#ville herrala | Explore Tumblr Posts and Blogs

roxydiabolica · 3 years

Text

Life as we know it – an earthy sci-fi fantasy about an indefinite future (text by Satu Herrala)

15.8.2021

Life as we know it – an earthy sci-fi fantasy about an indefinite future

A text by Satu Herrala

As theatres and festivals are cautiously opening again I go back to watching the last performance I saw in a theater before the spread of Covid-19 closed performing arts venues everywhere in Finland in November 2020: Life as we know it by Maija Hirvanen ja Juha Valkeapää, which premiered at Espoo City Theater as the opening act of Baltic Circle International Theater Festival. This is the first collaboration of Hirvanen and Valkeapää, two Finnish performing artists with an international following, who both have a versatile and expansive body of work. Hirvanen’s work compasses choreography and performance for stage, public spaces and galleries as well as writing, facilitating, curating and teaching theory and practice. Valkeapää is a vocal artist and performance maker who creates performances, installations, radio pieces and soundscapes. He has also worked as a curator and organiser. They began working on Life as we know it in 2018 when expectations of how life would be in 2020 were still unimaginable for most of us.

The stage is lit in dim purple light and the backdrop glimmers with a complex pattern, like the surface of a sea glimmering with possibility. Hirvanen and Valkeapää collaborate with the light and stage designer Jenni Pystynen and sound designer and musician Ville Kabrell for the piece. Both Pystynen and Kabrell contribute to the work with subtle design practices that occasionally grow into monumental depths and heights. Their work brings a sci-fi atmosphere to Hirvanen and Valkeapää’s text and movement-based story telling.

The two artists enter the stage. Hirvanen begins. “Let’s imagine I spend a lot of time with dogs…” Life as we know it is a kind of adults’ play of imagining the possible futures, starting from near future and moving towards a distant one. She performs a monologue in which she talks about growing up with dogs and growing dogs, breeding them into life-partners for humans with a similar life expectancy. The monologue turns into an imaginative contact improvisation dance with a dog. She is clearly very trained in sharing weight with another body so that even when the other (dog) body is imagined I can see how her body responds to the weight of the fictional dance partner. Not small, not big but a middle sized dog. She is a brilliant performer who holds the attention of the audience from one moment to another with subtle shifts and crisp clear gestures.

Valkeapää joins off stage impersonating an instructor who invites Hirvanen to open her nasal cavities and find a good scent. There’s something dog-like in Hirvanen. The more I look at her the more she becomes like a hybrid between canine and human mammal. Her logic, her timing, her attention are not human only. She identifies herself in the piece as a mutant. Next she is sent off to look for the scent of the future. Here I remember FutureFest, a festival I visited in London in 2016 that displayed a strange mix of contemporary art and social and technological innovations spiced up with forced positive entrepreneurial spirit. Every festival guest entering the venue got a small glass bottle containing the scent of the future: faint citrus. Hirvanen doubts that the future really has a distinct scent but the closest she can imagine is the scent that stays on the hand that has held a hand of a child.

It’s Valkeapää’s turn to take over the stage. He is a contemporary story-teller whose voice encompasses an exceptional range of possibilities. “Let’s imagine I’m on a sandy beach…” He imagines life-style brands from a dystopian future where basic human functions and interactions are packaged into techonological innovations, capitalised and sold back to us: Slow-Time Registered Trademark. Touch Registered Trademark. Hirvanen joins, holding his head. A look at Great Thunberg’s left eye. A square full of people. A group of people linking arms, making a wall, stopping traffic on a busy street. A group of people dressing in cement bags, breaking into a concrete factory… His brain melting into her hands, becoming part of the group’s brain.

Lights dim. The backdrop turns from blue to golden and then to turquoise green. Hirvanen continues. “Let’s imagine a strange feeling…” Her body and voice morph again into another character who feels fungi in the fingertips and who dances the rain down. Through Ville Kabrell’s sound design Hirvanen’s breathing and her spells turn into something like a cry of an eagle screaming in the thunder storm, and then into electronic music combining Daft Punk and galactic symphony. Life as we know it. Life as we don’t know it.

The backdrop is glimmering with shades of purples and blues, with a touch of turquoise and gold every now and then. We travel from funghi to soil to plants to reptiles to birds to mammals to human bodies. We move between micro and macro scales. How to evoke the imagination for the future on stage in the middle of global pandemic? What could it be? Is there grief? Despair? Is there any way out? Some hope? Is there yelling or whispering? Which forces are pulling them? Hirvanen and Valkeapää position themselves somewhere between critical cynism and sincerity. They take a vigilant distance to the looming catastrophes; they are not emotional about what mounts ahead, at least not yet. What is pulling them is a retreat back to soil: the disintegration and decay of the human.

Towards the end of the piece the two artists meet on stage. There is tenderness in the meeting and a sense of acting out something inevitable. There is proximity, softness, vulnerability. Bodies always carry a vulnerability within; it shows up the moment one gives in to gravity and leaves verticality. They drag and accompany each others bodies across the floor. They yield into each other’s hands in turns. Let’s imagine… continues, now at the beach somewhere in a fictional future. Then in the forest, where the body is left to die, as agreed, to be left as food for others, to decompose, to transform into a birch tree over years, with a moss growing on its branches. The artists embrace the end with observance and acceptance.

There is a desire to live, to act, to halt an emerging disaster. It blends with a desire to let go of human form and history, to disappear. The grip holding on to life as we know it loosens. Hirvanen and Valkeapää are looking for a portal to begin a new era where humans have decomposed and transformed into interspecies parliament meeting on a stone wall at the edge of town – as moss. Yet the same questions remain. How to keep things together? How to keep life together? What does the bird think about? How to continue?

I remember very well the feeling of care and safety I had in the theater back in November 2020. We sat in every second seat wearing masks, our hands disinfected. We waited patiently to enter and exit one row at the time. We said hello and congratulation without hugs and kisses. We left for home early. I felt cared for. I had a heartening sense of theater as a devoted, regardful, even sacred fellowship. We are (always) at the threshold of the unknown and we may acknowledge we are there together when we gather in a live performance. Nobody actually knows what happens next. May it unfold here and now as we witness it with reverence.

Perhaps one important role of art in society is to expand our scope of imagination of what could be so we could be more ready to resist or embrace what is on its way. Life as we know it is not at all representing life as we know it but opening possible imaginable directions towards the unknown future that, as we have recently witnessed, can change its course tremendously quickly.

0 notes

burlveneer-music · 7 years

Audio

Mikko Innanen 10+: KF 501 (We Jazz)

Mikko Innanen 10+, "KF 501", composed and arranged by Mikko Innanen. Recorded live at Moers Festival in Germany on 24 May 2015. Taken from the Mikko Innanen 10+ EP released on 10" vinyl by Grotto Editions X We Jazz on 2 Dec 2016. Release gig at the We Jazz Festival in Helsinki on 9 Dec 2016.

MIKKO INNANEN 10+ Mikko Innanen, alto & baritone sax / Jukka Eskola, trumpet / Verneri Pohjola, trumpet / Jussi Kannaste, tenor sax / Pauli Lyytinen, tenor & soprano sax / Jari Hongisto, trombone / Juho Viljanen, bass trombone / Seppo Kantonen, piano / Ville Herrala, bass / Eero Tikkanen, bass / Joonas Riippa, drums / Mika Kallio, drums

#Mikko Innanen #finland #jazz #big band #we jazz #grotto editions #moers festival #germany #2015 #2016 #kf501

2 notes · View notes

anettetheresepettersen · 5 years

Text

Tekst som koreografisk praksis

Antologien Koreografi 2018 sidestiller kunstnerisk, akademisk og diskursiv praksis med en kritisk og feministisk utforsking av hva koreografi kan være.

”I små kunstmiljøer der frilansarbeid er normen, gir det ikke status å delta i aktivisme. / Det vil si at høykulturell, offentlig støttet kunst sjelden går overens med aktivisme.”[i]

Koreografi 2018 er andre utgave av tidsskrift- eller antologiserien Koreografi, hvis første utgave kom i 2016. Den uttalte ambisjonen til redaksjonen (denne gang ved Solveig Styve Holte, Ann-Christin Kongsness og Venke Marie Sortland) er «å ta vare på eit refleksjonsrom som vi opplever er trua, nemleg tenkinga frå og kring dei kunstneriske arbeida.» Dette ser ut til å være en overordnet ambisjon for hele Koreografi-serien, men som sitatet (fra Ilse Ghekieres tekst) benyttet som åpning av denne teksten illustrerer, så er feminisme og aktivisme mer eksplisitt tema i denne utgaven.

Nærmere bestemt: «korleis vi kan praktisere feminisme på solidariske måtar, og få til ein vedvarande samtale kring strukturar i kunstfeltet som diskriminerer på grunnlag av kjønn, legning, etnisitet, alder eller klasse. (…) Å utvide den enkelte si røynd gjennom å utvikle språket, auke kunnskapen og spisse den kritiske refleksjonen, er vårt bidrag til (den offentlige, red.anm.) samtalen.»[ii]

Nå, som i 2016, utgis Koreografi i tospråklig drakt, med én del bestående av nordiske språk (norsk, svensk og dansk) og den andre på engelsk. Totalt tjuefem bidragsytere står bak tolv tekster, én tegnet illustrasjonsserie og én bildeserie. Samtlige bidragsytere er hentet fra dansefeltet, og vi finner både dansere, koreografer, kuratorer, gallerister og akademikere samt minst én dansekritiker blant dem. Det er med andre ord en allsidig gjeng, og det samme kan sies om tekstene. Essay i monologformat dominerer, men ikke uten brudd: DANSEateliers essay består eksempelvis av elleve stemmer som har smeltet sammen. I samtaleteksten Galeriesamtaler Galerie med seg selv, men det er likevel mer enn én person bak teksten, og kuratorene Satu Herrala og Alexander Roberts byr på en brevutveksling.

Selvopprettholdende strategier Et tilbakevendende undertema i Koreografi 2018 er frilanserens arbeids- og livsforhold. Flere av antologiens tekster tar for seg dansens produksjonsforhold – samt de mer generelle produksjonsforholdene i det vestlige samfunnet. I teksten «Konst som en del av det allmänna» ser danser og koreograf Ellen Söderhult på feministiske strategier i det nordiske dansefeltet. Teksten er en veldig presis oppsummering av ideologiske og strukturelle føringer som dansere og koreografer må operere innenfor. Söderhult viser, med referanse til filosofen Slavoj Zizek, hvordan dette får konsekvenser for arbeidet:

“Rättvisemärkt-kaffe och klimakompenserat flygande blir enligt Zizek något som etiskt rättfärdigar upprätthållandet av ett ohållbart system. Jag undrar om konsten ibland går i samma fälla genom att göra sig själv till professionaliserad aktivism? Jag undrar om det inte tilldelar konsten uppgiften att känna oss duktiga. Som att vi känner rätt känslor, på samma sätt som när vi känner oss som goda konsumenter. Min åsikt är att det ofta urholkar konstbegreppet och blandar ihop konstnärens ansvar med konsten.”[iii]

Istedenfor å arbeide for alternativer bidrar man altså til å opprettholde det systemet man i utgangspunktet ønsker å kritisere. I likhet med Ilse Ghekiere undersøker Söderhult sammenhengen mellom økonomi og aktivisme, samt sosiokulturell bakgrunn og aktivisme. Med andre ord: Hvilke kunstnere har råd til å drive med aktivisme?

“Jämte den personliga berättelsen kan vi ställa Judith Butlers formulering: ”vad händer om vi istället för att fråga ’vem vill jag vara?’ frågar oss: ’vad för slags liv vill jag leva med andra?’”[iv]

Sceniske arbeider som omhandler feminisme, aktivisme og solidaritet tematiserer gjerne kollektivet, hvordan man jobber sammen. Det danske dansekollektivet DANSEatelier, som består av elleve personer fra dansefeltet i København, beskriver opprettelsen av sin praksis slik:

“Da vi startet DANSEatelier var vi påvirket av de institusjonelle strukturene vi kjente fra skolen. Vi møttes daglig, vi hadde et felles sted, og vi bestemte oss for at alle var forventet å være til stede, med mindre annet ble kommunisert. Dette kan virke overdrevet, men det var et utgangspunkt for oss som en gruppe mennesker, som for første gang valgte hverandre. Uten at noen andre forventet at vi skulle gjøre det.”[v]

Det har slått meg når jeg som kritiker har møtt ungdomsskoleelever, hvordan man gjennom hele grunnskoleutdannelsen stadig blir plassert i grupper. Erfaringsvis får man sjelden selv velge hvem man vil jobbe med. Man så å si tvinges til å arbeide kollektivt. Det skaper også en visshet om at dette er valg gjort av andre enn en selv, noe som i sin tur gir rom for demonstrasjon og motstand. Nå er det vel tenkt at man nettopp skal samarbeide, altså arbeide sammen, men det slår meg at konsekvensen av slik tvungen kollektiv arbeidsformat like gjerne kan føre til at man motarbeider gruppen man er satt til å samarbeide med, eller at man forholder seg passivt til de andres arbeid. Når man derimot selv velger å være del av et kollektiv så opphører denne muligheten til å isolere seg eller ta avstand fra gruppen. Mine egne erfaringer med å jobbe kollektivt er at det er overraskende emosjonelt utfordrende og krevende. Eller, for å sitere DANSEatelier: «et langsiktig forhold mellom 11 mennesker / følelser / frustrasjoner / forvirringer / tvil / forskjeller / illusjon».

Tvilen og utmattelsen Ikke at det å arbeide alene er blottet for verken frustrasjon eller tvil, noe Marie Bergby Handeland blant annet ser på i sin tekst «Det jeg vet»:

“En kollega av meg fortalte at hun har begynt å bruke maske på hjemmekontoret. Jeg syntes det hørtes lurt ut. Så nå har jeg også begynt med det. (…) Jeg har også ved et par anledninger ringt Kulturrådet mens jeg ligger naken på sofaen. Dette høres sikkert tullete ut, men på tunge hjemmekontordager der jeg er en sliten koreograf med en solid dose tvil, er det langt fra tull. Det er en måte å holde fast i det jeg driver med.”[vi]

Under lanseringen av Koreografi 2018 i Bergen i høst, på festivalen Oktoberdans, leste Handeland fra denne teksten. I samtalen som fulgte tekstopplesningen kommenterte hun at det ikke er mulig for oss som lesere å vite hvorvidt utsagnet om å ligge naken på sofaen og ringe Kulturrådet er sann eller ei, men at det heller ikke er viktig. Når jeg leser det opplever jeg det som sant, jeg tror på det. Jeg ser for meg Handeland som ligger på en sofa, med litt stikkete ullstoff mot den nakne huden, og muligens også med en litt skeiv maske på hodet, mens hun ringer Sissel E.K. Aune eller Jørgen Knudsen i Norsk Kulturråd. Mens jeg leser det er det sant, og det er det eneste som betyr noe da. Det åpner opp et rom for spekulering i hvordan man utbedrer sine egne arbeidsvilkår, hvordan man kan få en bedre arbeidsdag, rett og slett. Og kombinasjonen av beskrivelser av arbeidsforhold og spekulering i hvordan dette kan utbedres, er antologiens styrke.

Sosiale rettigheter Litt lenger ut i teksten skriver Handeland om at hun har øvd seg på å ha fritid, gjennom blant annet å drikke mer øl og sitte på benker i parker. Dette med ferie og fritid kommer også igjen i koreograf Jana Unmüssigs tekst «Av interesse (tba)», hvor hun avslutter teksten med en lengre liste over ting hun er interessert i – deriblant «tilbringe ferier uten laptopen min»[vii]. Forholdet arbeidstid og fritid, og hvorvidt dette overhodet eksisterer, ligger nedfelt i frilanserens arbeidsforhold. Etter omlag tretten år som frilanser kan jeg telle på én hånd antallet ganger jeg har reist på ferie uten laptop (tre av dem i løpet av det siste året, da jeg selv har begynt å øve meg på å ha fritid og ferie – med svært vekslende hell), og da jeg tidligere denne uka logget meg inn i Statens Pensjonskasse, så kunne jeg lese at jeg foreløpig har opparbeidet 4 måneder (med en gjennomsnittlig stillingsprosent på 31) med pensjon, og at det gjenstår minst tretti år med pensjonsavkastende arbeid (enda mer om jeg ikke klarer å heve stillingsprosenten betraktelig). Etter tretten år som fulltidsfrilanser, med en stillingsprosent som langt overskrider det offentliges definisjon på en fulltidsstilling, sitter jeg altså igjen med usle fire måneder med (deltidsbasert) pensjon.

Begrepet ‘sosiale rettigheter’ benyttes lite eller overhodet ikke i antologien, men det er egentlig dette flere av tekstene peker på. Eller, snarere; fraværet av sosiale rettigheter som frilanskoreografer og –dansere har. Jeg tar meg i å ønske at antologien kunne inneholdt en tekst som også sa noe spesifikt om dette, at konsekvensen av et langvarig arbeidsforhold med seg selv som hovedarbeidsgiver og -taker kunne blitt belyst ytterligere. Hvis vi skal diskutere feministiske strategier innenfor dette feltet så burde oversikt over rettigheter, samt strategier for å jobbe sammen for å forbedre disse, inngå i dette.

Dansehistorie(r) Koreografi 2018 sidestiller kunstnerisk, akademisk og diskursiv praksis innunder en kritisk og feministisk utforsking av hva koreografi kan være. I sentrum står hele tiden dansekunstneriske praksiser, og det er dansekunstnere selv som utfordrer koreografi-begrepet. I tillegg til essay som omhandler feminisme og aktivisme direkte, så beskrives og dokumenteres også en rekke kunstprosjekt –som Landings Flytende landskap og samtaleserien Skeiv dansekunst (som tidligere har vært omtalt her på Scenekunst.no.). At jeg først og fremst ønsker meg mer materiale inn i Koreografi 2018 anser jeg som et godt tegn. Antologien er ikke på noen som helst måte uttømmende, men deres egen ambisjon er da også å være en samtalestarter – ikke punktum.

Fotnoter

[i] Ghekiere, Ilse: «#Metoo, herstory i dansen – om aktivisme, solidaritet og presisjon», i Koreografi vol 2, 2018, s.67

[ii] Kongsness, Sortland og Styve-Holte: «Opning», i Koreografi vol 2, 2018, s.3-4

[iii] Söderhult, Ellen: «Konst som en del av det allmänna», i Koreografi vol 2, 2018, s.6-7

[iv] Söderhult, Ellen: «Konst som en del av det allmänna», i Koreografi vol 2, 2018, s.10, med videre referanse til intervju av Judith Butler, gjort av Sara Ahmed: https://journals.sagepub.com/doi/abs/10.1177/1363460716629607?journalCode=sexa

[v] DANSEatelier: «En koreografi kalt DANSEatelier», i Koreografi vol 2, 2018, s. 13

[vi] Handeland, Marie Bergby: «Det jeg vet», i Koreografi vol 2, 2018, s. 17

[vii] Unmüssig, Jana: «Av interesse (tba)», i Koreografi vol 2, 2018, s. 46

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på Scenekunst.no 23.november 2018.

0 notes

jazzworldquest-blog · 7 years

Text

FINLAND: Jukka Eskola Soul Trio ‎– Soul Trio (Timmion Records 2017)

Soul Trio by Jukka Eskola Soul Trio

In 2017, the Finnish jazz scene seems to bubble with talent. One of the most prominent players in this mix is by definition, trumpeter Jukka Eskola. After over a decade of adventures in different spaces of jazz – from the dance floor burn of The Five Corners Quintet to the raw expressive modes of Mikko Innanen's small big band, Jimi Tenor's cosmic jazz and his own prime CTI styled solo recordings – Eskola takes things back to bare basics. And as usual, when it's done right, it's the best thing out there. The Jukka Eskola Soul Trio is composed of Eskola on trumpet and fluegelhorn, Mikko Helevä on organ and the Stance Brother #1 Teppo "Teddy Rok" Mäkynen on drums. When Helevä needs to take a break from the bass pedals, the trio gets assistance from Ville Herrala on the upright. In addition, tenor saxophonist Timo Lassy features on “Hong Tong” and “Subterranean Variations” and Magnus Lindgren spices the groove with his flute on "Railyard Boogie". The Soul Trio's album is a true delight for the lovers of mid to late 1960's American soul jazz from labels like Blue Note and Prestige. At parts the approach is even less sophisticated as on "For Anne Lee", where the group proceeds to lay down some of the rowdiest bar room hard bop. Creating an extra air of hipness, the package is completed with European Clarke-Boland'ish touches that hint at reinvention more than simple emulations. This record carries all the right ingredients for a grade A contemporary jazz album: virtuoso players, who know the heritage as well as how to play around it, and who know how to work as an entity surrendering strictly to the groove.

youtube

via Blogger http://ift.tt/2iXTBZ2

0 notes

7andaswitch-blade · 8 years

Audio

#Jukka Perko #Fairy Land #Satumaa #Streamline Jazztet #Ville Herrala #Teppo Mäkynen #Teemu Viinikainen #Jazz #Music #Chill

4 notes · View notes

jazzpossu · 10 years

Text

Teemu Viinikainen Trio - Hit It!

Kitaristi Teemu Viinikaisen trio on edennyt toiseen levynsä muutaman vuoden takaisin Nyt! levyn jatkoksi. Ensilevy kärsi soundin ohkaisuudesta joka lienee yleinen ongelma Viinikaisen lailla perinteistä jazzkitarasoundia suosivissa trioissa, mutta nyt Hit It! -levyllä potkua ja vaihtelua on saatu huomattavasti lisää.

Aloitusbiisi Hit It! tuo vielä mieleen ykköslevyn nimikappaleen sormiharjoitusmaisella kitara-avauksella ja yleisellä tunnelmalla, mutta jo kakkosbiisissä karataan uusille urille kun vuorossa on yksi levyn kahdesta lainakappaleesta - Duke Ellingtonin Thing's Ain't What They Used to Be. Hurmaavan eksentrinen versio, jossa Ville Herrala bassossa pääsee fiilistelemään täydentävänä blues-lickien heittäjänä ja rummuissa Mika Kallio kolistelee kutkuttavan vapaamuotoisesti.

Ellingtonin lisäksi menneistä mestareista Miles Davis kummittelee levyllä epäsuorasti - toinen lainakappale on Joe Zawinulin sävellys Directions, joka kuului 60-luvun loppupuolella ja 70-luvulla Milesin bändin ydinohjelmistoon, 70-luvun Milesin bändin sähäkkyyttä haetaan tässäkin tulkinnassa runsaitten kitaraefektion kautta. Milesin tuo mieleen myös Viinikaisen kunnianosoitus Keith Jarrettile - Kiitti J - jonka reipas wah/funk-soundi tuo etenkin soolossa mieleen Jarrettin musiikista juurikin sähköiset koskettimet joita Jarrett aikansa Milesin bändissä soitti.

Vaikka sähäkämpi särökepittely ei olekaan Viinikaisen osaamisen ydinaluetta niin koko levyn mittakaavassa tämmöinen tykittely tuo mukavasti vaihtelua.

Viinikaisen omista sävellyksistä iloisin yllätys oli 5 am, johon Herralan ytimekäs bassonsoitto luo mukavan vankan pohjan hiljaiselle aamuyön tunnelmoinnille. Ehdoton suosikkibiisi tältä levyltä!

Levyllä on paljon hyvää ja jazzkitaratrion mahdollisuuksia tutkitaan melko monipuolisesti, mutta heikkokin kohtansa sillä on kun keskivaiheilla oman sisältönsä puolesta nimensä veroinen, mutta mihinkään varsinaisesti johtamaton Intro ja verkkainen VP vievät tuulen purjeista toviksi.

Trioa on mahdollisuus levyn julkaisun kunniaksi kuulla myös livenä. Virallinen julkaisukonsertti tapahtuu viikonlopun Flame Jazz -risteilyllä ja maissa Koko Jazz Clubilla 6.3.

Juuri näinä päivinä ilmestyvää Prophonen julkaisemaa levyä myyvät Naxos Direct ja Levykauppa Äx, epäilemättä muutaman päivän sisällä jos ei jo nyt myös Digelius.

Teemu Viinikainen Trio

Teemu Viinikainen, kitara

Ville Herrala, basso

Mika Kallio, rummut

#jazz #suomijazz #teemu viinikainen trio #teemu viinikainen #ville herrala #mika kallio

1 note · View note

manic-exposure · 1 year

Text

Alan Braufman Finnish Trio at We Jazz Festival 2022 Helsinki

#alan braufman #joonas leppänen #120film #medium format #ville herrala #gs645s #fuji gs645 #velvia100 #fuji velvia #free jazz #improvised music #creative music #we jazz festival #we jazz fest #we jazz 2022

0 notes

roxydiabolica · 7 years

Text

Our Social Democratic Bodies

Consensus, gender equality, Marimekko and a lot of coffee.

Our Social Democratic Bodies [2011]

Our social democratic bodies is the first part of Maija Hirvanen’s trilogy Operation We. The piece draws from the working groups personal and collective experiences of how ideologies impact the body at the time when one is growing up. Hirvanen and her collaborators were growing up in Finland in the 1980’s. They identify generation experiences connected to, for instance, gender neutrality, consensus seeking and general ideals of equality. From these notions, Our Social Democratic Bodies looks at how ideology could be approached choreographically and in a performative manner.

“The piece asks, what is we in the current times? Who we?”

The piece asks, what is we in the current times? Who we? The different work names of the episodes of the piece include Dancing the War Away, My first Marimekko, Right to Care, More Coffee? and The Most Beautiful Hymns.

In 2015, ’Our Social Democratic Bodies’ has been made into a new version.

Choreography and direction: Maija Hirvanen Dance and performing: Satu Herrala, Eeva Muilu, Miikka Tuominen Lightning and stage design: Heikki Paasonen Costume design: Jouko Korkeasaari and Ville Häkkinen Production: Zodiak — Centre for New Dance and Maija Hirvanen Photos: Aada Niilola

Premiere: 2011, Zodiak — Centre for New Dance, Helsinki Performances also at: Dansens Hus, Stockholm, Sweden Seoul Performing Arts Festival, South Korea Baltic Circle festival, Helsinki Ice Hot Nordic dance platform, Helsinki

Our Social Democratic Bodies [2011]

Meidän sosiaalidemokraattiset kehomme on Maija Hirvasen trilogian Operaatio me ensimmäinen osa. Teoksen pohjana ovat työryhmän henkilökohtaiset ja kollektiiviset kokemukset siitä, kuinka ideologiat vaikuttavat kehoomme lapsuuden ja nuoruuden aikana. Hirvanen ja työryhmä kasvoivat 1980-luvun Suomessa ja identifioivat sukupolvikokemuksia liittyen mm. sukupuolineutraaliuteen, konsensuksen hakemiseen ja yleisiin tasa-arvoisuuden periaatteisiin. Näistä kokemuksista käsin Meidän sosiaalidemokraattiset kehomme tarkastelee ideologiaa koreografisesti ja performatiivisella tavalla. Teos on tunnelmaltaan hauskasti surullinen ja surullisesti hauska.

Koreografian episodien nimiä ovat mm. Sodanpoistotanssi, Kahvia, Oikeus hoivaan ja Ensimmäinen Marimekkoni.

Koreografia ja ohjaus: Maija Hirvanen Esiintyjät: Satu Herrala, Eeva Muilu, Miikka Tuominen Valosuunnittelu ja lavastus: Heikki Paasonen Pukusuunnittelu: Jouko Korkeasaari ja Ville Häkkinen Tuotanto: Zodiak — uuden tanssin keskus ja Maija Hirvanen Kuvat: Aada Niilola

Esitystä on tukenut Valtion tanssitaidetoimikunta.

Ensi-ilta: 14.4.2011, Zodiak — Uuden tanssin keskus, Kaapelitehdas, Helsinki

#choreography

0 notes