bransjetryner

[bransjetryner]

Jazz til folket

Foto: Mathias Lønseth-Sageng

Jeg besøkte Sommerro for å intervjue Martin Jarl, som er daglig leder i utelivskonseptet Prohibition Party.

Martin er egentlig sivilingeniør, men han har alltid hatt en lidenskap for jazz. Da han studerte i London spilte han på hemmelige fester. Der fant han ut av at han ville drive med musikk på fulltid.

Han har en forkjærlighet for 1920-tallet. Det gjelder alt fra stilen, det visuelle, musikken og ikke minst festene. Alt dette har blitt forent i Prohibition. Konseptet henter inspirasjon fra de hemmelige festene som ble arrangert under forbudstiden i USA. Glitter, glamour, overflod og dekadense à la The Great Gatsby, blir her gjenskapt til punkt og prikke.

Prohibition Party er den største arrangøren av store Gatsby-arrangementer i Europa. De arrangerer fester hvor man kan reise tilbake til år 1923 og oppleve "The Roaring Twenties". De serverer et show i verdensklasse med charleston-dansere, hot swingjazz, kabaret, humor og fantastiske kostymer – mens man kan nyte vintagecocktailer og danse swing med venner.

Foto: Mona Ulriche Schanche

Martin er daglig leder og eneste fulltidsansatt. Han deler ut forskjellige oppgaver innad i selskapet. Det er flat struktur, alle får brukt sin stemme. I starten måtte du kjenne noen for å kunne få tak i billetter til fester. Nå har alle mulighet til å se showet. Martins egentlige agenda er å bringe musikken han elsker ut til folket. Når det blir presentert i en totalpakke som dette, er det lettere å nå ut.

Prohibition er i vekst, og det arrangeres fester i både England, Tyskland og Nederland, ved siden av Norge. Det europeiske markedet sørger for mer folk og bedre inntekter.

Foto: Mona Ulriche Schanche

Sommerro er det perfekte stedet for intervjuet. Petter A. Stordalen, (grunnlegger av Nordic Choice Hotels og eier av Strawberry) står bak satsingen. Hotellet og restauranten ligger midt på Solli plass i de gamle lokalene til Oslo Lysverker som ble bygget i 1931. Renoveringen av art deco-bygget tok hele fem år. Det er ikke spart på noe. Huset er en hyllest til norsk design- og kulturarv. Det er lagt omsorg i hver eneste detalj. Hotellet har 231 rom og 12 suiter og en flott restaurant i første etasje i tidsriktig stil. På toppen av bygget er restauranten TAK Oslo, signert den svenske stjernekokken Frida Ronge, med helårs uteservering og bar.

Før jeg dro fikk jeg øye på selveste Stordalen. Jeg skulle tatt mot til meg og spurt om han kunne fått til et samarbeid med Prohibition. Det får bli til en annen gang.

Skrevet av Mathias Lønseth-Sageng (2SRA)

#sommero #prohibition1923 #1920s #jazz #petterstordalen #Youtube

[bransjetryner]

vlogg-Andrea

Andrea Olsbø er en snapchat-vlogger med flere tusen seere. Hun er 16 år og driver sin egen vippe-salong. Vloggen går ut på at Andrea snakker om psykisk helse og sine opplevelser og erfaringer rundt det, og viser sin hverdag.        

Fortell om en vanlig hverdag for deg

Jeg går jo på skole som de fleste andre ungdommer gjør. Jeg går salg service og reiseliv på Drømtorp. Jeg valgte denne linjen fordi jeg er interessert i å bygge opp noe eget. Etter skolen gjør jeg mye forskjellig, ofte har jeg noen vippetimer eller møter jeg må på. Det går også mye i jobb. Begge foreldrene mine eier et firma, så jeg jobber der. Og alt dette skal vlogges.

Hvorfor valgte du å bli en offentlig person?

Det er litt ironisk, for det var ikke egentlig meningen at vloggen skulle bli noe stort. Jeg lagde den bare fordi vennene mine var lei av å bli spammet i Chat så lagde heller en egen snapp for det, sier Andrea mens hun ler. Men med tiden tok det mer og mer av, og nå noen år senere har jeg en vlogg som flere tusen ungdommer følger med på.

Du har jo akkurat begynt på ny skole, er det noen utfordringer som er litt annerledes for deg som en offentlig person?

Ja, folk tror de kjenner meg selv om de aldri har møtt meg. Mange fra område har sett vloggen min Det gjør at folk har ekstra mye fordommer mot meg. I stedet for at folk kommer bort å spørr hva jeg heter og har en samtale med meg, står de og hvisker ting som «det er Andrea Olsbø» og bare ser på meg. Så i stedet for å bli kjent med meg lager de bare et bilde av meg. Og selv om jeg er ærlig og meg selv på vloggen vil det aldri bli det samme som å bli kjent med meg i virkeligheten.  Dette gjør det vanskeligere for meg å få meg nye nære venner. Til og med vennene mine blir kjent igjen av og til som «er ikke du vennen til Andrea Olsbø»

Hva gjør du for å holde seer tallet oppe?

«Drama» sier Andrea fort, drama er svaret. Jeg tar opp ting som får folk til å reagere, som den gangen jeg sa jeg hadde mannlige trekk fordi jeg hadde mange gutter i familien... vel kanskje ikke det smarteste jeg har sagt. Men mye oppmerksomhet det fikk det. Også er det viktig og ta opp ting som er aktuelle, og som folk er opptatt av.

Er dette noe du vil leve av videre?

Både ja og nei, det er noe jeg vil fortsette med. Men leve av, nei. Jeg vil gjerne få meg en annend jobb, lede et firma eller noe i den duren. Jeg håper jeg kan fortsette med vloggen og sosiale medier, men mer som en hobby jeg har ved siden av en jobb.

- Silje Havre Aaslie

[bransjetryner]

Mediajobb handler om bekjentskaper

Jeg har intervjuet Christer Falk. Han er plateprodusent, plateselskapinnehaver, forfatter, tidligere fotomodell, forlagseier og programleder, mest kjent fra reality-TV-serien Robinsonekspedisjonen.

Kan du fortelle litt om din karriere innen mediebransen? Hvordan den startet og hva du gjør nå?  

Jeg har vel jobbet i media siden midten av 90-tallet, men da på den andre siden av skjermen. Startet plateselskap i 1995 og min jobb var da å skape blest rundt artistene mine. Der ble jeg kjent med en rekke journalister og skjønte at de bare var vanlige folk som helst av alt ville ha ferdige saker på trykk, som de kunne skrive om og sette navnet sitt under. I 1999 ble jeg med på Robinsonekspedisjonen og fikk, i ettertid, prøve meg som intervjuobjekt – noe som gjorde at jeg nok en gang skjønte at journalister er late og ganske lette å lede. Da jeg året etter ble programleder for samme program, begynte min spede begynnelse som mediemanipulator, en tittel som har fulgt meg siden.  

Hvordan fikk du tilbud om å være programleder for Robinsonekspedisjonen?  

Jeg var med som deltaker året før, og da var Nils Ole Oftebro programleder. Nils Ole er en fin fyr, men drakk litt i overkant mye alkohol, noe som gjorde at han var umulig å jobbe med. Da jeg kom hjem fra øya sa min pressesjef i TV3 at hun skulle jobbe for å få meg inn i TV3-systemet. Vi lagde en plan etter at jeg hadde fått en del tilbud om tv-oppdrag som jeg takket nei til. Blant annet programleder for noe som het Mandagsklubben. Vi «lagde» et stort oppslag i VG hvor overskriften var «Alle kanalene vil ha Christer». TV3-ledelsen beit på og vipps fikk jeg programlederjobben. 3. Hvordan har din opplevelse som programleder påvirket din nåværende karriere i medie?  

Det som er fint nå er at media kjenner meg. De vet hvem jeg er og hva jeg driver med, noe som gjør at jeg har lettere tilgang til presse. La oss si at jeg gir ut en plate med en ukjent artist og vil ha de på en radiokanal. Om de er ukjente, sier kanalen nei. Da kan jeg bake meg selv inn og si «hva med at begge kommer på besøk». Det øker muligheten betraktelig. Men best av alt er det at jeg slipper å introdusere meg og blir hørt fra første sekund. Mediajobb handler mye om kunnskap, men 90% om bekjentskaper.  

Hadde du noen erfaring innen medie før du ble programleder?  

Ikke utover at jeg har blitt mye intervjuet i lokalavisen Akershus Amtstidende, da jeg var på juniorlandslaget i badminton som ung. Og noen få intervjuer som platebutikkeier, da butikken min ble kåret til Norges beste fem år på rad. Utover det var det først da jeg startet plateselskap at jeg kom inn «i det aller helligste».

Du driver jo et forlag, hva ser du etter når du vurderer bøker?  

Først og fremst ser jeg etter at boka har potensiale, men gjerne at den har potensiale utover bokhandlerne. Bokhandlere er det vanskelig på komme inn i. Der er det mye politikk og gretne gamle kjerringer som bestemmer hva butikkene skal ta inn og ikke. Derfor er jeg glad i bøker som har et definert publikum som det er lett å nå i f.eks SoMe-kampanjer.  

Hva tenker du om mediefaget på skolen? Positivt eller negativt for fremtidig mediekarriere?  

100% positivt. Det er ikke en negativ side ved å ta mediefag på skolen om man har lyst til å satse på en karriere der. Men husk at det man lærer sikkert er vel og bra, men igjen, personlig kontakter er viktig for å få ting på trykk. Og om du skal jobbe i f.eks et produksjonsselskap, er det å være blid, lett å samarbeide med og hardtarbeidende mye viktigere enn karakterer. Jeg har personlig sørget for at en logger (nederst på rangstigen i tv-hierarkivet) ble innslagsprodusent og til slutt redaktør på to måneder. Rett og slett fordi han var verdens beste fyr. Personlighet er alfa omega.  

Tror du det er viktig å ha medie som valgfag på vgs for å kunne jobbe innen medie når man blir eldre?  

Det vil jeg absolutt anbefale. Det er et perfekt sted og begynne, og et fint springbrett videre.

- Malin Carine Scaffer, Mia Tjernshaugen og Kjerstine Grimso

[bransjetryner]

Driver eget dansestudio

Jeg har intervjuet Manuela som er min danselærer, hun startet sitt eget dansestudio i 2013, dette studioet heter Creative Studio og ligger i Drøbak. Hun driver også instagrambrukeren til Creative Studio, filmer og tar videoer til både Instagram og YouTube.

Anna Manuela Giacopinelli er 27 år fra Drøbak men bor nå på Nesodden. Hun er danser og instruktør på Creative studio i Drøbak. Hun underviser også på toppidrett dans på Frogn Videregående. Hun har danset for en rekke artister og er med i gruppen Moira production.

Kan du beskrive en vanlig hverdag for deg?

Alle dagene er veldig forskjellig men forskjellen på meg og andre er vel kanskje at jeg jobber på ettermiddagen/ kvelden og har fri på dagtid. På en vanlig hverdag kommer jeg til studio, vasker, ordner og gjør klart for elever. Jeg setter også i gang alle klasser, prøver å dokumentere så mye som mulig med bilder og videoer, og når alle har gått vasker jeg hele studioet og drar hjem igjen.

Du tar både mange bilder og videoer. Hvordan ble du interessert, og er alt selvlært?

Jeg gikk medier og kommunikasjon på videregående i Oslo, på Akademiet. Jeg startet førts fordi jeg var veldig interessert i foto, men da jeg gikk der ble jeg mer og mer interessert i film og lyd. Lyd har jeg ikke så veldig mye med å gjøre i dag men jeg driver fortsatt mye med filming. Det mest basic’e lærte jeg på skolen og resten har jeg egentlig bare lært av meg selv, og jeg liker å kjøpe så duppeditter for å prøve nye ting.

Creative Studio. Bilder tatt av Anna Manuela

Hva inspirerte deg til å starte ditt eget dansestudio?

Det var for det meste dansen fordi jeg drev og underviste en del og jeg syntes det var veldig gøy. Jeg fikk litt fart i det fordi på det studioet jeg underviste ble lagt ned og det var i Drøbak, og jeg hadde mange elever der som hadde fulgt og som hadde hatt meg som instruktør en stund, så da tenkte jeg at jeg bare måtte lage mitt eget studio.

Har det vært noe spesielt vanskelig i denne prosessen?

Det har selvfølgelig vært mange ting som har vært vanskelig, men jeg måtte fort finne ut av hvordan man gjorde ting. Spesielt det økonomiske, det å sende egne fakturaer i starten var veldig rart og det måtte jeg også finne ut av. Det har vært problematisk å finne lokaler for det er ikke så mange som vil ha et dansestudio i nærheten, verken kontorer eller der folk bor. Så egentlig det å finne et sted å være og nå ut til folk har vært det vanskeligste.

Hva er det som gjør deres dansestudio så spesielt?

Det som gjør Creative så spesielt syns jeg, er alle elvene vi har og at det føles ut som vi alle er en familie fordi vi har et så godt, nært og åpent forhold til hverandre, alt blir liksom litt personlig.

Har du noen mål for Creative i fremtiden?

Oh yes, vi skal bli Norges beste danseskole også har jeg alltid hatt en del mål/ tallmål men nå på grunn av covid-19 så gikk jo alt egentlig litt bakover. Så nå tror jeg som sikkert mange andre at jeg må starte litt på nytt, se på ting på nytt og bygge det litt opp igjen. For nå har vi jo litt mindre av alt, vi har mindre elever og litt mindre penger og alt er på en måte litt tilbake til der man startet.

Skrevet av Thea Helene Kjøberg

[bransjetryner]

Lokal klesgründer: «Jeg ville gjøre noe»

Foto: Torry Orderud

Det har tatt tid, tålmodighet og en idé utenfor boksen. I dag har 27 år gamle Torry Orderud fra Vestby sitt eget klesmerke, IDIOM Oslo. Jeg har snakket med han om hans reise de siste årene.

Kan du fortelle noe om deg selv?

Jeg heter Torry, er 27 år. Jeg har de 10 siste årene hatt lyst til å jobbe med klær. Noe som jeg synes er interessant, både med tanke på det kreative og det å skape noe unikt for folk generelt. Det er mye som mangler, spesielt for menn om du spør meg. Da falt jeg fort inn i den kategorien da jeg gikk på videregående, jeg ville gjøre noe.

Hvordan var oppstarten til IDIOM?

Jeg husker når jeg gikk på videregående, da så jeg en annonse om ESMOD i skoledagboka, som er en moteskole i Oslo. Da fikk jeg i oppgave om noe jeg synes var interessant. Da tok jeg kontakt med den daglige lederen, dro inn og intervjuet han. Jeg synes det var kjempekult og fikk et godt inntrykk av skolen, og da tenkte jeg allerede i første året mitt på videregående at jeg skulle begynne der. Fra starten på ESMOD var det egentlig bare herreklær som interesserte meg, men de to første årene var det bare dameklær. Så jeg måtte sitte og sy kjoler. Da vi kom på tredje året, og kunne ta spesialisering valgte jeg å ta det innenfor herre. Jeg fikk lov til å jobbe med produksjon i Kina istedenfor å sy hele kolleksjonen selv som vi egentlig skulle. Da fikk jeg heller fokusert på produksjonen og designet. Jeg kunne heller ha den kommunikasjonen med produksjonen og fokusere på materialet, enn å bruke tiden på å sy. Det gjorde at jeg mer eller mindre hadde grunnstammen til å starte opp rett etter studiene. Da tenkte jeg at jeg bare skulle «gunne» på og starte opp merke med en gang. I utgangspunktet sier man jo at det er lurt å jobbe i en bedrift, og deretter starte opp, men jeg hadde det forspranget. Om det var lurt eller ikke kan diskuteres, men man blir etterpåklok.

Bilde: IDIOM OSLO

Det første navnet på merke var «Streetyle», for fokuset var streetstyle. Da tok jeg bort S´en og kalte det «Streetyle». Jeg merket veldig fort da folk skulle lese opp det så var det nesten ingen som klarte å uttale det riktig, og da bestemte jeg meg før merket ble lansert ordentlig at jeg måtte bytte navn. Jeg søkte masse for å finne noe som kunne passe, og da kom jeg over ordet «idiom», som er det samme på norsk og engelsk. Ordet betyr at noe er på en måte særegent ved språket, og det mange tenker på som ordtak er idiomer. Det var en litt kul greie med tanke på klær da, som at man kan lage noe so en ting, men som også er noe annet f.eks. jakker som kan brukes begge veier, eller som har reflekterende stoff. Idiom var bare midt i blinken, det passet til konseptet og et ord man egentlig vet om uten å nødvendigvis tenke på det. At navnet skulle fungere minst like bra på engelsk som norsk var et krav. Klesbransjen i Norge er jo egentlig ikke stor nok, selv om reachen innenlands er det. Så med tanke på internasjonal basis er det også viktig med navnet. Det er jo få norske merker som faktisk har klart å nå ut til markeder i utlandet. Holzweiler har klart det, men de hadde vanvittig kunnskap og bedre grunnlag enn IDIOM, for de tok inn masse merker før de tok av. De klarte jo også å få med seg noen helt syke kjendiser internasjonalt. Det er mye opp til tilfeldigheter.

Hvor henter du inspirasjon fra for design og materialer?

Inspirasjonen er nok hentet gjennom at det skal være en blanding av å være veldig komfortabelt, men at det også på samme tid skal se veldig kult ut ved flere anledninger. Man skal kunne ligge på sofaen og chille med det, men også kunne gå ut på byen med det. For det er mye mer digg å ligge med den baggy T-skjorte, enn chinos og skjorte. Man skal kunne ha det på seg fordi det er så sykt komfortabelt, men fortsatt kunne skille seg litt ut på en positiv måte. Mye av motivasjonen ligger jo der og samtidig har streetwear tatt av veldig de seneste årene. Det er mye på grunn av Off-white, FOG (Fear Of God) og flere merker som er der da. De lager mye dyrt streetwear og på en måte så mobber de resten av moteverden nesten. Flere har jo ansatt streetwear designere nå som sjefene sine. Det er ingen som hadde tippet at Virgil Abloh skulle designe hos Louis Vuitton for fem år siden år siden. Det er vanskelig å skille mellom visjonen og inspirasjonen egentlig, det er veldig likt. Alle kan si at de har henta inspirasjon fra ditt og datt, men det er ikke helt sånn jeg tenker. Jeg vil at det skal være komfortabelt og kult.

Hva tenkte foreldrene dine da du tok et karrierevalg utenfor boksen?

De har jo alltid visst at jeg er en ganske sta person, men som også jobber beinhardt for deg jeg ønsker. Det første jo til at de ikke ble særlig overraska. Da jeg var 10 år så drev jeg jo å tegna fotballsko på fritiden, så de ble ikke akkurat sjokkert. De har vært støttende, men også passet litt på. Det er jo slik at når jeg har bestemt meg for noe, da vet de at de ikke får gjort noe særlig med det. Mamma og pappa har jo væt skeptiske, men de har jo også hjulpet til med å finne lokaler og lånt meg penger utover det jeg selv hadde spart opp og brukt. De har jo prøvd å selv reklamere litt til sine venner, selvom de ikke er nødvendigvis er målgruppen.

Hvordan har du markedsført IDIOM?

Helt fra starten har jeg vært sta på det at det ikke skal markedsføres for enhver pris, men det skal gjøres på riktig måte. I ettertid kan man jo si; har det vært den riktig måten eller ikke? Meningen min er fortsatt at det er det, men det tar ekstremt lang tid å få markedsført det som Idiom gjør. Det er snakk om at det skal være ekte content, det skal ikke være fake content som folk har fått betalt for. Det skal være sånn at folk liker klærne, og dermed går med det. Sånn tar det mye lenger tid å få det opp og fram, men hvert fall blir en og hver av kundene mer spesielle fordi de liker det virkelig. Man får en helt annen tilknytning, enn at det er influensers, bloggere og Paradise Hotel-deltagere som bruker det. Mange av de har spurt om merket, men det har ikke vært aktuelt, og det kommer ikke til å skje fordi IDIOM ikke skal ha sånn markedsføring. Jonis Josef, Dutty Dior, Isah, Herman Flesvig og Kamelen bruker klærne, og er kanskje ikke de man typisk sett velger. Men IDIOM skal ikke være noe typisk klesmerke heller. Flere av de har mange flere følgere nå enn da de først begynte å bruke klærne, men det er ikke på grunn av IDIOM selvfølgelig. Poenget er at vi er med på en reise med de da. Man vet jo ikke eksakt hvor mye salg det genererer, men da er navnet der ute og blir vist. Spørsmålet er om det virkelig fester seg hos folk, for det krever så mye mer å imponere folk nå enn for 10 år siden, fordi man blir så utsatt for reklame på sosiale medier og dagens ungdom er mye mer kritiske.

Foto: IDIOM OSLO

Hva er planene videre for deg og IDIOM?

IDIOM Oslo hadde jo ekstremt mange planer i året 2020, og vi starta året med tanken at dette skal nå avgjøre hvordan det går med merket. Vi skulle satse på en del nye områder, skulle ha mer markedsføring, vi fikk solgt klærne gjennom en butikk i Berlin, vi skulle være med på Idyllfestivalen som er en gigantisk festival i Fredrikstad. Vi skulle også satse på å få inn merket inn i hvert fall i to butikker i Norge, men når man kommer to måneder inn i året så begynner korona for alvor å slå til. Fabrikken i Kina stenger, krona svekker seg og Norge blir jo stengt ned i mars. Alt dette gjør jo at alle planer egentlig går i dass. Butikken i Berlin stenger, festivalen blir avlyst, klessalget dropper med 40-80%, så det har vel gjort hele greia nesten klin umulig. Alle planer som var lagt måtte jo kanselleres, kolleksjoner som skulle bestilles er satt på vent helt fram til nå fordi man må se an situasjonen, og bare på grunn av svak krone har jo den bestillingen økt med 50 000 norske kroner. Da føles det jo naturligvis litt håpløst...

Jeg tror fra et helt ærlig perspektiv at det blir tatt en avgjørelse snart om merket skal legges på is en stund fremover. Det er stor sannsynlighet for at det skjer, men om det da blir lagt på is kan man jo tenke at alt er mulig igjen om et par år og restarte med noen spesifikke items. Så det er nok det som det ligger på akkurat nå, men hvis det kommer tilbake igjen, som jeg regner med, så må penger spares opp igjen. Da kommer det nok noen sinnsykt fete items som er ekstremt gjennomtenkte, og kanskje det satse litt mindre enn det man har gjort. Jeg har hatt så sinnsykt mange ideer på forskjellige plagg som kanskje har fått til å bli litt for mye igjen. Bare T-skjortene kunne vært nok fra starten av, for de i seg selv er så særegne og har kvaliteten som gjør folk interessert. Det gjør at man også taper mye mindre penger, for om man da har fem forskjellige farger da så kan det ligge mye lenger enn jakker, bukser og skjorter. Jeg tenker at man har prøvd en strategi nå, så man lære av hva man har prøvd. Hvis man da ikke kan se hva man kunne gjort annerledes, så er det vanskelig. Jeg begynte på den prosessen for allerede flere måneder siden, og personlig mener at klærne er drit bra, men det hjelper ikke at jeg og 10 andre vet det, man må ha en stor nok gruppe. Det å starte klesmerke er vanskelig og ganske idiotisk, og da må man bare jobbe hardere enn alle andre. Man skal også ha litt flaks og samtidig være utrolig flink.

- Ousman Aslam

[bransjetryner]

Ordsmed for Kahoot

I dag har jeg intervjuet Daria Golubeva, som jobber i Kahoot. Kahoot er en spillbasert læringsplattform, basert på flervalgsoppgaver. I dette intervjuet får du høre mer om hvordan det er å jobbe i Kahoot!

Kan du fortelle litt om deg selv?

Jeg er født og oppvokst i Sankt Petersburg, Russland, og flyttet til Norge i 2015. Nå bor jeg i Oslo med min mann og vår “good boy” Fluffy (vår hund). Bortsett fra å se på Netflix, bruker jeg mye av fritiden min på å trene, gå lange turer med Fluffy (helst utenfor byen), lese, eller på min relativt ny interesse jeg fikk i de siste ukene - jeg prøver å oppgradere mine matlagingsskills og eksperimentere litt med forskjellige retter.

Jeg elsker å reise og skrive om opplevelsene mine - det er kanskje det jeg savner mest nå i coronatiden. Det er mest sannsynlig fjell som er mitt favorittsted å reise.

Blant andre interesser, kan jeg også nevne kunst (en besøk til et museum er alltid på programmet når jeg reiser!), geografi (du kan utfordre meg når som helst til å nevne hovedstadene til alle land), musikk (ikke bare å høre på den - jeg synger selv, og var med i et musikkteater i Russland i mange år), psykologi (jeg synes det hadde vært veldig interessant å studere den), medisin (jeg vurderte å droppe økonomistudier og bli lege istedenfor), og språk (i tillegg til engelsk og norsk, lærte jeg fransk, tysk og italiensk).

I mange år har jeg samlet elg (leker, modeller, figurer, osv), og samlingen min med 170+ stk var på utstilling i Sankt Petersburg flere ganger.

Hvordan endte du opp med å jobbe i Kahoot? Har du noen erfaringer som gjør at du var godt egnet for denne jobben?

Jeg har jobbet i forskjellige teknologiselskaper siden 2010 - blant dem Opera Software or Cisco - og fokuserte mest på innhold som en viktig del av markedsføring. Selv om jeg har mastergrad i økonomi, i karrieren min har jeg alltid hatt roller som trengte mine evner som kreativ tekstforfatter. En combo av erfaring som markedsfører og forfatter hjalp meg å få jobben min i Kahoot! som senior content manager og sjef-redaktør. Jeg har jobbet der siden mars 2017.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

Vi kommuniserer med millioner av brukere i hele verden - lærer i skoler og universiteter, studenter, bedriftsansatte, business trainere, og alle som vil lære noe nytt mens de spiller quiz. Mitt ansvar som sjef-redaktør er å gi en unik stemme til Kahoot! som et produkt og merkevare, og fortelle Kahoot!-historien på en måte alle kan forstå, uansett om jeg må gjøre det i 10 eller 1000 ord.

I hverdagen min jobber jeg som et micro-byrå i samarbeid med forskjellige avdelinger - marketing, PR, salg, produkt, design, osv. Jeg skriver masse! :) Blant annet - blogg, nettsider, nyhetsbrev, brukerhistorier og intervjuer, teksten inni produktet. Også redigerer og optimaliserer jeg teskt som kollegaene mine skrev, har ansvar for innholdstrategi og søkeoptimalisering til nettsiden vår - jeg kan fortsette listen videre og videre men tror “you got the gist” :)

I de siste ukene har vi jobbet som et 100% virtuell team, derfor trenger vi ekstra fokus på kommunikasjon, planlegging og synkronisering siden vi ikke ser hverandre på kontor sånn som før. Vi bruker Slack og Zoom for å diskutere prioriteringer, hjelpe hverandre med løsninger og råd, dele oppdateringer osv. Akkurat nå fokuserer jeg mye på å lage nytt innhold for å hjelpe lærere tilpasse seg til fjernundervisning med Kahoot!. Vi intervjuer mange brukere, begge lærere og business-ansatte, sånn at de kan fortelle om deres erfaring med virtuell samarbeid. Og, som alltid, jobber jeg med å “spread the word” om nye funksjoner som vi lanserer.

Hva er det beste med din jobb?

Jeg er ekstremt heldig å få en mulighet til å snakke direkte med brukere våre fra hele verden - for eksempel, gå på skolebesøk, konferanser, intervjue lærere og business-ansatte. Jeg får høre hvordan Kahoot! hjelper dem engasjere studenter, forbedre læreprosess og samarbeid i klasserom og på kontor, osv. Det er en stor belønning og motivasjon å høre at produktet vårt skikkelig hjelper og gjør en forskjell i læring.

Siden mange skoler måtte stenge på grunn av coronavirus i mange land, har vi tilbudt gratis tilgang til Premium-versjon av Kahoot! til alle som måtte bytte til fjernundervisning i hverdagen. Tilbakemeldingene og takkene vi får fra lærere på epost og sosiale medier er stort motiverende!

Selvfølgelig, som en forfatter, feirer jeg litt hver gang jeg ser at brukere deler innholdet mitt med hverandre på sosiale medier, eller kanskje en vits eller ordspill jeg kom opp med.

Sist men ikke minst, en ting til som jeg setter en stor pris på i Kahoot! er det internasjonale teamet vårt. De er ikke bare talentfulle spesialister, men også fantastisk folk å snakke med - vi er mer enn 30 forskjellige nasjonaliteter nå.

Hva er det mest utfordrende med din jobb?

Det er millioner mennesker som bruker produktet og nettsiden vår hver måned. Jeg innrømmer at det er definitivt litt ekstra pressure å lage innhold av høy kvalitet når jeg tenker at det blir sett av millioner! Derfor er det ekstremt viktig å hjelpe hverandre med peer review for å unngå feil og optimalisere alt som vi publiserer.

Vi jobber i et svært dynamisk miljø hvor vi må få ting gjort så raskt som mulig. Det er viktig, men også krevende, å bli klar til å multitaske og adoptere til nye prosjekter og prioriteringer ganske raskt. Hver dag er spennende og annerledes!

- Anniken Sparre

[bransjetryner]

Serieforfatteren

Jeg har intervjuet Ellinor Rafaelsen som arbeider som forfatter. Hun er bosatt i Drøbak, men kommer opprinnelig fra Mo i Rana.

Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?

En vanlig arbeidsdag starter med dusj og opprydding av rotet som jeg forlot kvelden før da jeg gikk og la meg. Kan ikke starte med noe før det er ryddig rundt meg og jeg har full oversikt og kontroll.

Så er det frokost og God Morgen Norge, og så begynner jeg å skrive. Hvor mye og hvor lenge jeg skriver varierer. Noen ganger, når jeg har ånden over meg, kan jeg sitte i flere timer i strekk, da går tiden bare fra meg. Andre ganger nøyer jeg meg med en side eller to, for da er det andre ting som frister mer. Men mellom 5 og 10 skjermsider er liksom målet jeg setter meg pr. dag.

Jeg sier at jeg skriver på flyten, og med dette mener jeg at jeg sitter å «tømmer» ut av meg alt som ligger og presser på oppe i hodet, uten stopp. Noen ganger skriver jeg så fort at fingrene ikke klarer å følge tankene, da er det så mye feil i manuskriptet at det er bare jeg som skjønner hva som står der. Så det siste jeg gjør før jeg slutter arbeidsdagen er å lese gjennom og rette opp feilene.

Underveis, mens jeg skriver, fortar jeg research på nettet. Er det noe jeg lurer på, gjerne årstall, historiske ting, eller hva slags klær folk brukte, er det bare å gå inn på nettet og google.

Når visste jeg at jeg ville bli forfatter?

Jeg visste det ikke. Jeg har alltid hatt en veldig frodig fantasi og diktet muntlige historier for venne mine før jeg lærte å lese og skrive. Jeg skrev stiler på opp til 27 sider, og var med på å starte en skoleavis. Men jeg drømte aldri om å bli forfatter. Egentlig var det skuespiller jeg ville bli. Det var tilfeldighetene som gjorde at jeg ble forfatter. Jeg begynte å jobbe som journalist for Norsk Ukeblad og senere for Hjemmet. Samtidig oversatte jeg romaner og noveller for dem, fra engelsk til norsk. Men en dag sa jeg til meg selv at hvorfor skulle jeg sitte og skrive om og jobbe med noe noen andre hadde skrevet først, når jeg hadde så mange ideer til hva jeg kunne skrive selv.

Så da begynte jeg å skrive romaner og noveller for ukebladene. Da var jeg 30 år gammel. Jeg var 45 år gammel da jeg ble spurt av Gyldendal forlag om jeg ville skrive romaner for dem, og da skrev jeg fem bøker. Så fulgte Katja bøkene, en ungdomsserie om ungjenta Katja på 15 bøker, og da var snøballen i gang med å rulle.

Jeg bodde på Svalbard en tid, og da jeg kom tilbake derfra, ble jeg spurt om jeg ville begynne å skrive serieromaner for CappelenDamm. Da var jeg proppfull av ideer og satte i gang med en serie som heter «Amulettens kraft». Siden har det blitt 8 serieromaner, holder på med nr. 9, og noen andre mer «løse» bøker. Bl.a. en barnebok.

Hva er det beste med din jobb?

Det beste med denne jobben er friheten. Friheten til å stå opp når jeg vil, til å slippe å gå ut i all slags vær, jeg jobber jo hjemme i stua mi, jeg kan ta pauser når jeg vil, jeg kan jobbe så lenge jeg vil, og hvor jeg vil, så jeg kan ta jobben med meg ut i verden. Har leilighet i Spania og jobber noen ganger derfra. Noe annet jeg setter pris på er følelsen av å ha gledet andre (lesere) og gitt andre mennesker en hyggestund med boka eller opplevelser når de leser. Når leserne gir tilbakemelding på at de syntes de har lært noe av det jeg skriver er det toppen.

Hva skal til for at du føler at en bok du har skrevet er god?

Jeg er fornøyd med en bok når jeg føler at den har en opplevelse å gi leserne. Når det er fremdrift i handlingen så ikke leseren kjeder seg, og når det er noe i teksten som rører, noe leseren kan kjenne seg igjen i og når den slutter så spennende at du må kjøpe neste bok i serien når den kommer ut.

Hva er det med utfordrende med din jobb?

Det mest utfordrende med å skrive romaner er å gjøre mest mulig research, slik at det som nevnes av fakta og av virkelighet i historien må være riktig. Årstallene må stemme. Og jeg må passe på at hovedpersonene ikke skifter øyefarge, hårfarge, navn osv. underveis. Det er fort gjort å glemme hva jeg skrev på side 3 når jeg kommer til side 100, og dette skal henge sammen. Eller at jeg skriver at hovedpersonen reiste med fly til Stockholm før det fantes flyturer dit. Nøyaktighet og punktlighet, og å passe på at fakta stemmer, er en utfordring.

- Anniken Sparre

[bransjetryner]

Kunstmagikeren

Foto: Geir Dokken

Denne uken har jeg fått i oppgave å skrive et portrettintervju om Mette Torstensen som er kunsthistoriker og faglig ansvarlig på Sjøholmen - som er et kulturhus som ligger ved Kyststien i Sandvika. Jeg tok kontakt med henne over meldinger og sendte henne spørsmålene som jeg senere fikk svar på.

Kan du fortelle litt om hvem du er og bakgrunnen din?

«Jeg heter Mette Torstensen, 42 år, mamma til to og bosatt i Drøbak siden 2008. Jeg vokste opp i Asker/Bærum, bodde ½ år i Roma og ½ år i India, ett år på Kunstskole i Moss og flere år i Oslo.»

Hun er utdannet med 2 år kunstutdannelse fra Asker Kunstskole og Mølla Kunstskole, samt en Cand philol med Kunsthistorie, religion, teatervitenskap og kjønn og etikk fra UIO; og hovedfag i kunsthistorie og mellomfag fra John Cabot universitet i Roma.

«Jeg gikk ut av universitetet i 2001, men jobbet hele veien med kunst som formidler på Slottet og Høstutstillingen, lærer i kunst, egne kurs og frilans skribent og kunstkritiker i Billedkunst, Budstikka og leverte litt saker til flere tidsskrifter som Det Gode Liv, Henne og Det Nye med mer. I tillegg hadde jeg vakter i en bolig + psykiatrisk avdeling på Blakstad og i Hjemmesykepleien.» forteller Torstensen.

Etter å ha ligget på sofaen i ett år etter sykdom begynte Mette å tenke nytt. «Jeg forstod at den kommersielle bransjen ikke lenger var der jeg ønsket å være.» sier hun og hun begynte derfor sakte å bygge opp ideen om et barnekunstunivers. I 2016 ble boken Kunstmagi født og gitt ut, og Mette reiste blant annet rundt og holdt foredrag og workshop for barn.

«For 3 år siden snakket jeg og kunstneren Bjørg Thorhalldottir om å skape et barnekunsthus – og Sjøholmen på 1500 kvm stod ledig til leie i Bærum.» 22. september 2018 åpnet dørene til et unikt kulturhus, og siden den gang har de hatt mer enn 20 000 besøkende.  

Hva går jobben din ut på?

«Jeg driver Sjøholmen AS, og det går ut på å drifte alt fra økonomien, søknader, starte/søke om ulike kunstprosjekter til barn, ta imot barn og voksne som formidler kreative nye produkter, gjøre markedsføring, vaske doene om det trengs, ta imot publikum, hjelpe et lite barn, skrive tekster etc. Det er en 24/7 jobb, men mye skjer i bil og hjemme like mye som på huset. Sjøholmen er liksom bare en del av meg» skriver Mette.

Fant kunsten som barn

Mette beskriver seg selv som det barnet som alltid tegnet, malte og lagde ting. Hun kunne male i timevis, selv med en litt vrien oppvekst med skilte foreldre. «Men jeg var aldri “flink”, men denne verdenen traff meg. Jeg fant likevel aldri mitt visuelle språk. Da jeg var 14-15 år begynte jeg å dra på utstillinger i Oslo, og dette traff meg.» forklarer Torstensen.

Hun forteller at hun oppdaget kunsthistorien som 13-åring og leste bøker og at dette traff henne. Hun fortsetter: «Jeg hadde en drøm om å bli kunstner, og startet på kunstskoler, men jeg fant meg liksom ikke til rette. Det var skrivingen som ble stedet der jeg opplevde min flow. Men jeg forstod kunst og hva kunstnerne egentlig holdt på med. Derfor ble det kunst og kunstformidling. Et sted mellom kreativitet, kunst og skriving. Det handler om å forstå denne verden og skape den for alle andre.»

Kan du beskrive en «typisk dag på jobben» for deg?

Torstensen skriver at det er ganske sesongavhengig, i noen perioder har de skoleklasser hver dag og da må de åpne huset og skru på Sanseloftet (Sanseutstilling for barn med 9 ulike rom) og forberede foredrag og verksted. «Ofte er det 2-3 timer med mail og admin» forklarer Mette. Videre skriver hun: «Noen dager er kun regnskap, andre søknader og bestillinger. I helgene er det å ta imot folk på huset. Andre dager er det å rydde i det 1500 kvm store huset, eller å holde foredrag.»

Hvordan gjør du det nå i denne situasjonen med Corona viruset?

Mette skriver at hun nå driver med hjemmekontor, som de fleste andre. «Vi saumfarer alle støtteordninger vi kan og har tett dialog med kommunen om husleiefritak, med andre leverandører for å kutte kostnader, samtidig som vi tenker nye produkter da huset må stenges som en møteplass.» Hun skriver også at de streamer og legger ut en Kunstmagi-skole på Facebook og Instagram så folkene der ute ikke vil glemmer de.

- Tinne Tonås

[bransjetryner]

Pensjonert kultursjef

Jeg har snakket med Pål Mørk som er 72 år. Han er en kjent lokalmann i Drøbak. Han er født og oppvokst i Drøbak og syntes det er et veldig fint sted å bo. Han har bodd i Drøbak så og si hele livet, bortsett fra et par år der han bodde i Nord-Norge og ett år hvor han bodde i England. Pål har arbeidet i over 20 år som journalist i Drøbaks lokalavis «Amta», og 8 år som kultursjef i Frogn.

Hva liker du å gjøre på fritiden?

I tillegg til a synge og spille, er veldig glad i natur og bruker den for alt den er verdt. Jeg ble jo født rett etter krigen og har siden liten alder blitt lært i å bruke naturen, så jeg elsker å gå på turer. Det å gå ut å plukke bær og sopp, fiske fisk, og deretter bruke den i matlaging. Jeg alltid har vært glad i å lage mat, spesielt utifra hva naturen kan gi oss. Som liten drømte jeg om å bli kokk.

Hva gikk din jobb som kultursjef i Frogn ut på?

Nå er jeg pensjonist, det ble jeg i 2019 men jeg var kultursjef i Frogn i 8 år. Det vil si at jeg var sjef for all kultur i Frogn. Det gikk ut på å lage arrangementer og aktiviteter som så mange som mulig kunne være med på. Ja, rett og slett gjøre Frogn til et hyggelig sted for folk flest.

Hvordan endte du opp som kultursjef?

Jeg har alltid vært interessert i kultur, og det er noe jeg har drevet med hele livet. Når jeg da så at det var en ledig stilling tenkte jeg at det hadde vært en jobb som passa meg veldig godt. Jeg valgte å sende inn en litt uvanlig søknad der jeg brukte lyrikk som tok for seg alle elementene som sto i søknaden. Vet ikke om det var den litt uvanlige søknaden som gjorde det eller om det var noe annet, men jeg fikk i hvert fall jobben i 2011.

Har du noen høydepunkt i løpet av dine år som kultursjef?

Har vel ikke noe spesielt høydepunkt, bare det å få lov til å være i en så fantastisk stilling er et høydepunkt i seg selv. Det å få jobbe med så flinke mennesker som gjør alt for at innbyggerne i kommunen skal ha det bra og for å skape et godt kulturtilbud i Frogn. Det var en veldig givende jobb. Jeg fikk jo stillingen i 2011, og da var det et år til det var 50 år siden Drøbak og Frogn ble en kommune. Det tenkte jeg at måtte feires på en eller annen måte. Jeg foreslo derfor at vi skulle lage 50 nye kulturarrangementer som ikke hadde vært i Frogn før. Jeg samla sammen en komité, også jobbet sammen om disse nye arrangementene. Det var veldig imponerende innsats av alle som hjalp til, og vi fikk det til. Vi endte til og med opp over 50 nye kulturarrangementer! Det var aktiviteter som påskebad, lysfest i Drøbak, bakgårdskonserter, rebusløp for familier, masse barneaktiviteter og mye mer. Det var i 2012 og fikk navnet 50 års-løftet. Det gleder meg at mange av disse aktivitetene fortsatt er populære den dag i dag. Se mer informasjon på Visit Drøbak.

- Hanna Lundby Strypet

[bransjetryner]

Dikter og Drøbaksvenn

Jeg er kvinne, jeg er over 70 år men ungdommen føles som var den i går. Jeg var gift, ble skilt men prøvde igjen å skaffe den småsexy samboervenn. Jeg har døtre som har skaffet meg barnebarnsgutter og stolthet som mormor jeg formelig strutter. Har levd som de fleste i full harmoni med familie og jobben og litt på si. Noen cyster ble fjernet i ´85 og deretter dukket noen knuter frem. Men årer på leggen de tar man bort og da tror du kanskje det meste er gjort. For da kom lumbago og isjiasen med til benknekker praktor dro jeg av sted Med piller og bøyninger god terapi begynte livet igjen å gli. Poser ved øynene lot jeg en lege sy og i ´93 ble jeg KK ny. Så kom kreften påvist av mammografi pupper ble fikset og strålt og erklært for sykdomsfri. Jeg har bolig og jobb og ikke noe gjeld og alt har jeg fiksa og ordna selv. En kvinne så vanlig og høyst ordinær kunne vel kanskje vært hvem som helst her. Jeg føler jeg har fått så mye for strevet og sier at nå er det godt å leve.

- Dikt skrevet av Astrid Urbye

Jeg har snakket med Astrid Urbye, som er forfatter, skriver dikt og er sjef for den populære Facebook-gruppen Drøbaksvenner.

Kan du begynne med å fortelle litt om deg selv?

Jeg kommer fra et lite sted utenfor Fredrikstad, som heter Torp. Jeg vokste opp med et nydelig lite hjem og stor hage med massevis av frukttrær. En veldig god oppvekst. Jeg flyttet til Drøbak i 1972, etter både å ha jobbet som tannlegeassistent og sentralborddame. Da barna ble store og klarte seg selv, begynte jeg å jobbe igjen, og jeg har 34 år bak meg med å jobbe med artister.

Hva jobber du med/hva har du jobbet med?

Nå er jeg pensjonist, så nå forsøker jeg å bidra med frivillighet, og prøver å være til hjelp og nytte for andre. Jeg forsøker å fortsatt være litt til nytte, jeg synes det er hyggelig. Og så gjennom livet har det blitt sånn at når det har vært noe opplevelse, når noe virkelig har gått inn på meg, om det har vært lykke eller sorg, har jeg klart å skrive det ut av meg. Jeg har skrevet veldig mye dikt. For 10 år siden ga jeg ut Facebook gruppen «Drøbaksvenner», og den skulle jo egentlig være for mine Drøbaksvenner, men nå er det jo rundt 11-12 000 medlemmer. Jeg ser jo det at når jeg går på gata er det helt fremmede mennesker som smiler, nikker og hilser på meg.

Hvilken rolle har du i Avistegnerens hus?

Der sitter jeg i styret i venneforeningen. Venneforeningen bidrar når de trenger noe. Noe så enkelt som at om de trenger hjelp til å gjøre rent, så hjelper vi med det. Er det en ryddesjau, så hjelper vi til med det. Er det noe de trenger så er vi med på å bidra. Vi bidrar med frivillighet for å kunne være til hjelp for avistegnerens hus.

Som forfatter, hva har du skrevet før?

Det er dikt. Har skrevet tidligere veldig mye taler, og sanger, og jeg kan ofte bli så inspirert at når jeg er et sted i et selskap så skriver jeg talen på servietten, så kan jeg reise meg og holde den.

Hva fikk deg til å begynne å skrive?

Jeg tror det er så mye tanker i meg. Så er det så godt når en stor glede eller en fortvilelse er der, så må man få det ut av seg, så jeg får det ut av meg ved å skrive. Og det som kan være helt fortvilt, det skriver jeg, så avslutter jeg alltid med litt humor, så er jeg ferdig med det.

Kommer tekstideene bare til deg naturlig, eller planlegger når du skal skrive?

Det sitter inni meg også må jeg få det ut av meg. Andre kan snakke med andre, få det ut av seg der. Men jeg skriver det ut av meg. Det kan plutselig komme klokken fire om morgenen. Det er skrevet på fem minutter, når jeg får ut av meg tanker og følelser. Jeg har skrevet massevis. Så det har vært en gode i mitt liv, at jeg har kunnet få det ut av meg på den måten der.

Har du noen andre interesser enn å skrive?

Jeg går på turer hver dag, i dag har jeg gått 4,5 km. Så går jeg på Sjøstjernen nesten hver dag. Og når jeg har gjort noe nytte for meg, da kan jeg godt gli inn i latskapen.

Så liker jeg å bidra, jeg vil ikke ta noe lederskap, jeg vil heller ta jobben. Jeg har stått og holdt et dikt foran kongen. Jeg fikk brobygger-prisen samtidig som kongen, fordi jeg har gjort så mye for å støtte og hjelpe andre. Jeg ha opplevd veldig mye. Og en ting er å oppleve, men det er godt å kunne lene seg litt tilbake og kunne si at jeg har vært litt til nytte. Til og med i 2016 fikk jeg stå på prisen fra Frogn KRF. Den gis til personer som har gjort en særlig innsats i lokalsamfunnet.

Hva liker du best ved Drøbak?

Jeg liker det herlige, gamle miljøet. Jeg liker vennligheten mellom mennesker, jeg elsker å gå i bakgater og oppdage omtrent gårdsplasser. Jeg synes det er hyggelig. Uansett hvilken café jeg kommer til, så er det noen som smiler og sier hei. Jeg elsker å få besøk her, som jeg kan ta med meg rundt og vise frem alt jeg er stolt av. Jeg er stolt av Drøbak, og ønsker derfor å bidra til at det skal være bra her.

- Linnea Bolstad Kolderup

[bransjetryner]

Alt som man gjør på fest, har blitt jobben min

Foto: Katrine Gade

Jeg har i dag snakket med den veldig blide, morsomme og kjente medieprofilen Einar Tørnquist om hans rolle i media og veien fra å være en fyr fra Stokke til hvor han er nå.

Hvem er du og hva driver du med?

Jeg er jo Einar Tørnquist, og jeg er en blid fyr fra Vestfold, som har hatt en del flaks og som får lov til å gjøre akkurat det som jeg synes er mest morro. Jeg driver med tull egentlig! Jeg er podcastprogramleder, tv-programleder, men det er ingenting av det jeg virkelig har øvd på eller studert til eller noen ting. Alt det jeg driver med nå har egentlig bare vært hobbybasert, og alt som man gjør på fest, har blitt jobben min.

Hvordan startet karrieren din?

Jeg var musiker i utgangspunktet, på et litt sånt halvlavt nivå, men jeg var ganske god til å spille på trommer! Jeg fikk en jobb som trommeslager i et tv-program som Harald Eia og Bård Tufte Johansen hadde. Det var en kompis av meg som jeg hadde spilt i band med i en liten periode, som hadde fått den jobben, også ringte han meg igjen og spurte om jeg hadde lyst til å være trommeslager i det bandet. Også tilbrakte jeg litt tid sammen med Bård og Harald den sommeren for å bli kjent, og det klaffet egentlig ganske bra fra starten av! Jeg fikk anledning til å lage små innslag der, og de brukte meg som han «corny» trommeslageren som var ute og gjorde oppdrag der, blant annet en informasjonsfilm om hjemkommunen min Stokke. Også gjorde jeg det jo bra der, også kom det noen tilbud etterhvert. Det var en veldig bra måte for meg å komme inn, og plutselig var jeg på NRK1 i beste sendetid uten å egentlig fortjene det.

Har du drømt om å bli kjent i media?

Jeg har alltid hatt en drøm å bli «litt» kjent. Jeg hadde lyst til å bli like kjent som trommeslageren i DeLillos, fordi ingen ville kjenne han igjen på byen med mindre man likte han. Det var det som var målet mitt, å bli gjenkjent av de som liker meg, men ikke at de som ikke liker meg. Utenom å bli musiker så har jeg egentlig ikke hatt noen ambisjoner om å bli noe som helst, aldri drømt å få til noe; jeg er egentlig bare med! Hvis det er noen som har en god plan, så hiver jeg meg på! Men jeg har en strategi om at hver gang det dukker opp noe jeg ikke har gjort før og noen som vil ha meg med, så sier jeg alltid ja til det. Det går stort sett bra! Men sånn egentlig så har jeg bare hatt et ønske om å leve et lykkelig liv.

Liker du det du driver med?

Ja, veldig godt! Jeg har nå en podcast og et tv-program med Jan Thomas, podcasten er Norges største kommersielle podcast, som er veldig gøy å lage, også har jeg en annen podcast som handler bare om geografi, som er noe av det jeg synes er morsomst i verden, også har jeg jo Brille. Alt har egentlig gått ganske så bra. Så jeg ville heller ikke gjort noe annerledes, og jeg føler at jeg har et ganske så lykkelig liv. Jeg synes alt er gøy, alt i alt er jeg veldig fornøyd med hvordan ting har gått og hvordan livet mitt er nå.

- Helene Holsted

[bransjetryner]

Coachen

Jeg har intervjuet Jeanette Sleveland fra Drøbak. Hun driver med coaching.

Hva inspirerte deg til å begynne med «coaching»?

Jeg jobbet som personlig trener, og innså at kundene mine ikke kom til å få de ønskede resultatene bare ved å trene «fra halsen og ned». Jeg skjønte at jeg måtte jobbe «mellom øra» på dem.

Hva liker du best med jobben din?

Jobben min er variert – noe jeg synes er veldig gøy. Jeg er “influencer”, skriver bok, og reiser mye for å holde foredrag og kurs. I tillegg jobber jeg med én kunde om gangen. Det føles veldig meningsfullt å få se hvordan mennesker får bedre liv som følge av jobben jeg gjør. Jeg påvirker mennesker på en positiv måte – det er noe jeg liker godt å kunne gjøre.

Du bruker sosiale medier for å få fram budskapet ditt. Hvorfor tror du dette er viktig?

Jeg tror sosiale medier er essensielt for å nå frem til potensielle kunder i dag, og for å utvikle en relasjon til følgerne mine. Følgerne mine føler at de kjenner meg – de vet hva jeg står for, og hva de kan forvente. Ved å bygge en «tribe», er det lettere å få solgt når jeg lanserer nye kurs, holder foredrag, gir ut bok, osv. Sosiale medier, «word of mouth» eller anbefalinger fra andre er de eneste måtene jeg markedsfører meg.

Merker du noe større eller mindre pågang av folk med ønske om coaching, nå mens koronaviruset herjer?

Jeg merker at mange er redde. For tiden jobber jeg ikke mye med coaching en-til-en med kunde, fordi jeg holder på med mange andre spennende prosjekter (nettkurs, bok, nye nettsider osv.). Av den grunn får jeg ikke stor pågang for coaching og merker derfor ikke så stor forskjell. Det er likevel mange som ønsker råd, og flere er nysgjerrige på det jeg skriver om stressmestring, akkurat denne uka. Nesten hver dag får jeg takkemeldinger fra mennesker som synes det er litt ekstra tungt og tøft akkurat i denne perioden. Det virker som mange «holder pusten», venter og ikke helt vet hva de skal gjøre. Jeg tror veldig mange kommer til å søke hjelp i løpet av de neste ukene og månedene.

Hvordan ser en arbeidsdag ut for deg?

Det varierer veldig. Om jeg ser bort fra korona-perioden, der jeg har hjemmeskole for barna mine, kan det være alt fra å være i Hellas og undervise i coaching, kommunikasjon og ledelse, til at jeg reiser rundt i Norge for å holde foredrag. Andre ganger oppholder jeg meg på kontoret mitt midt i Drøbak, reiser rundt på kundemøter eller sitter hjemme. Da hender det jeg enten skriver, fakturerer, deler tekster på SoMe, eller annet.

En dag hjemme kan se slik ut:

08.00-09.00 Skrive på bok

11.00-13.00 Skrive tekster til SoMe

13.00-15.00 Trene/gå tur, bli inspirert

13.00-15.00 Jobbe med kunder, sende ut tilbud, fakturere eller gjøre annet papirarbeid

15.00-17.00 Ta bilder til SoMe, jobbe med forberedelser til oppdrag, skrive tekster, svare på mail osv.

19.00-23.00 Studere hjerneforskning (nevrovitenskap), lese bøker, være på SoMe for inspirasjon, planlegge innhold osv.

Hva er det mest utfordrende med jobben din?

Det jeg synes er mest utfordrende kan variere, men jeg tror det må være noe av det følgende:

Å være strukturert nok til å faktisk bruke tiden på det jeg MÅ få gjort – det jeg har planlagt å gjøre.

Å sette av tid til å gjøre de kjedelige oppgavene (f.eks å føre regnskap på eget firma – noe jeg synes er dødskjedelig).

Å prioritere oppgavene som gjør at jeg både får inn penger på kort og lang sikt. Jeg må da både levere foredrag og kurs, og samtidig tenke på innsalg til nye, framtidige foredrag og kurs (for de neste månedene).

Å ikke jobbe døgnet rundt. Når du driver for deg selv, og elsker det du gjør, kan det være vanskelig å koble helt av og ikke tenke jobb (å «bare» skulle skrive en tekst, ta en telefon eller forberede seg til noe).

En viktig ting til – å lære meg alt teknisk. Det skal settes opp nettsider, nettkurs, lys og lyd til innspilling av nettkurs, o.l. Dette er ting jeg skulle ønske kunne fikse seg selv, så jeg kunne konsentrere meg om det jeg liker og kan best.

- Marie Helena Ellefsen

[bransjetryner]

Multidesigneren

Jeg har snakket med Nicho Arnes, som er webdesigner og grafisk designer i Drøbak.

Fortell litt om hva jobben din går ut på og hvorfor du valgte nettopp dette yrket!

Jeg kaller meg selv en web- og grafisk designer, men jeg er ikke så opptatt av titler, så mulig at tittelen egentlig er noe annet i min bransje. Jeg valgte dette yrket, fordi jeg ville jobbe med noe som jeg likte. På en måte kan du si at jeg jobber med hobbyen min. For å kunne jobbe kun med det jeg digger, måtte jeg derfor starte mitt eget firma. Jeg har ca. 80 faste kunder, som alltid tar kontakt med meg, når de trenger hjelp med noe med hjemmeside, grafisk eller sosiale medier. Det betyr at jeg ofte legger ut poster eller reklame/annonser for disse kundene i sosiale medier.

Trenger de nye visittkort eller noe annet som skal trykkes, tar de kontakt med meg. Alle disse faste kundene har jeg også laget hjemmeside for, så det blir også webside-oppgaver jeg gjør for disse. I tillegg til alle disse faste, får jeg også nye kunder hver måned, som trenger hjelp med å lage hjemmeside, logo eller trykksaker. De faste kundene spør alltid meg først, så om det er nye ting de er usikre på, kan jeg hjelpe dem. Jeg jobbet tidligere med video-produksjon, så jeg påtar meg også videoproduksjoner noen ganger.

Logodesign for lokal kunde i Drøbak. Telegrafen ligger nede i Drøbak Sentrum.

Hva syntes du er spesielt viktig med arbeidet du gjør? 

Det viktigste med arbeidet jeg gjør, er at jeg blir et bindeledd for kunden ut med mediebransjen. De kan kontakte meg om det meste, så finner jeg også den leverandøren med best pris, når de ønsker. Gjennom årene har jeg jo fått meg en del samarbeidspartnere, så jeg kan skaffe det meste jeg ikke produserer selv.

Hva ønsker du å gi kundene din når de kontakter deg?

Når kundene tar kontakt med meg, er målet mitt å alltid å kunne hjelpe dem. De skal føle at jeg fikser og ordner det meste. Min erfaring er at jo mer du fikser og ordner for kundene, jo gladere blir de. Da kan de holde på med det de kan, og jeg hjelper de med resten. Det rette ordet er vel trygghet, at kunden tok et riktig valg når de kontaktet meg.

Logo som Nicho er fornøyd med, til en lokal kunde i Drøbak.

Hvordan foregår prosessen fra du får en forespørselen til ferdig produkt?

Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Har jeg mulighet til å ta tak i arbeidsoppgavene med en gang, kan jeg klare å lage en hjemmeside på kanskje 3 dager. Men vanligvis tar det en uke eller to. Det kommer jo også an på størrelsen på hjemmesiden. Noen oppgaver krever noen ganger litt kreativ prosess, d.v.s. enten å tenke på oppgavene noen dager eller å Google for inspirasjon. En logo for en kunde kan ta alt i fra 1 time til flere timer i programmet Illustrator, men da har jeg allerede hatt tanken i bakhodet en stund, før ideer popper ut. Sånn daglige forespørsler på småting fra faste kunder, pleier jeg å bruke en time eller to midt på dagen eller slutten, for at de faste kundene skal føle at de alltid blir prioritert.

Plakatdesign til Drøbak Gospel Kor.

Hva er det morsomste oppdraget du har jobbet med og hvorfor?

Det er vanskelig å snakke kun om én oppgave som trumfer noe annet. Grunnen er at det er flere høydepunkter gjennom tiden som betyr mye. Det kan være noe så enkelt som en logo-jobb, hvor jeg er kjempefornøyd med resultatet, og når kunden får samme reaksjon, det er toppen av lykke. Første gang jeg fikk et bokomslag-oppdrag, var også ganske stort. Det var en enkel oppgave, men med med bransjeterminologier jeg ikke kunne ennå. Det var gøy at Kartforlaget ga meg sjansen med å designe et bokomslag og en mestringsfølelse å levere noe jeg ikke visste noe særlig om fra før. Når du har valgt å jobbe med hobbyen din, så får du nok flere morsomme oppgaver en i en «vanlig» jobb. Det meste er jo morsomt. Å få oppdrag fra kjente varemerker er også veldig morsomt.

- Caroline Skjervold

[bransjetryner]

Tegneren

Han var fengslet i 6 måneder og kom til Norge som politisk flyktning. Dette er Arifur Rahman. Jeg har snakket med han om den innholdsrike historien hans. Arifur er svært omtalt i media på internasjonal basis grunnet en karikatur av profeten Muhammed. For denne karikaturen ble han satt i fengsel, hvor han ble sittende i 6 måneder og ble mishandlet. I 2010 kom han til Norge som politisk flyktning og ble den første fribyforfatteren i Drøbak.

Hvordan var oppveksten din i Bangladesh?

Jeg ble født i en landsby i Bangladesh hvor jeg gikk på grunnskolen. Jeg vokste opp med min mor og min søster. Faren min skilte seg med moren min da jeg var veldig liten og giftet seg med en annen dame og var uærlig. Slekten min var veldig religiøs, spesielt morfaren min. Moren min hadde 16 søsken og alle disse ble giftet bort som barn. Moren min selv var bare 13 år da hun fikk meg og en av tantene mine var bare 8 eller 9 år da hun ble giftet bort. Etter å ha bodd en stund hos mormoren min flyttet jeg til onkelen min, han var veldig streng. Jeg fikk ikke lov til å gå ut av huset for å leke med andre barn, og da begynte jeg å tegne for å underholde meg selv.

Hvordan var foreldrene i forhold til karrierevalget ditt og hvordan startet karrieren din?

Onkelen min var overraskende støttende til at jeg likte å tegne, men morfaren min syntes ikke dette var greit ettersom jeg tegnet blant annet dyr. Morfar sa at det ikke er lov å tegne dyr i Islam siden du ikke kan gi liv til dem og at du kom til å havne i helvetet. Jeg ble veldig redd. Moren min var støttende, men hun var bekymret fordi jeg var den som forsørget familien min. En dag leste jeg en annonse i en avis som arrangerte en tegnekonkurranse og tenkte jeg skulle ta del i dette. Jeg vant konkurransen og tegningen min ble publisert i avisen. Tema i konkurransen var mobiltelefon som på denne tiden var veldig nytt. Dette åpnet mange dører ettersom jeg ikke hadde økonomi til å studere kunst som jeg ville.

Hva gjorde fengselsoppholdet med deg mentalt, og hvordan var holdningen din videre til karikatur?

Jeg ble naturligvis ganske redd. Hele saken var egentlig en misforståelse. Tegningen min baserte seg på hvordan navn skaper tilhørighet til religion, og ikke direkte til religion som tema. Tegningen min ble forbudt, jeg ble arrestert og flere hundre imamer hadde fatwa på navnet mitt. En fatwa er en tillatelse en imam gir publikum for at de kan drepe en hvis det er en person som har opptrådt blasfemisk. Jeg var utrygg i mitt eget land, og ingen ville erkjenne meg som en kjenning eller venn, for da kunne de havne i problemer. Jeg ble mishandlet grovt i fengsel, men var ærlig hele tiden. Jeg sa hele tiden at det ikke var meningen å såre eller støte noen, men ingen trodde på meg. Jeg hadde også et valg fra politiet, de kunne ta redaktøren eller meg. Jeg hadde selvfølgelig tegnet, men redaktøren hadde gitt tillatelse til å publisere, så jeg valgte å ta skylden. I fengsel ba jeg fem ganger om dagen i håp om et bedre liv, jeg måtte ta en gang om dagen. Det kom stadig vekk nye rettssaker. I den ene nye saken ble jeg dømt til fengsel igjen, men anket saken fordi høyesterett hadde erklært meg uskyldig. Da jeg var fri ble jeg stadig vekk utsatt for vold. Jeg måtte begynne helt fra bunnen igjen.

Hvordan var det å komme til Norge?

Jeg måtte komme meg bort, jeg var jo ikke trygg i Bangladesh. I 2010, to år etter at jeg kom ut fra fengsel ble jeg satt i kontakt med en organisasjon som samarbeidet med UDI, FN og Amnesty International for å hjelpe kunstnere og forfattere i problematiske forhold. Den norske ambassaden i Bangladesh hjalp meg visum og FN med flyreisen, på hvert stopp var det en representant som hjalp meg. Så ble jeg plassert i Drøbak, Skogveien i en kommunal leilighet. Drøbak er jo en friby, så de tar imot personer som er hjulpet av de organisasjonene som er nevnt.

Har du noen nye planer i nærmere fremtid?

Jeg har tidligere jobbet med å arrangere internasjonale tegnekonkurranser. Nå jobber jeg med nettsiden min, ToonsMag, som er en plattform hvor flere kan nå ut med kunsten sin. Samtidig utdanner jeg meg til animatør siden det å tegne i aviser går sakte, men sikkert ut, også prøver jeg jo gjennom plattformen min å motivere flere til å tegne. Også støtter jeg familien min i Bangladesh.

- Ousman Aslam

[bransjetryner]

Viseklubb i Drøbak

Jeg har intervjuet Irene Andrem, en utdannet lærer som på 90-tallet meldte seg frivillig til å være programleder på Radio Grenland. Hun er nå pensjonist og bosatt i Drøbak. I løpet av hennes karriere har hun vært borti både radio, fjernsyn og band.

Hva går jobben din ut på?

Jeg er pensjonist nå, men jeg er først og fremst utdannet som lærer, på barne- og ungdomsskole. Så hvis jeg skal oppsummere hva jeg har gjort, så ble jeg på 90-tallet spurt om å være programleder for Radio Grenland fordi på den tiden var det mye lokalradio, og jeg takka ja fordi det var noe jeg fant spennende. Det var et program som het “Visebølgen” som var et viseprogram. Der ble det spilt musikk og gjennomført intervjuer med de som hadde laget det. Det varte vel i omtrent 3 år før jeg fikk oppsving fordi de søkte etterhvert ekte journalister. Men det som var så gøy var at jeg selv kunne bruke studio når jeg jobbet der, jeg fikk klippe og redigere lyd på opptakene selv.

Hva er ditt forhold til musikk?

Jeg har alltid likt musikk. Det starta med skolemusikk, men det har nå blitt tatt opp igjen med årene. Musikk er noe jeg jobber med, men som en amatør. I 1987 så var det en visebevegelse, og siden den gang har jeg sunget viser. I områdene jeg har bodd så har det vært viseklubber som jeg har vært medlem i, men nå etter at jeg flyttet til Drøbak så var det ingen viseklubb. Det var derfor jeg bestemte meg for å starte opp selv slik at jeg kunne få spilt tuba i et lite band.

Har du og viseklubben hatt noen konserter?

Ja, vi har ofte småoppdrag og spillejobber så og si en gang i uka. Vi synger og spiller egentlig bare for å glede andre og fordi vi syntes at det er gøy selv. Vi tjener også litt penger på det, som gjør det ekstra gøy. Men som sagt, det er en amatør organisasjon så vi driver ikke noe profesjonelt.

Siden du sier at du ikke driver noe profesjonelt, har du investert fra egen lomme for å få til det du har gjort?

Ja, men det er knapt. Jeg har valgt det frivillig og da har jeg måttet betale litt selv. Spesielt med viseprogrammene for å få ordentlig radio. Jeg har også vært heldig å kjenne en fyr som påtok seg å være en slags veileder for meg når det kommer til bruk av program og lydfiler slik at jeg kunne gjøre det selv. Jeg kunne etter en innspilling sendt det til studio, men istedenfor investerte jeg til en minnepinne slik at jeg kunne høre og redigere selv. Jeg har ingen utdanning i dette, så jeg har brukt mine norskkunnskaper fra skolen til å sette sammen program.

Har du laget mange viseprogrammer?

Jeg har laget to programmer som ble sendt i September og Desember 2019. Det er planlagt og lagt opp til et tredje, men slik som situasjonen er nå med at jeg er i den såkalte «risikogruppen» grunnet alderen, vet jeg ikke helt om det blir noe av. Vi kan ikke akkurat møtes nå.

Det første programmet fikk jeg tildelt som en oppgave av lederen av en gruppe som lager radioprogram. Oppgaven gikk ut på at jeg intervjuet en fyr i Bergen som sang viser.

Det andre programmet som ble sendt i Desember, var med en dame jeg har kjent i noen år som i utgangspunktet er sykepleier, men som også har god kjennskap til viser og har gitt ut plater. Den dagen kom hun hjem til meg der vi på forhånd hadde forberedt musikk og samtaleemne. Så der satt vi på hver vår side av bordet og snakket om blant annet hennes arbeid og oppvekst.

- Sandra Wiik

[bransjetryner]

Forstyrret filmentusiast

Kay Olssen er arrangør av Forstyrret filmsalong og Ravenheart filmfestival. Forstyrret filmsalong er din veileder inn i en verden der filmer prøver og ikke minst feiler, der budsjetter ikke nødvendigvis eksisterer, der handling er en unnskyldning for grov vold.

Kay sier at de lover filmer som kommer til å vekke følelser i deg. Han ønsker at alle en gang i måneden kan bli med i filmhistoriens merkelige irrganger i Forstyrret filmsalong på Cinemateket i Oslo.

Ravenheart filmfestival er fra 27-30. august 2020. Festivalen inneholder masse ulike filmsjangre, blant annet Horror, Thriller/Suspense, Fantasy/Sci-Fi, Dark Comedy, Genre Music Videos (se anbefalinger nedenfor) og Genre Documentary. Festivalen holdes i Oslo, og er en internasjonal begivenhet.

Kay har lenge vært interessert i filmer og har alltid brukt mye tid på dette. Han har likt filmer helt siden han var liten, og de har spilt en viktig rolle for han. Han har lenge ønsket å gi den filmgleden som han selv får til andre. Han ønsker også at film skal være en sosial greie, noe som er en stor grunn til at han har satt i gang alt dette. Å dra for å se en film sammen gir mye glede, selv om det også er flott å se filmer alene. Det som er så gøy med en filmsammenkomst er at alle har samme interesse, og du møter mange nye mennesker som er interessert i akkurat det samme som deg.

Det er mange filmer som er veldig gode og kan sees mange ganger, derimot kan mange også være kjedelige. Kay vet hvilke sjangre han liker selv, samtidig kan han se mange andre sjangere også. Men det som er viktig for Kay er at alle får glede av film, og å få frem til folket at film er mye mer enn bare film. Det er så mange filmer, sjangere og alle har jo en favoritt, men på festivalen er det masse du aldri ville sett om du hadde vært hjemme, og det er det som er så kult.

Her er tre filmanbefalinger fra Kay:

Det finnes mange kultfilmer men bare en Liquid Sky. På begynnelsen av åttitallet var det iskaldt mellom øst og vest men likevel gjorde en sovjetisk regissør en science fiction-film satt til Mote og musikkmiljøet i New York. Eller rettere sagt, slik en sovjetisk regissør fra tiden ser på de nevnte miljøene. En UFO lander på taket til en plaget supermodell med et usunt seksualliv og mange særdeles dårlige venner. Alienen som bor i UFOen er narkoman og livnærer seg av endorfiner som mennesker skiller ut når de får orgasme. Deretter blir filmen rar...

En kultfilm er en film som samler en gruppe mennesker rundt seg som elsker filmen. Den mest kjente er kanskje Rocky Horror Picture Show. Filmen er basert på en musikal som på tidlig syttitall ble spilt på småscener og nattklubber rundt i London. Tilslutt ble musikalen så populær at den fant veien til de vanlige teaterscenene og den påfølgende suksessen gjorde at filmprodusenter fattet interesse. Filmen leverte til å begynne med moderate resultater men ble en hit blant alternative mennesker og spesielt i LGBTQ-miljøet. I sin samtid var den revolusjonerende spesielt i sin skildring av seksualitet. Det må bemerkes at den kom på en tid av homoseksualitet var knapt nok avkriminalisert. I tillegg er den fortsatt svært underholdene og musikken er fremdeles rocka og befriende. Å gå på en visning av Rocky Horror Picture Show et rituale i seg selv. Folk kler seg opp som rollene og det er innfløkte instruksjoner på hva man skal gjøre under forskjellige scener i filmen blant publikum. Det sies at den et eller annet sted går den på en eller annen kino i verden og skal av gjort det siden premieren i 1975.

Møt Alejandro Jodorowsky. Poet, kunstner, forfatter, skuespiller, tegneserieforfatter, spåmann og regissør. Mannen bak El Topo, en av de første filmene som ble kalt for en kultfilm. Før videoen og streaming var det i flere storbyer såkalte nattkinoer der man kunne se annerledes film. I New York lå de fleste av den i 42nd street som var en av byens mest beryktede gater med åpen prostitusjon, dopsalg og utallige pornosjapper. Men dette var stedet cinaster flokket seg for å se noe annet enn det Hollywood kunne tilby. Det var filmer fra hele verden og mottoet var gjerne jo særere jo bedre. Ikke rart at El Topo ble en suksess her. Historien om revolvermannen El Topo og hans sønn som skal drepe fire guder i en ørken for at han skal bli universets beste revolvermann, snudde mildt sagt westernfilmen på hodet.

Oppnår El Topo målet sitt? Det er faktisk ikke så viktig fordi Jodorowsky tar en seeren på en metafysisk reise om religion, sjel og menneskets potensiale. Jodorowsky sier at han lager film for å helbrede verden og fans av filmen som bla. John Lennon fra Beatles har i femti år latt seg fascinere av denne merkelige, brutale, tidvis nådeløse men også rørende og unike filmen.

Lurer du på hva Genre Music Videos er for noe? Her er tre eksempler fra Kay:

Først ut av musikkvideoene er "Månelyst" av Kvelertak. Denne videoen er et perfekt eksempel å en musikkvideo som benytter seg av sjangergrep. Den er regissert av Fredrik S. Hana som har gjort en rekke kortfilmer innen skrekk og videoen er le så mye en gjennomgang horrorfilmens historie med flere hyllester til kjente og ukjente skrekkfilmer.  

Oslobandet The Devil’s Rejects har ikke bare tatt navnet sitt fra en skrekkfilm. Men de er også blodfans av sjangeren og alle sangene deres har tatt titlene fra grøsserfilmer. Her tar de for seg en undersjanger av skrekk og thrillerfilm som heter giallo (eller oversatt fra italiensk "gult"). Dette er en type film fra Italia som var meget populær på seksti og syttitallet. I motsetning til B-filmer fra andre land så jobbet kremen av de italienske teknikerne også på disse filmene, i tillegg å arbeide for de store italienske regissørene som Visconti og Fellini. Dette gav dem et mer profesjonelt utseende selv om mange av dem var laget på svært lave budsjetter. Gialli er kjent for utsøkt kameraarbeid og lyssetting sammen med mye vold og svært upolitisk korrekte temaer. Dette kommer godt frem i denne videoen.   

Bandet Slayer som nylig la inn årene kan se tilbake på en nærmere førti år lang karriere der de sammen med Metallica la grunnlaget for ekstrem-metallen slik vi kjenner den fra Death Metal og her hjemme gjennom Black Metal. De er også store fans av skrekk, kult og B-film slik en tydelig ser i denne videoen der fengselsfilmene utgjør grunnlaget. Se videoen her.

- Henriette Lien

[bransjetryner]

Værmelderen

Denne uken har jeg intervjuet Siri Wiberg som jobber som værmelder i NRK. I dette intervjuet skal du får høre litt mer om hennes hverdag i et svært spennende yrke!

Hva går jobben din ut på?

Jeg er utdannet meteorolog, dvs at jeg har en hovedfagsoppgave i geofysikk i retning meteorologi. Nå heter det vel master. Jeg jobber både på meteorologisk institutt hvor jeg varsler været og på NRK hvor jeg formidler været.

Hvorfor fant du ut at du ville bli værmelder?

Jeg har alltid vært glad i matematikk, og da jeg skulle begynne på Universitetet ville jeg begynne på realfag, men den gang visste jeg ikke hva jeg skulle bli. Litt paradoksalt tenkte jeg at jeg ikke kunne ta matte, for det eneste jeg visste av yrker der, var lærer. Og lærer skulle jeg i hvert fall ikke bli, jeg som var så stille og beskjeden kunne jo ikke stå foran masse folk å snakke og lære bort ting. Det ble for skummelt. Så jeg valgte å ta fysikk, som jeg tenkte bød på flere muligheter innen yrke. Men det skulle vise seg at det ble litt for vanskelig for meg, jeg strøyk flere ganger i fysikk, så jeg ble litt fortvilet og tenkte at jeg kan ikke ta hovedfag i ett fag jeg stryker i. Så jeg ringte mammaen min og lurte på hva jeg skulle gjøre. Så sa hun, "Vet du, Siri, da du var liten og så på værmeldingen sa du: “Mamma, når jeg blir stor, skal jeg bli som Theisen (Vidar). Og vipps, så visste jeg hva jeg skulle bli.”

Hvordan foregår forberedelsene før en sending på TV?

Jeg kommer på jobb kl.10.30, starter vakten på met.no. Der skriver jeg en kortfattet tekst om hva jeg skal si på TV. Jeg gjør altså om en tekst på tre sider om til en tekst som skal vare i 2 min. 30 sek, som er den tiden en værmelding skal være på slutten av Dagsrevyen. Det tar ca. 1 time. I tillegg lager jeg alle punktene du ser på værmeldingen, det er en tallkode for hvert værsymbol, temperatur, vindstyrke og vindretning. Det tar ca. 2 timer. Så drar jeg ned til NRK, hvor jeg sjekker at værkartene ser bra ut, blir sminket og forbereder alle værsendingene. Både punkter til distriktssendingen og væropptak til Oslo-Viken, væropptak til 21- og 23-nyheter. Og jeg er med på direkten i 17-sendingen, og på direkten i Dagsrevyen. Og jeg må finne ett eller flere bilder jeg starter værmeldingen med som handler om været i Norge i dag. Da bruker jeg facebooksiden Værbitt (her er det bare å melde seg inn å legge ut bilder av været der du er, så kanskje du får se bilde og navnet ditt på skjermen.) Jeg er ferdig på jobb ca. kl. 20. Så det er en lang arbeidsøkt.

Hva er det mest utfordrende med din jobb?

Jeg synes kanskje det mest utfordrende er når det er mange farevarsel. Da er det mye stress på jobb, og mange som vil ha uttalelser fra en meteorolog, både aviser, tv og radio, i tillegg til at man skal gjøre alle de andre vanlige gjøremålene.

Hva er det beste med din jobb?

At jeg får gjøre det jeg elsker. I tillegg er aldri en dag lik.

NRK er et ettertraktet sted å jobbe, hvordan endte du opp akkurat her?

Drømmejobben min var å bli statsmeteorolog på Met.no. Og etter hvert som jeg studerte meteorologi, begynte tanken om å bli værmelder på TV å melde seg. Litt av en utfordring det ville bli for denne beskjedne jenta. så jeg satt meg det som mål. at jeg skulle begynne på NRK. Da jeg var på jobbintervju på met.no til en stilling som statsmeteorolog, lurte de om jeg var interessert i å også være på TV, siden NRK var veldig interessert i å få kvinnelige værmelder. Så jeg sa “Ja, det er jeg...”.

- Anniken Sparre