opp de gangene det har begynt å forverre seg, og før det har blitt for ulevelig.

Jeg har vært vandt til å kunne møte fagfolk for å snakke ut, drøfte og diskutere. Jeg har vært vandt til å kunne ringe noen om det virkelig skulle skjære seg. Ikke minst har jeg vært vandt til å ha noen og noe å kunne lene meg på.

Sånn som det er nå, har dette i stor grad blitt revet vekk fra meg, og det å få hjelp, er nå blitt til en mye tyngre og tidkrevende prosess.

Jeg kan fortsatt be om hjelp, altså. Problemet er bare at jeg nå er blitt utrolig usikker på om hjelpen faktisk vil være der.

De verktøyene jeg tidligere har hatt, og som jeg vet kan hjelpe dersom ting begynner å knipe (slik som å gå ut av huset, være med en venn, gå en tur, eller what so ever), er nå voldsomt innskrenket. Denne verktøykassen som før har hjulpet meg med å håndtere symptomene mine, er nå blitt borte.

Ikke minst tærer hele denne «isolasjon»- og "stengt inne"-situasjonen noe innmari på meg, og jeg ender opp med å bli mye sittende i egne tanker.

Jeg er redd for å skulle bli dårligere igjen, slik jeg ble tidligere i karantenen. At psykiatrisk ikke har kapasitet nok, og at jeg må nedprioriteres, slik jeg opplevde tidligere i karantenen. Hva gjør jeg da? Hva gjør jeg hvis jeg blir psykotisk da? Får jeg ikke den hjelpa jeg så sårt kan komme til å trenge, og som jeg allerede har fått erfart at jeg har hatt behov for?

Har systemet, som nå jobber på spreng, plass til meg? Har systemet plass til oss?

Heldigvis har jeg en mor som er helsepersonell, og som har sendt meg lenker på hvordan de i min gruppe, vi, fortsatt skal få tilgang på hjelp og hvordan vi skal bli ivaretatt, til tross for den veldig spesielle situasjonen vi befinner oss i nå.

Allikevel gjør opplevelsen min i karanteneperioden meg usikker.

Jeg håper så inderlig at gode tiltak og planer skal settes i sving – at vi virkelig får den hjelpen vi trenger. Ikke minst håper jeg at vi blir sett. Tatt på alvor. Og at vi blir husket på.

Inntil da må vi, fortsette med det vi selv kan gjøre for å stabilisere det best mulig - nemlig å holde på de rutinene vi kan ha.

Jeg skal for eksempel lage plan over dagen. Ringe familiemedlemmer og venner for selskap, eller krisetelefonen dersom det skulle knipe.

Jeg skal ta lange bad. Danse til favorittmusikken min, og se nye filmer - jeg skal bruke tiden på ting som gjør meg godt.

Ikke minst skal jeg krysse fingrene mine så hardt som det går an, for at hjelpen vil være der for meg, deg og oss, dersom vi skulle trenge den!

For jeg vet at jeg ikke er alene, verken når det kommer til å ha det vondt eller oppleve forverring eller redsel. Men kjære deg som føler på det samme som meg - som er like redd; dette kommer til å ordne seg!

Jeg vet det er skummelt og vanskelig, og at situasjonen kan føles ganske så håpløs nå, men tro meg, dette vil løse seg!

Tilstandene vi befinner oss i nå er ganske så spesielle, men du skal vite én ting: det vil bli bedre! Og mest av alt, så har jeg troa på oss. På deg og på meg. Dette kan vi klare!

<3 klem