brekken-blog

[brekken-blog]

[brekken-blog]

[brekken-blog]

Topp 10: Filmskurker

Å lage en topp 10-liste er jaggu ingen dans på roser. Jeg ljuger ikke om jeg sier at jeg hadde nærmere hundre alternativer på blokka da jeg startet. Etter mye om, og litt men, har jeg smeltet slemmingene ned til de ti beste. Mange fortjener navnet sitt på lista, men ikke alle nådde toppen. Er du enig eller uenig?

.

10. T-1000

Robert Patrick spilte roboten T-1000 i Terminator 2. Filmen kom ut i 1991 og var et digitalt mesterverk på sin tid. T-1000 kunne transformeres til flytende metall, og på den måten bli en del av omgivelsene. Gulv. Vegger. You name it. Denne filmskurken nærmest virket ustoppelig med sine overlegne egenskaper, men måtte til slutt se seg slått av Arnolds Schwarzeneggers T-800. 

.

9. Xenomorph

Xenomorphs, kanskje bedre kjent som bare Alien, stammer fra en av mine yndlings sci/fi-filmer, Alien fra 1979. Senere har de dukket opp i flere filmoppfølgere, samt spill. De svarte romvesnene kapret våre sci/fi-hjerter med sitt luskende vesen og etsende blod. Du vet aldri hvor en Xenomorph dukker opp. Og når den gjør det. Vel, let´s not find out. 

.

8. Francisco Scaramanga

Det lar seg vanskelig gjøre å lage en filmskurkliste uten å nevne 007s fiender. Jeg var innom både Jaws og Oddjob, før valget landet på Scaramange. The man with the Golden gun. I filmen er Scaramanga en høyt priset snikmorder og kalles mannen med den gylne piston fordi han bare bruker et skudd på å drepe offerne sine. En kule lagd av gull. 

.

7. Hans Gruber

Hvis du mener Alan Rickman er best kjent som Slur i Harry Potter tar du feil. Alan Rickman har alltid vært, og vil alltid være, Hans Gruber. Slemmingen i Die Hard 1. Gruber er lederen for en gjeng kjeltringer som bryter seg inn i Nakatomi Plaza og holder en gruppe mennesker som gisler. John McClane i Bruce Willis skikkelse tar på seg ansvaret for å ordne biffen. Du kjenner resten. Yippi Ka Yay, mother fucker!

.

6. Zombier!

Dette blir en felleshyllest til alle zombiefilmer og serier. Zombier har vært badguys siden tidenes morgen. De lever ikke, men er heller ikke døde. De spiser menneskekjøtt og går nesten alltid skikkelig sakte. Likevel klarer de alltid stelle i stand voldsomt bråk. KUDOS! 

.

5. Annie Wilkes

Annie Wilkes er den gale kvinnen i Stephen Kings novelle Misery. Boken ble gjort om til film i 1990. Skuespiller Kathy Bates portrett av Wilkes er elegant psycho. Hun vant en acadamy award for tolkningen. Wilkes redder en kjent forfatter fra en bilulykke og pleier ham i sitt eget hjem. Forfatteren har brukket begge bena. Wilkes er hans "største fan". Etterhvert holder hun ham fanget ved å holde ham syk og skadet. 

.

4. Scar

Mufasas onde bror. Skapte mine første filmtårer, kanskje. Det er muligens nostalgien som rørte ved meg da jeg plasserte Scar på lista, men jeg føler likevel han fortjener plassen. Hvem ville vel drept sin egen bror, og overbevist sin egen nevø om at det var hans skyld, for å bli konge? Scar did it!

.

3. Hannibal Lecter

Intelligent ondskap i velformulert form. Hannibal Lecter i Anthony Hopkins skikkelse er kanibal. Han spiser mer enn gjerne andre mennesker. Men fremfor alt er han smart og utspekulert. Han bruker sine overtalelsesevner og psykiske overtak til å få grep om sine fiender. Vi møtte ham for første gang i Nattsvermeren fra 1991, hvor Lecter ble brukt som rådgiver i jakten på en seriemorder. Senere har han vært med i Hannibal og Red Dragon. 

.

2. The Joker

Batmans argeste fiende. Portrettert upåklagelig av Jack Nicholsen i Batman (1989), før Heath Ledger perfeksjonerte jokeren i Batman: The Dark Knight. Jokeren er ond fordi det er morsomt. Han har ingen overordnede mål annet enn å skape kaos. Han er ekstremt smart og en flink schemer. Bruker alltid klovnesminke. 

.

1. Darth Vader

The one and only. Ble introdusert for verden i 1977, når Star Wars: A new hope rullet og gikk på det store lerret. Definerer ondskap i sin reneste form. Kanskje fordi det finnes noe godt i ham? Haaaaaaah! Tenk litt på det. Svartkledd fra topp til tå. Har awesome mørk robotstemme. Kan kvele folk fra andre siden av rommet. Fekter med lightsaber. En soleklar vinner. May the force be with you!

[brekken-blog]

SUPERHELTOPIA!

I fire år har Iron Man, Thor og Captain America vært særdeles smakfulle transportetapper mot den ultimate superheltshowdownen, anført av Marvels fineste. Er The Avengers en supernedtur, eller er hevnen søt?

.

.

På slutten av ”Captain America – The First Avenger” vitnet vi at kapteinen ble hentet ut fra isen etter å ha vært nedfrosset i 70 år, samtidig som energikuben Tessaracten gjennoppsto fra havets bunn og ble plassert i S.H.I.E.L.Ds hender. Et internasjonalt fredsbevarende byrå anledet av Nick Fury (Samuel L. Jackson). Når guden Loke rapper kuben fra S.H.I.E.L.Ds varetekt og bruker den for å tilkalle en utenomjordisk hær, tilkalles et assamble av ekstraordinære herremenn for å redde jordklompen.

.

Resultatet er en skjønn forening av helter og guder, som alle er representert med sine egne styrker, svakheter og særegenheter. Jeg var mildt sagt spent på om det faktisk lot seg gjøre å samle en sint grønn mann, Thor med hammeren, en egosentrisk rappkjeftet metallmann, 40-talls patrioten, spionbaben og en bueskytter i et og samme rammeverk, uten at det blir flåsete kaos. Svaret er ja. Det lar seg til de grader gjøre. Så lenge du legger regissørens egen pønchline til grunn: ”It makes no sense, it´s ridiculous”.

.

Regissør Joss Wheedon – kjent fra Buffy the vampire slayer – klarer på finurlig vis å gi albuerom til samtlige, uten at de tråkker på hverandres kapper.  Superheltorkesteret fremstår som herlig balansert. Grunnen til at The Avengers ikke knuses av sin egen supervekt – i motsetning til John Carter – er at Thor, Iron Man og Captain America allerede har smidd Marvel-jernet varmt i form av millioner av inntjente dollar. Fanskaren var allerede smidd og at The Avengers skulle trekke kinogjengere var ikke et spørsmål. Derfor er det gledelig at filmen etterkommer fansens enorme krav. Wheedon har gitt helter som er vant til å utkjempe egne slag i egne filmer en helhetlig pakke alle bør være fornøyd med. Han syr suppa sammen uten å miste tråden på upålagelig vis. Og med oppmerksomhetsjagere som Robert Downey Jr. sin Iron Man på settet, er det sabla godt håndtverk.

.

Når våre helter ikke nedkjemper humanoider og gigantiske flyvende metallskjelettormer i luftrommet over Manhatten, krangles det innbyrdes. Alt er ikke rosenrødt i superheltopia. Thor og Hulken fyker i tottene på hverandre for å vise hvem som er sterkest. Iron Man påpeker alle Captain Americas utfordringer med 21. århundre, mens Black Widow og Hawkey har en mystisk greie. Konfliktene skaper en nødvendig humor i et ellers så eksplosivt fyrverkeri. I tillegg syntes jeg Bruce Banner AKA Hulkens ustabile tilstand står for en nerve i filmen, vi bare venter på skal revnes.

.

Og hvem skulle trodd. I en film med Iron Man på rollelisten, er det Hulken som høster størst latter. Uten at Iron Man skal frastjeles humrefaktoren. Han spiller fremdeles alle sine kort fra tidligere filmer. Og det funker. Igjen. Alt funker i denne filmen. En fantastisk miks av vittige kommentarer, uventede vendinger og lekent actioninferno. Det er sjelden jeg går ut fra en kinosal og bruker resten av dagen på å diskutere enkelscener med positivt fortegn. Den er bare awesome. Endelig en film som lever opp til hypen!

.

#avengers #The Avengers #superhelt

[brekken-blog]

Såre romper overalt!

En uventet konsekvens av smarttelefonen. 

.

.

Oftere ser jeg folk som klør seg mellom skinkene i full offentlighet. Som et rovdyr foran hiet til byttet bykser pekefingrene målbevisst mot åpningen. De er overalt. En rompekløer gjør sitt fornødende mens brusautomaten behandler ordren hans. En annen tar sjansen når vedkommende tror ingen ser på. En tredje skraper baken nærmest som besatt. Klø! Klø! Klø!

.

Hvor kommer denne epidemien fra? Rompekløerne har mangedoblet sin hærstyrke på ekstremt kort tid. Vi trenger ikke gå lenger enn fem-seks år tilbake. Jeg husker å nyte lukten fra vårsprungne blomster, uten at mitt synsfelt ble supplert med analgrafsende apekatter. I herrens år 2012 er de blitt en naturlig del av et uvelkomment virkelighetsbilde.

.

En anonym kilde som ikke ønsker å nevnes med navn, alder, adresse, legning, øyenfarge, høyde eller religiøs tilknytning - la oss kalle ham Bernt - forteller meg at fenomenet kan ha tilknytning til den hyppige bruken av mobilspill. Eksempelvis Angry Birds og Fruit Ninja. Mer spesifikt, mobilspill i tospann med dobesøk. Han avslører en hemmelighet fra den innerste sirkel som avslører rompekløemysteriet.

.

Det har seg visstnok slik at fokus på mobilspill har blitt sterkere enn fokuset på det man faktisk er på do for å gjøre, nemlig å bæsje. Det vil si, den brune komposten presses ut av seg selv. Det er arbeidet i etterkant som neglisjeres og kan være opphavet til vår tids skinkepelling. Mange mobilspillere merker nemlig ikke når de er ferdig på dass, eventuelt at de glemmer det. I timevis kan mobilspilleren bli sittende på ramma, helt uvitende om hva som størkner seg fast rundt romperingen.

.

Det betyr at det nærmest er umulig å gjøre fjerneprosessen smertefri når mobilspilleren omsider våkner fra transen. Det må skrubbes hardt og godt. Alternativet er uaktuelt. Og siden undertegnede er student og ser flertallet av rompekløerne på campus, er det naturlig å anta at de også er studenter, hvilket betyr at de har FirstPrice-doruller - bedre kjent som sandpapir - som førstegangskilde til et rent rasshøl. Pardon my french.

.

Altså kan en trekke konklusjonen: Mobilspillere er det samme som rompekløere.

Angry Birds er blant grunnen til at stadig flere klør seg i rompa.

.

Forbausende, eller hva?

[brekken-blog]

Anmeldelse: Battleship

Det kreves et spesielt stykke menneske for å fullføre ideen om å lage en helaftens spillefilm basert på brettspillet(!) Battleship. Det virker like meningsløst som å lage TV-serie av minesveiper. 

Likevel, her er den. Gal tanke forvandlet til gull, eller håpløst forsøk?

.

.

«Battleship» er først og fremst en skru-av-hjernen-film. En maritim militærøvelse på Hawai-kysten blir til fullt alvor når romvesener landet i havet med ønske om å ta over hele jordklumpen. Det er altså ikke her du finner meningen med livet. Som en smørdynket popcornfilm funker den til en viss grad. Slagene på bølgan blå er storslagne, kommentarene er cheezy - litt i overkant - og effektene er en slags orgie mellom Transformers og Independence Day. Det gjør at Peter Bergs film fremstår som Michael Bay og Roland Emmerichs bastard sønn.

.

Rihanna gjør sin filmdebut i dette sjøslaget. Og joda, hun er på skjermen. Hvor mye hun har der å gjøre er en annen sak. Jeg ville egentlig ikke nevne popartisten med et ord, da det er blitt en slags populærkultur å mislike popikoner.  Men til helvete med prinsipper. Hver gang Rihanne åpner kjeften har jeg lyst til å slå hun i ansiktet. Hardt. Med et balltre. Med tagger på tuppen. Som igjen har tegnestifter festet til seg. Det er IKKE LOV(!) å si ”Mahalo motherfucker”, før du skyter et MasterChief-lignende alien i hodet med en kanon. Jeg forstår at det høres innmari kult ut i lesende stund, men det er ikke det. Tro meg.  Jeg mistenker at popstjernen kun er hyret inn for at vi skal ha noe pent å se på, men hun ser bare teit ut. Sexy-rollen har blonde Brooklyn Decker kapret, og det er nettopp den hensikten hun har. Og bare det.

.

Det er mye som skorter. Filmen har skrikende plotthull og historien er nokså teit. Vanligvis en miks som kler denne typen film, men i Battleship går det litt over bord. Den klarer ikke klamre seg til den nødvendige humoren som behøves i denne sjangeren. Jeg reagere også på at de innvaderende romvesenene tilsynelatende har en overlegen teknologisk fordel, men benytter seg svært lite av den. Har du funnet veien gjennom verdensrommet, klarer du treffe et krigsskip fra 40-åra som svinger i saktefilm.

.

Når moralen attpåtil blir at pensjonister og reisefølget til Lars Monsen kan redde menneskeheten fra total utryddelse (helt sant!), da himler jeg med øynene. Til tross for upåklagelig effekteri. Filmen kan nytes.

Bare skru av hjernen.

.

[brekken-blog]

Topp 10: Superhelter

10. Ironman

  Anthony Edward "Tony" Stark tilhører Marvel-universet. Karakteren er skapt av Stan Lee og dukket opp for første gang i tegneserien "Tales of Suspense" i 1963. Ironman er også medlem av Marvels helteliga "The Avengers". Tony Stark er et geni innenfor teknologi og våpenutvikling. Han har tjent seg søkkrik på sitt smarte sinn. Når Stark blir kidnappet og forsøkt tvunget til å utvikle et masseødeleggelsesvåpen, bruker han materialene til å utvikle en slags robotdrakt han kan flykte i. Som sagt så gjort, og Ironman-drakten blir nå brukt til å redde verden fra ymse ondskap.

.

9. Fantomet

Fantomet ble skapt av Lee Falk som en dagsstripe i amerikanske aviser. Den første stripen så dagens lys en søndag i 1936. Fantomet har faktisk sin aller største fanskare i de nordiske landene Norge, Sverige og Finland, men har også god dekning i Australia og India. Fantomet kjemper mot urettferdighet og forbrytelser over hele verden. Hans eneste superkraft er myten om hans udødelighet. Han er kjent som "ånden som går" og "mannen som ikke kan dø", hvilket han bruker i sin favør for å bekjempe fienden. Det, samt triks og muskelkraft.

.

8. Hellboy

Hellboy ble skapt av Mike Mignola og dukket opp for første gang i "San Diego Comic-Con Comics i 1993. Siden den gang har Hellboy frontet sine egne tegneserier, spillefilmer, TV-spill, og vært gjest i andre serier. Hellboys egentlige navn av Anung Un Rama og han kom fra helvete til jorden som spedbarn i 1944, under 2. verdenskrig. Han ble i utganspunktet tilkalt av onde nazizter, men endte til slutt i de snilles hender. Nå jobber han side om side med menneskeheten for å bekjempe ondskap.

.

7. Green Lantern

Green Lantern er DCs grønnskolning, skapt av Bill Finger og Martin Nodell i 1940. Superhelten sto for første gang på trykk i "All-American Comics". Han fikk eget blad året etter. Jordboeren Hal Jordan kommer i kontant med et døende utenomjordisk vesen, som gir ham en ring som gir han superkrefter. Ved hjelp av bærerens viljestyrke kan en Green Lantern kontrollere den fysiske verden rundt seg. Tenker bæreren f.eks på en tanks, kan han manifestere en tanks foran seg.

.

6. Blade

Det er SÅNN vampyrer skal lages! Blade - halvt menneske, halvt vampyr, ble skapt av Marv Wolfman (ironisk) og Gene Colan i 1973. Blades første opptreden var i tegneserien "The Tomb Of Dracula". Blade tilhører Marvel-universet og har i nyere tid fått både TV-serie og tre filmer. Her ble Blade spilt av Wesley Snipes. Blade besitter overnaturlige egenskaper, som ekstremstyrke og umenneskelig spenst, mens hans svakhet er tørsten etter blod.

.

5. Spawn

Todd McFarlen skapte Spawn i 1992. Når Albert Francis Simmons blir forådt og drept, gjør han en avtale med demonen Malebolgia om å returnere til jorden som en del av demonens arme. Han gjør det for å få muligheten til å se sin kone en siste gang, samt ta hevn. Spawn har superstyrke og kan bruke energi fra den fysiske verden til å bruke magi. 

.

4. The Hulk

Hulken så dagens lys allerede i 1962. Han er en av Marvel-universets mest elskede karakterer, skapt av Stan Lee og Jack Kirby.  Astrofysikeren Bruce Banner blir truffet av gammastråler ved et uhell, som gjør at han fra nå av morfer til en stor grønn - rasende - skapning når han blir sint. Jo sintere Hulken blir, desto sterkere blir han. I tillegg kan han foreta kilometer lange hopp, hvilket gjør at han kan nedlegge store distanser på kort tid. Hulken har vært gjenstand for TV-serier, tegneserier, filmer og TV-spill. 

.

3. Flash

The Flash er ikke superkjent i Norge, men er en av våre eldste superhelter. Jay Carricks karakter oppstå helt tilbake i 1940 i "Golden age flash comics". Den rødkledde karakteren har hurtighet som sin store styrke. Han kan bevege seg ekstremt fort (type supermann-fort), og bruke umenneskelige reflekser. Du kan si at The Flash bryter lovene om fysikk. Han lander 3. plassen på listen min fordi jeg knytter mye nostalgi til filmen fra 1991. The Flash: Revenge of the Trickster. Kanskje fordi Mark Hamill (Luke Skywalker) spilte skurken. 

.

2. Batman

Det var en vanskelig avgjørelse å plassere Batman på 2. plass, da han er råbarsk! De siste års nytolkninger av Batman-universet understreker hans posisjon i superhelt-verdenen. Bob Kane og Bill Finger lanserte Batman i 1939. Siden den gang har han bekjempet kriminalitet med sitt superintellekt og sine herlige gadgets. Batman her nemlig ingen superkrefter, hvilket gjør han så utrolig mye mer super enn alle andre! Kalles også "Den maskerte korsfarer" og "Den mørke knekten".  Har filmer, spill og serier. 

.

1. Wolverine

Logan AKA Wolverine har alltid vært min favoritt. I starten var det de kule klørne som traff meg. Mer trengs ikke som liten pjokk. Senere fascinerte historien og mystikken meg. Hvordan ble han slik? Wolverine så dagens lys i 1974 og er skapt av Len Wein. Mutanten kan helbrede seg selv, bruke dyresanser til å bevokte sine omgivelser. I tillegg har han metall i hele skjelettet, blant annet klørne som kan trekkes ut og inn. Jeg liker Wolverine best rett og slett fordi han er TØFF. Wolverine er en kul karakter med kule krefter og kul holdning. Fortjent 1. plass. 

.

BONUSHELT: Luke Skywalker

Jeg var i tvil om hvorvidt vi kan kalle Luke Skywalker en superhelt i sammenheng med Marvel og DC type-karakterer. Derfor slenger jeg han på som en bonus. Den ubestridte nummer 1. Uten tvil. Skilt fra sine foreldre ved fødselen. Oppdratt av onkel og tante i total uvisshet om at mørkets fyrste - Darth Vader - er hans far. Sjebnen innhenter han og Luke blir en jedi-ridder, som til slutt redder galaksen fra imperiet. EPISK HISTORIE. EPISK HELT. 

[brekken-blog]

Jeg er faktisk sammen med Harry Potter. Dette er kjæresten min Maren, som lita jente.

[brekken-blog]

Sherlock Holmes: A Game of Shadow

Guy Richie pustet kjærkomment nytt liv i Londons mest elskede detektiv - om ikke helt etter boka – med sin første nytolkning av Sherlock Holmes. Oppfølgeren makter ikke å ta i bruk forstørrelsesglasset.

.

Lord Blackwood har for lengst blitt hengt – ordentlig denne gangen – og professor James Moriarty, spilt av Jared Harris, er føniksen som stiger opp som Holmes (Robert Downey Jr.) nye utfordrer. Moriarty står bak bombeattentat rundt om i Europa og Sherlock – med hjelp fra hans eminente medhjelper Dr. Watson (Jude Law) – må stoppe ham.

.

Oppdraget fører oss gjennom et sammensurium av en reise. Der eneren holdt på mystikken, før den samlet trådene på elegant vis, klarer ikke oppfølgeren og forklare alle greinene den har klatret ut på. I skrivende stund er det fortsatt deler jeg ikke har forstått. Richie gjør et hederlig forsøk på å gjøre filmen tyngre enn hva den er.

.

A Game of Shadow følger samme oppskrift som sin forgjenger. Holmes og Watson veksler fremdeles tørre vittigheter seg mellom. Robert Downey Jr. har de siste årene livnært seg av kvikk-replikk-roller, hvilket begynner å bli gjentakende. Med Ironman og Sherlock om hverandre begynner reportoaret å snevres. Men for all del, Holmes får en til å flire også denne gangen. Spesielt scenen hvor mesterdetektiven rir ukontrollert på et esel er et høydepunkt. Og et nødvendig avbrekk fra krutt og røyk.

.

.

Richie spiller nemlig sitt sikreste kort fra forgjengeren. Actionsekvenser i saktefilm og sekvensene hvor Holmes forespeiler seg hvordan han banker fienden, før han gjør det. I eneren var det et innovativt og et friskt pust. I oppfølgeren blir det overdosert så til de grader. Det føles oppbrukt. Veldig synd. Det er nemlig actionsekvenser i denne filmen som virkelig funker, men de drukner i sjøen av saktefilm.

.

Med det sagt er det likevel mye øyesnacks å hente. Filmen kaster seg fra den ene actionlianen til den andre. Det blir kaos i alt fra kasinoer og togtak til våpenfabrikker og festninger i fjellheimen. Richie er spandabel hva gjelder høyoktan.

.

Jared Harris er dessverre overraskende platt i Moriartys skikkelse. Han forsvinner i filmspråket Richie farger i Sherlock-filmene. Det tross av at han besitter samme evne som Holmes til å resonere seg fram til motstanderens neste trekk. Profesorens intelligens matcher, kanskje høyner, privatdetektivens. Alt er duket for en real kamp i utmanøvreringens kunst, men Richie skraper bare så vidt overflaten. Filmen peker mot en heidundranes iq-duell mot slutten, men snyter deg for den

.

.

Harris – som blomstrer i serier som Mad Men og Fringe – skal ifølge bøkene spille en døll brite, men filmen hadde tjent på å ikke ta det så bokstavelig. Richie har jo allerede skapt sitt eget Sherlock-univers.

.

På reisen møter vi en svensk kjenning i spådamen Madam Simza (Naomi Rapace). Hun viser seg nyttig for vårt tospann, men jeg klarer ikke riste av meg følelsen av at hun er unødvendig for historien. Simza blir for meg et vedlegg uten klar mening. Det samme kan sies om Holmes bror, Mycroft. Stephen Frys karaktertolkning har ingen annen verdi enn å vise filmverdenen hvor usjarmerende han er naken og at Holmes kalles ”Sherley” på hjemmefronten.

.

Noen av actionsekvensene er heseblesende og underholdende, mens Holmes og Watson leverer småmorsomme sparringer fra tid til annen. Likevel er ”A Game of Shadow” skyggen av hva den kunne vært. Det ligger an til en verdig mestermøte mellom to superglupinger, men ender opp som et likegyldig speilbilde.

.

TERNINGKAST: 3

[brekken-blog]

Om fine frøkners tyggisvaner

 Jeg har lyst til å vie et par ord til fine frøkner. Ikke typen du ser på forsiden av Sports Illustraded, men typen som har passert seksti. De som har CruelaDevil-alter på soverommet og tegner trekanter i ansiktet som skal representere øyenbryn. Typen som aldri ser på heismannen og har kronisk nedovermunn.  Mye har vært sagt og skrevet om slike fine frøkner. Mye gjenstår å bli sagt.

.

.

Finne frøkner tygger tyggegummi annerledes. De tygger ikke som alle andre. Ta meg for eksempel – en middelhavsfarer på den økonomiske stjernehimmelen –tygger som de fleste andre, med semilange, langsomme bevegelser. Fra tid til annen biter jeg meg selv i tunga – som alle andre. Men fine frøkner tygger annerledes. De skyter underkjeven ut – ala en kamel – og legger tyggisen øverst på tanna. Med kjappe og demonstrative tygg gyver de løs på evighetsklumpen. Fine frøkner blir plutselig underbitt i tyggets hete.

.

De har det kanskje fra tenåringsårene, da de fine frøknene var de fineste på skolen. Som du vet har populære tenåringsjenter en tendens til å se hovmodig på sine undersåtter (i deres egen verden) mens de tvinner tyggegummi rundt pekefingeren. Det var lettere for de fine frøknene å hente ut tyggisen dersom den lå langt ut mot åpningen. Når de vokser fra seg tommelfingertviningen, sitter fremdeles tyggebevegelsen igjen. 

.

Hvordan tygger du tyggegummi?

[brekken-blog]

Do you like black people?

Dette er en liten påminnelse om at det kan være lurt å høre etter før du svarer. Det gjorde ikke jeg og ble dermed stemplet som rasehater, rasist og lignende. Du vet sånne gatepromotører som stikker alskens tilbud og flyers i fleisen din? Bra. Er du som meg – dersom det er mange av dem – gjør du ditt ytterste for å ignorere dem. Vanligvis ved den karaktiristiske late-som-du-snakker-i-telefonen-gangen eller at du kaster ”NEI” vilt rundt deg. Denne lille historien er et tilfelle av sistnevnte, and it goes something like this:

.

Thor Benjamin Brekken (eller Thorben Brekken, som det sto på flybilletten) går bekymringsløst nedover fortauet i en av New Yorks vide avenuer. Han aner fred og ingen fare når en vilt fremmed kaster seg fram med et ark i hånden.

 .

- Hey Sir! Do you…

- NO!

- … like black people?

- …  (løsner på den hypotetiske skjortekragen)

- What? You don´t like black people? That just sucks man! Shame on you!

 .

OUCH! Don´t judge, before you touch the fudge. Det er alt som er å si om den saken. Needless to say – jeg ungikk denne spesifikke karen resten av oppholdet. Ikke fordi han var mørk, men fordi jeg var småflau. 

[brekken-blog]

I toppen av tuppen!

Hvem i all verden fikk ideen om å kombinere Final Fantasys høytidelige karakterer med Disneys barnslige personligheter? Beats me! Men skjedde, det gjorde det. VOILA! - «Kingdom Hearts». Spillere verden over klødde seg i hodet da PS2-tittelen ble lansert. Hvordan var det mulig? Enkelte kjøpte spillet av pur nysgjerrighet. Kan ikke si at jeg klandrer dem. «Square-Enix» (SE) gjorde nemlig det umulige, mulig. Og de gjorde det med aller største selvfølgelighet! For et spill!

.

Det skal vanskelig la seg gjøre å kartlegge alle tanker og følelser jeg har rundt KH. Det står krystallklart i minnet som et av de vakreste eventyrene jeg noen gang har opplevd. På kryss og tvers av bok, spill og film-universet. Totempælen har blitt høy opp gjennom årene, og KH er et av spillene i tuppen av toppen.

.

.

Så, hva skjer egentlig i KH? En uforklarlig kraft forstyrrer balansen og energien i alle universets verdener. Ved hjelp av en skyggeskikkelse, og ikke minst skyggeskapningene «Heartless» snus virkeligheten på hodet. Vår helt, Sora (som for øvrig er stemmelagt av selveste Mr. I See Dead People, Haley Joel Osment), står plutselig midt i begivenhetenes sentrum. Den pigghårete guttungen med altfor(!) store føtter blir følgelig den uvitende (og litt uvillige) frelser av alle verdener, mens han leter etter sine forvunnede venner.

.

KH er først og fremst et epos om vennskap. Om ubrytelige bånd. Med seg på jakten får Sora blant annet gamle travere som Donald og Langbein. Pluss. Pluss.

.

Hva er det som gjør KH uforglemmelig? I 2012 er det ti år siden jeg ble bergtatt av Soras eventyr for første gang, og siden da har få (eller ingen) spill etterlatt samme følelse - samme inntrykk. Det er så vanvittig komplekst, men samtidig så lekent og elegant. Store deler av beretningen har vi til og med sett før, da Disney-samarbeidet fører oss til både eventyrland og jungelen. Vi får et gjensyn med kjente kjeltringer som Hades´ trehodede beist, kortstokk-folket og havets bandeleder, Ursula.

.

.

Elementer fra filmene gjennomsyrer spillet. Nostalgiske øyeblikk ligger tett som bacon i ei stekeplate. Likevel har Square-Enix klart å touche barnas favoritter med deres helt egne karakteristiske særtrekk. Det få ord kan forklare, men alle kjenner igjen. Det lukter så Square-Enix at du nærmest spyr mana-drops og hjemmebrygga potion.

.

Spillet fremstår hovedsaklig som et actionspill, men har et herlig RPG-touch ved seg. Alt foregår i RealTime, så et rollespill alá Final Fantasy er det IKKE. Du styrer Sora fra over skuldrene i tredjeperson, og alle kamper utkjempes ut fra dette perspektivet. I ditt nevenyttige arsenal har du «The Keyblade» - en diger nøkkel som fungerer som sverd. Som muterte RPG-spill gjerne gjør, kan du i KH lære deg å bruke magi og lignende hjelpetriks i kampens hete. Det ser fancy ut og skaper et fryktinngytende kaos, men det er ikke så innmari nødvendig. Slik jeg forsto spillet var det bare å gyve løs på slåknappene. «The Keyblade» fikser biffen.

.

Spillets styrke ligger ikke i selve hverdagskampene, men det er fisefint og gøy likevel. Bosskampene derimot. De er awesome(!), men vanskelige. You will die! Og du vil dø mye! Usannsynlig frustrerende. Usannsynlig deilig å mestre. Forsøkene er verdt hver eneste svetteperle som danser hånlig nedover panna. For da kommer det nemlig en film. Og en film i KH er nytelse i sin reneste form.

.

.

Historien og dialogene er faktisk så episk at episke formuleringer i seg selv, gjør skam på epikken i dette epistiske mesterverket. Hva enn det betyr. It´s brilliant. Sjelden har jeg grått med en PS-stikke i hånda, men på Soras eventyr felte jeg tårer som andre skifter sokker. Du har alle suksessoppskrifter samlet i en vidunderlig bestemor-bakst. Kjærlighet. Vennskap. Forræderi. Ondskap. Tilgivelse. Humor. Og så videre. Og så videre.

.

KH presenterer en velnyansert blanding av grafisk kunst og musikalsk gudommelighet, jeg verken har sett før eller siden. Grunnmuren er noe så enkelt som å finne dine forsvunnede venner, men byggverket som reiser seg er et hotell med tohundre soverom, samtlige med hver sin historie. Til slutt står du igjen med et vaskeekte epos.

.

Musikken skal  ha mye av æren. Lydbildet er fargelagt av blomsterengens vakreste flora. Den skaper følelser. Den vekker minner. Tårer forsøkes å holdes tilbake, men taper kampen, akkompagnert av Hikari orchestra. Et unikum i spillmusikkens verden.

.

.

Jeg noterer meg at jeg konstruerte mye smør på flesk i forrige avsnitt, men sånn må det bare gå. Derfor skal jeg nå balansere ligningen litt ved å komme inn på «The Gummi Ship» (GS). GS-sekvensene er ulikt noe annet i spillet. Du styrer et slags legokloss-romskip gjennom verdensrommets hinderløype, for å komme til de ulike verdenene. Spillbarheten er døll. Grafikken er uinspirert. Sekvensene har egentlig ingen mening ved seg. Vel ? du kan oppgradere skipet dit slik at det blir bedre, men det gadd jeg ikke en eneste gang. Og jeg kom meg alltid helskinnet fra A til B. GS er bare kjedelig og unødvendig. En stripe i lakken på en ellers så velpolert Bentley.

.

Jeg kunne godt ha lagt ut om KHs frustrerende kamerasystem, eller jeg kunne gjort et poeng ut av spillets varierende vanskelighetsgrad. Kanskje burde jeg også ha understreket at enkelte FF-karakterer virker litt malplassert. Men sakens kjerne er at disse elementene står tilbake som tause ubetydeligheter. KH dyrker totalopplevelsen og høster dermed en fortelling som ville tvunget Asbjørnsen & Moe til stående applaus. 

.

Have a good one - Benjamin!

#Kingdom Hearts

[brekken-blog]

Mens vi venter på Maren (Kapittel 2)

Siste dag i New Delhi var Maren innom samtlige kjede/armbånd-butikker i hele hotell-området vårt. Jeg ljuger ikke når jeg sier at alle butikkene var kopier av hverandre. Så nok en gang satt en plaget kæll på fortauskanten og ventet på sin kjære.

Dette er 2. del av "Mens vi venter på Maren", og denne gangen har jeg dokumentert hvite turister i India:

.

Stereotype-turisten

.

Østblokk-turistene

.

Country-turisten

.

Back(front?)packer-turisten

.

"Jeg vil hjem"-turisten

.

Konejakt-turisten

.

"Redd regnskogen"-turistene

.

Weed-turistene

.

Pappajakt-turisten

.

Hippie-turistene

.

???????-turistene

.

Have a good one - Benjamin!

#india

[brekken-blog]

Mens vi venter på Maren (Kapittel 1)

Dette er første del i min nye bloggserie "Mens vi venter på Maren".

.

Det viser seg at nemlig Maren Speilberg (fra indre Kodal) besitter evnen til å finne det interessante i et storslått mylder av klonet juggel. Der gatene fylles av eneggede skjerf og falske skinnvesker, bruker Frøken Kodal mer enn gjerne en time på å skille det unike fra stammen. Som oftest uten hell, og dermed står hun tomhendt tilbake. Men konfronterer du Maren Speilberg med dette ubestridte faktum, vil hun påstå at tiden var velbrukt. Du skjønner, for denne Vestfold-jenta er det like spennende å SE, som å kjøpe. 

.

Samtidig, i omtrent samme handlegate, sitter en nedbrutt pjokk, med sine 1,92 centimeter, på et autovern. Gutten har hodet godt begravet i håndflatene, og ansiktsuttrykket hans tilsier at foreldrene nettopp har fullbyrdet en kollektivt selvmordspakt. Pjokken er Maren Speilbergs bedre halvdel. (Er det lov å si når det er den veien?). Han er sliten, uten egentlig å ha gjort noe, og har fått skrubbsår i rompa av all ventingen. Maren Speilberg derimot, storkoser seg! 

.

Jeg snakker selvsagt om meg selv, Thor Benjamin Brekken. Og NÅ har jeg bestemt meg for å gjøre ventetiden om til noe positivt. Derav bloggleken "Mens vi venter på Maren". Hva hvert kapittel vil inneholde avhenger av undertegnedes kreative evner, og i første del skal jeg ta for meg de tibetanske munkene. De er ikke spesielt moteavhengig disse korthårede buddhistene. Tvert imot kler samtlige seg i sine matchende skoleuniformer. Rødt og litt gult. Men jeg har registrert at skotøy IKKE er en del av drakten, hvilket betyr at en munk kan bekle seg med akkurat de skoene vedkommende selv ønsker, som igjen betyr at dette er munkens eneste reelle mulighet til forfengelighet. Derfor har jeg brukt den ulidelige ventetiden til å dokumentere munkenes skobruk.

.

Med det ønsker jeg deg velkommen til første kapittel i serien "Mens vi venter på Maren".  Hva slags sko bruker en munk? Svaret ser du nedenfor!

.

Slik ser gjennomsnittelige tibetanske munker ut. Røde og gule. Like hverandre. 

.

La det koste, hva det koste vil-munken. 

.

Indianer-munken. 

.

Ride-munken.

.

Italia-munken.

.

Fjellvandrer-munken.

.

Fjortis-munken.

.

Arve-munken.

.

I don´t care-munken.

.

Lær-munken.

.

Komfort-munken.

.

Sandal-munken.

.

Henry-munken. (Arve Opsahl)

.

Converse-munken.

.

Sporty-munken.

.

Jogge-munken.

.

Classy-munken.

.

Bohem-munken.

.

Romer-munken.

.

Emo-munken. 

.

Rosa-munken.

.

Matchende lisser-munken.

.

Have a good one - Benjamin!

#India #Dharamsala

[brekken-blog]

Du må ALDRI gi opp!

Jeg ønsker å sitere to kloke herremenn på det å ALDRI gi opp...

.

Never give in. Never give in. Never, never, never, never - in nothing, great or small, large or petty - never give in. Never yield to force. Never yield to the apparently overwhelming might of the enemy.

- Winston Churchill

.

Stick to the fight when you´re hardest hit,

It´s when things seem worst that you must not quit.

- Edgar A. Guest

.

...for så å gi deg disse inspirerende bildene av en inder.

.

.

Have a good one - Benjamin!

[brekken-blog]

Struttende høns i grenseland!

Amritsar er en drittby. Den er skitten. Den er kaotisk. Og den er superduperteit. Men Amritsar har to severdigheter som må vitnes. Derfor er vi i Amritsar. Bare derfor. Disse to unikumene i en søppelhaug av en plass heter: Det Gylne Tempel og Wakha Border. Og disse stedene er vel vært oppholdet i seg selv. 

.

Førstnevnte er - som navnet tilsier -  et gyllent tempel, lagd av gull! Amritsar er sikhenes hovedstad og gulltempelet er det helligste av det hellige. Her pilgrimer tusenvis av sikher, samt andre nysgjerrigperer, hver enest dag. Tempelet er plassert midt i en kunstig innsjø, som også er hellig. Alt er forsovidt hellig innenfor disse veggene. India er jo hellighetens hjemland, tror jeg. Vi dro til tempelet første kvelden vi kom, da vi fikk anbefalt å se det i nattemørket. Det så noe slik ut:

.

I morgen skal vi tilbake til tempelet på dagtid for å knipse noen herligere bilder. 

.

Mandag ettermiddag dro vi til Wakha Border. Det er grensestasjonen mellom India og Pakistan. Hver eneste dag klokken 17.00 holder begge siders soldater show når grensen skal stenges for kvelden. Dette showet overgår det meste jeg har sett! Dansende og jublende publikummere, samt marsjerende soldater noenlunde synkront. 17. mai kan gå og legge seg. India feirer 17. mai hver eneste dag klokken fem.

.

Inderne går mann av huse for å se grenseshowet. Enkelte spurtet fra inngangspartiet for å få plass. En gammel mann med stokk, tok til å jogge da vaktene var ferdig med å kroppsvisitere ham. Ung som gammel fylte tribunen til randen. Og samtlige hoiet og skrek.

.

.

Selve parademarsjen var i og for seg en snodig greie. Brunkledde soldater med hanekam gjorde sitt ytterste for å etterligne en forvirret og struttende høne. De ropte uforståelige slagord, mens de sparket bena høyt til værs. Både armer og ben i fri friksjon dannet stammen av seremonien, som varte cirka en time. Jeg er veldig glad for at vi dro hit. Dette var veldig morsomt!

.

De beste soldatene klarer nesten å sparke seg selv i trynet. På bilde nr. 2 ser du de pakistanske vaktene i Pakistan-land. Tribunene på den siden var ikke engang halvfulle, mens inderne fyller sin arena (pluss mer) hver eneste dag!

.

.

I morgen forlater vi Amritsar til fordel for Dharamsala. Avstanden er cirka fem timer i bil. Dharamsala er en fjellandsby i foten av Himalaya. Du kjenner kanskje til stedet, da det er herfra Dalei Lama styrer sin tibetanske eksilregjering. Siden 60-tallet har den 14. Daleien bodd i Nord-India. Vi har hørt rykter om at Hans Hellighet fra tid til annen gir audiens til reisende journalister, så vi krysser alt vi har av lemmer. Det hadde vært noe det.

.

Have a good one - Benjamin!

[brekken-blog]

Wanna ride on my AirCondition-camel?

Kameleierne i Puskhar drar stadig nye ess opp av ermet for å lokke turistene til sitt ørkendyr. Noen har pyntet passasjervognen med fancy farger, mens andre tilbyr populærmusikk fra 90-tallet, sprutende fra høyttalere som henger på kamelen. Noen påstår at akkurat denne kamelen er hellig, mens andre tilbyr den billigste rideturen. Samtlige oppleves som et impåslitent ropekor, og derfor ignorerer vi dem alle. 

.

MEN! Siste dag i Puskhar måtte jeg stoppe. En kamelrytter hadde et argument som fortjente oppmerksomhet. Han hadde en vaskeekte AirCondition-kamel!

.

Han bare:

- Sorry Sir, would you like a ride on my AC-Camel? It´s true! 

Og jeg bare:

- Er det en slags blandingsrase?

Og han bare:

- Huh? No. It´s a camel with air-condition!

Og jeg bare:

- Hvordan er det mulig? Hva slags foreldre har den?

Og han bare:

-Stop fooling´! Come! Come! Ride my AC-Camel. Stay coooool on the ride!

Og jeg bare:

- Takk, men nei takk. Hade bra.

Og han bare:

- ........?!?!?!?!?!

.

.

Før vi forlot kamelmessen for godt dro vi på et aldri så lite show. En god blanding av tjukke Labradorer som hoppet gjennom påtent ringer, samt kamel- og hestedans. Det var vanvittig mange folk tilstede, og dermed trangt om plassen. Maren stakkars så bare øvre halvdel på alle kamelene, men da hestene skulle til pers, besteg vi vår egen kamel og vitnet hele dansen derfra. Smart thinking!

.

.

Som nevnt i tidligere innlegg var det mange dyr som så grovt mishandlet ut på denne messen. Kvestede kamelkropper og ribbeinsmagre hester var noe av ingrediensene. Bildene nedenfor viser to gutter som slår etter en hvit hest. Dette er bare et eksempel på dyrebehandling vi vitnet i Puskhar. Det var medaljens bakside. 

.

Slik holdt de på i minst en halvtime, mens hesten løp febrilsk rundt i ring. Guttene på sin side hadde time of their lives, der de slo etter hesten, mens de lo høylytt. Jeg antar dette er normen i India, men for en dyrevennlig nordmann er det uvvant kost. 

.

Etter mye leting fant jeg omsider en semi-snakecharmer! Jeg håpet å finne en kæll med turban som spillte fløyte foran en kobra, men måtte slå meg til ro med denne tassen. Kanskje fremtiden bringer en kobra-snake!

.

Slik så sovekøyene våre ut på togreisen fra Puskhar til Amritsar. De var helt oppunder taket og ganske harde, men vi overlevde. Det var mye bedre å ligge høyt for å slippe alt styret til inderne under oss. De var som små maur der nede. Alltid i bevegelse. Alltid ett eller annet som måtte skje. 

.

Maren gjør seg bekvem mellom taklampe og vifte. 

.

I skrivende stund sitter jeg i Amritsar, hvilket ligger i Nord-India. I ettermiddag skal vi se grenseovergangen til Pakistan. Hver dag kl 17 holder vaktene show når grensen stenges. Bilder kommer senere. I morgen skal vi se Det Gyllne Tempel. Google it!

. 

Have a good one - Benjamin!