abion1992

[abion1992]

The ashen one

                                PROLOGUE

When the age of the ancients ended and the fire was born, three creatures rised and within the flames discovered the lords souls of power, Nito the first of the dead claimed the soul of the death, the witch of Izalith and her daughters of chaos claimed the soul of life and lastly Gwyn the lord of sunlight who claimed the soul of light.

But it is said a fourth soul was later found by the furtive Pygmy, the ancestor of humankind and god of darkness, It is said that he hid the soul away and has passed it down to his ancestors for centuries, tough this we are unsertain of since his story is mostly forgotten by time.

the soul of the three lords challenged the ancients in a war that vanquished the dragons and brought in the golden age of fire. When Seath the scaleless betrayed his own and brought fort the knowledge of dragonscales,the source for immortality.

But the power of the lord souls began to soon fade away as Gwyn's unwillingness to end the age of fire gave birth to the hollows, those that became undead soon became insane and now roam the lands in search for blood and flesh to sate their hunger.

But from the darkest of dungeons an undead rose to ring the bells of awakening and rekindle the flame to prevent the dark age. Many challenges and creatures of horrors would the undead face, the journey was not an easy one as the lords one by one tried to end the undead, but were met with their own ends as a result.

At the end only one lord was left standing, Gwyn. Tough his former glory had been long lost after ages of protecting the flame,he made a worthy battle for the undead, but ultimately had to fall as all the others.

But then the unthinkable happened, the undead consumed by power and bloodlust would not link the flame as the prophecy had told, but instead left it to burn out into ashes and became a dark lord.

And so only darkness remain and with it the wait for the end of the world. This is our fate unless a new undead will rise and rekindle the flame again, thus the prophecy will be completed and the age of darkness will be prevented.

And so a new undead will rise to light the flame, but will it end this long night or prolong it? Only the undead will know.

                                      CHAPTER 1

I woke up, dazed and confused and covered with ash, could my deepest fear be true? Had I rised again as an undead? I pray the gods will be merciful, only in legends from long ago had I hoped they would stay, but nay this fate had now bestowed me. In my deepest despair their came a sound from above my prison cell wich I had woken from, a voice clear as it could be. « are you not yet hollow? Then we are in luck, here grab this key and meet me outside, but be careful there are other undead nearby, altough I fear they may not have their wits about them as you seem to have. There was a sound of metal hitting the floor and I could see clear infront of me a key, I knew not if this voice was friendly or not, but I kew I had no other choice, If I die then maybe this curse will end and I might stay dead.

I picked up the key and tried it on the lock on the door to my cell, It swung open as the key gave away a faint clicking sound. The hallway was dark and empty, but in the far distance I could hear the moans of the undead nearby. In fear of giving my position away I walked with slow and steady steps down the hallway, searching for the voice I had heard in the prison cell when suddenly a ball of fire came rushing down, hitting me with full force and bringing me down to the ground. My journey had only begun and I was already dying. As I lost conciusnes I could hear that voice again from earlier « such a pity, I guess I should have warned you about the traps»

                                       CHAPTER 2

As an undead you will rise and as an undead you will die, but death will never grant you your freedom, only the madness and bloodlust that follows truly will.

I awoke from my slumber with the feeling of death on my mind, I could literally taste it in my mouth at the tip of my tongue, but death had not grasped me, I was again alive, how could this be? I faintly remembered being struck by a barell in flames just a few moments ago. What I saw around me reminded me of a camp, what I saw were ruins made of stone and in the midle on the ground was a sword engulfed in flames, as I moved towards it, a familiar voice I had heard before came from my left side. « hello there my friend» As I turned around I could see where that voice came from, it was a knight or what was left of one, cause the knight was not as heroic or muscular as one would imagine, but instead a broken man, a knight that had fallen from grace long ago, I did not believe he could lift a sword into battle even if he wanted to, those days was long past him.

« dont you worry, first time you awake from death is always the strangest, but it wont be the first time I promise you that, just look at it as waking up from a bad dream, a bad dream indeed»

« I believe we have not yet been introduced to each other, oh how silly of me, my name is Eon, former knight and protector of Gwynewere the princess of sunlight, you may not have heard of me, I can't really blame you, I was overtroned by Ornstein and Smough, but I can't be mad, why should I? To be overtroned by such honored knights should be an honor to me, but yet I feel nothing. It may be the curse slowly creeping in,it does take us all in the end, it always does, but you may wonder why did I rescue you from that prison cell, why are you an undead? So many questions and so little time, time you really dont have, unless the tought of being a bloodthirsty hollow interests you, then by all means just wait it out or you could maybe do something for me, after all why not use the time you have on something useful while your mind is still strong.?

Confused by this knight that went by the name of Eon I struggled to decide if he spoke of reason or was simply mad, insane or both. Yet I only asked « why me?»

Eon laughed heartidly before he replied. « If not you then who else? Do you think I am in any shape to take on any adventure? Those days are sadly behind me, short it may have been, maybe not even worth bragging about.....werry well you do as you wish, but should the wait for the curse to settle in be to tiresome, then consider ringing two bells. The first one lies high up on a tower beyond the undead parish, the other one deep below the labyrinth of Blighttown, but be ware I hear it is particularly poisonous this time of the year wich if im completely honest cant even remember, strange isnt it...to forget both time and place, a strange feeling indeed...now be on your way and maybe our paths may meet again.»

And in a flash of light and smoke he was gone. Two bells, why did it sound so familiar? Like a tale I had been told  long ago. I could not be sure if the knight had spoken the truth, but I had a feeling that ringing the bells would only be the beginning of my adventure.

Two bells of awekening needs to chime for only then  the undeads fate in this world will be known.

                                          CHAPTER 3

I needed a weapon, a sword, an axe or anything in between, going out in the fields without anything would just leed to another death and the feeling of waking up again with the smell and taste of death was something I would not want to experience again, but what Eon had said about waking up from the dead would be common in time, I still wondered if it could be true, by the gods I hoped not.

In my search for a weapon fit enough to atleast bash some skulls I came upon what looked like to once have been a forge, there was steel hammers, iron and coul scattered around a big muscular body that once must have been the blacksmith that owned this forge. He could not make me a weapon anymore I am sad to say, but among the rubble of stones and bones I did find a usable steel sword, a brown cloak and an iron shield, luck was with me it would seem.

I had not travelled far until I met my first victim. An undead was standing around the corner, spitting and making gargly sounds. I moved slowly behind it, making sure it did not hear me. When I stood directly behind the undeads back  I trhust my sword trough it, It happened naturally and I never gave it much tought, as an untrained man of combat I found the common feeling of the killing to be strange, but did I have any sympethy for the undead? I can not say I did, the beast was once human, true, but as an undead was it still to be considered human or not?

The dead body fell on the ground, smuldering into ashes and with it came a glow of light surrounding my hand before it vanished. What kind of black magic was this? I wondered in my solitude that was suddenly broken from a voice from above,  with the sunlight in my eyes I could faintly see what in my mind resembled a woman, She wore a heavy armor, a greatsword on her back, but no helmet, her black raven hair was flowing free in the light wind.

« Well met friend, I see you are experiencing the souls power for the first time, dont worry, it will make you stronger and you are gonna need it, there is a giant beast in that castle not far from here, I guess you are seeking to ring the bells, you will have to slay the beast in order to move on, I wish you luck.»

I called for her as she dissapeared wanting to know what kind of beast she was talking about, but to also ask who she was and why she could not come with me.  The castle was not far away and with steady and firm steps I moved forward to face the beast I had to kill.

The entrance door was big, really big, shattered and broken, so the way in would not be something I had to figure out since there was a big crack I could shimmy my way trough. Well inside I was met with a big empty room, the air was tick and only the faint sound of some crows resting on the beam high above could be heard. Then there was a loud crash as the beast I had been told about crashed its bottom on the ground infront of me. It was a hideous beast, fat and covered with loose skin and scars. On its back were wings so small that they could have been on a fairy, like those I was told about when I was a young kid.

In its solid and muscular arms it was carrying a big hammer and as my eyes adjusted and took in the huge beast's presence it swung the hammer sideways, hitting me with great force, the air went out of me as I hit the ground. Weak and beaten I got up, holding my sword in my shivering and sweaty hands, waiting for the next attack.

The swing came hard and low as I managed to jump away, This gave me a free path to the beast's legs, I took my advantage without thinking, stabbing my sword in the heel of one of the  legs, bringing it down to its knees. I climbed up its back and with great power and strenght managed to stick my blade into the beast's head. With a growl it fell down  with a loud bang and stayed still.

I had been lucky, there were no other explenation for why I had survived, the beast crumbled away in ash and just as the undead from before, gave away a light that dissapeared in my hand. Oddly enough I felt stronger, I was no longer tired from the battle,it felt like it had never happened.

« Good work my friend» a voice said. I searched the room to find the source of that voice and was met with the presence of Eon. « You are the first one to kill the beast in one try, normally other ashen ones I have seen dies atleast three times before they slay it, but we have no time to celebrate, the first bell awaits»

he was gone in a flash of smoke and left me wondering why he named me an ashen one and that he mentioned other ones before me. I was eager for answers and moved up the tower were the first bell was waiting, I moved the mecanism and it rang loud and clear, but when the sound began to fade I was still just as confused as I had been before.

                                         CHAPTER 4

Ding dong the bell will ring, but will it bring a new beginning or an even bitter end?

The air was still, everything was quiet and my body was as tense as it could be. I waited for the answers I had been seeking, but none came. I could not be dissapointed, altough the gods know how much I wanted to be. This was after all just the first bell, but there was another one waiting deep below the swamps and I had a feeling the path to that bell would not be as easy as this one.

With heavy steps I moved down the stairs and out of the castle, I was wondering about where to go next, when my eyes lay opon the woman I had met earlier. She was standing against a pillar, arms crossed, her eyes were shining with a clear blue color,something I found unusual considering that everything else I had seen so far was either dead or undead. This woman was none of that, she was the most beatiful thing I had seen.

« We meet again friend, You fought well and now the first bell has been rung. I wanted to congratulate you and I wish we could celebrate, but that would be impossible, Nor do I have any drinks and nor do we have any time to drink it if I by some coincidence  did have some.»

She gave away a faint smile, I admired her, to be so positive in a dead world as this. How did she do it? How could anyone do it?

« Who are you? The first words I had uttered to anyone, came out like a whisper, I was even shocked to hear my own voice, since it was normally heard in my own mind.

« I am Evelyn. A fellow undead as you,we share the same path, but as you seek to either link or burn out the flame, my path is far more personal. My brother once was an undead like us, he too was destined to find the flame, he came so close only to find it and then just dissapear, I am here to find out what happened, to get a closure and maybe even find peace.»

« Then....would you join me?» I asked

« Im afraid not, but please do not despair, I will still help as best I can, but the journey must be yours alone, its hard to explain, but that is the way it has always been, Many chosen undead's have linked the flame for centuries,but everytime the dark age returns and a new undead is chosen.»

« but, why Link the flame If it is only to prolong the inevitable?» I asked.

Evelyn got quiet, deep in tough it seemed before she answered

« I have never tought about it that way. You may be right, but why then have you ringed the bell and why do you still continue? You could just stop and let the curse take you. Im afraid that is a choice for you to take, my path is set and I know why I am here.»

I was unsure, conflicted with my mind, but she was right why did I continue, was there something else I did not see? Or was it as hopeless as I had tought?

« what ever you decide to do, decide quickly. I do hope our path meets again, it is not everyday you meet an undead, still willing to talk and even ask questions about their meaning in this world, so long.»

And with that we parted ways.  I considered turning back and forget everything, leave this quest behind, but why stop now when I had already started and the power I felt was good. I had never felt so strong before, was this the curse or was I going mad? If I stopped now there was a chance I would never find out.

And then my journey led me to the swamps and the horrors within, many a death I was faced with, but each time,I woke up near a campfire made by a sword, but strange as that was with each death I got weaker, but when I got back to what had killed me I found to my suprise a glowing light, not like the ones from before, this one was bigger and when it dissapeared in my hand I again felt stronger, much stronger than before, I was now convinced that this had to be the curse and that maybe my quest was somehow linked to lift it. Altough I had few answers one thing became painfully clear. what Eon had said about death becomming common was indeed true.

                                                                            CHAPTER 5

No man can claim to have been truly afraid until he have seen death in the eye and survived. If that was true then I was the bravest man in this land, but the feeling of fear never came to me, for with each death I suffered and the stronger I got with each creature I killed, my feelings and memories slowly faded. It was like my essence of humanity slowly got erased from my mind. It is a terrefying feeling and even more terrefying, I started to forget the simple things, wich day was it? Had I eaten or not and what was my name? Why had this  happened to me? Why did I have to be the chosen one?

The more I ventured into the depths, the more unhuman I became, my killings became quicker and easier, and my lust for blood was now instead becomming a lust for power, a power I did not know,but a power I wanted and needed desperately. When I reached the depths beyond the swamp full of poison, gigantic crabs and rats, only darkness surrounded me. It was clear that no one either dead, undead or alive had been here for a long time.

Suddenly in the distance there came a faint light, much like those I wanted. I moved closer, sword in hand and ready to kill when I met the eyes of a small and naked little creature. It was hairless and skinny. It looked at me with a look not of fear, but of sadness, it was like it knew it was beaten and just waited for me to give it the killing blow. My hearth sinks when I write this, but blind with lust for the light the creature held I slayed it without thinking and claimed the power it had protected.

But it was something different with this one, It made me not stronger, but weaker or dare I say normal. I felt cold and hurt from all my wounds and to my horror I could now for the first time see I was bleeding, something I never had felt or seen in my battles so far. But the time for wondering was soon disrupted by cryes from the undead as the whole place got swarmed with them. I raised my sword, but it felt heavier than usual, I started killing them as they rushed towards me, but their numbers soon overcame me and I was knocked out.

« are you alright my friend? Came a voice that made me wake up. I  was alive, but it did not feel like I had died, stranngely it felt like I had woken from a dream and not a bad one. Had I been sleeping?

« Take it easy, you have been out for the last hour, when I found you, you were bleeding and uncouncius, I dragged you to the nearest bonfire and just waited for you to wake up.»

My wounds made me feel sour, but as I lay my eyes upon my savoir I saw the woman I admired, It was Evelyn.

« thank you» I managed to say trough my bloodied jaw.

She moved beside me, took a good and curious look at me before she asked     « why are you not undead anymore? You look alive.»

I told her about the creature I had killed, about how greedy for power I was and how I could feel everything now, even my feelings for her wich I did not dare tell for fear of what she might say. She listened patiently to every word I said and when I finished, the silence lasted a long while, It was strange, I felt safe and at peace.

« Can you feel it too?» I asked.

She looked at me with a disturbed look, « feel what? I can't feel anything»

« Do you not feel the peace, the warmt from the fire?»

« as I said I can't feel anything, it is strange that you have all these feelings all of a sudden, whatever that creature you killed protected it was not a normal soul, it must have been far more powerful.»

I dont know why, but the more we talked the more I wanted to be with her, I did not want to be alone again, I was tired from it, but if she truly could not feel anything, did that mean she could not feel love?

« Can you tell me more about your brother?» I asked

« I cant remember much sadly, but he was kind and wise.»

« do you love him?» I asked

I could see she got uncomfortable as she fikled with her hands and starting poking the fire with a stick.

« I dont know, should I? Love, that's something I can't remember if I have ever felt.

Saddened by this answer I decided not to ask her anymore questions, It was clear the undead curse was taking its toll on her. I wanted to do something, but what could I do?

« I should get going, the bell is not far from here.»

She stood up and was about to leave when I shouted « wait!»

She turned around and looked at me

« I will find a cure you know, I can maybe save us both.» I wanted to believe it, but her answer made things painfully clear.

« dont give promises you may not be able to keep.»

She was right, how could I know if there was a cure or not?

« before you leave, do you remember the name of your brother?» I asked

« that is strangely the only one clear thing I can remember of him. His name is Eon.»

She left and I could not get that name out of my mind. Where had I heard it before?

                                         CHAPTER 6

The second bell chimed clear and loud. I felt accomplished and proud to have come so far, but my answers was still not  in sight. I began questioning my meaning here yet again, but not as much as before. For I understood better now than ever with this new power I had obtained that my quest was not simply to save the world, but maybe save myself and those that was still alive. I wanted to lift the curse, I wanted to help and I wanted to be with Evelyn. Every tought I had about her made me feel both warm and sad, why did the curse have to take her aswell? Was there no one that was spared?

I came upon a cliffside and my path seemed to end at first untill with a scream like a thousand dead souls there infront me was the biggest crow I had ever seen. It swiftly came down and grabbed me with its claws, I tought my end was near for good this time, but when it dropped me on a long stairwell leading up to a castle I was both relieved to be alive and amazed by the arcithecture and scope of the building.

This must have been the old castle of a once great king, but all I saw now was the remains of a fallen glory, nearly destroyed and covered with death and sorrow. As I entered the halls, no guards was there to stop me, no festivities or royalties of any kind, all I saw was skeletons  of once great soldiers, One was big and one was skinny. The big one lay beside a great hammer and the other a greatsword was stabbed in its back. What could have killed them I wondered as there was no marks or cuts to be seen, It simply looked like they were both in a deep sleep.

I entered another big door and what I saw was both majestic and different from everything else I had seen. On a big couch there lay a woman. She had a beautiful white dress and a Tiara on her head. She looked at me with a calm and reassuring smile as I knelt before her, knowing that this must be the queen of this castle, but why rule a castle were there were no one to command?

« Rise, ashen one, it has been centuries since I last saw one of your kind, but you look different then any other that has come before you. Are you alive? How can this be? If not the gods of darkness has granted you the soul of humankind?

« I....dont know what you are talking about your majesty.»

« It is strange indeed, but you would not have come this far if the gods did not have a bigger plan for you, one I myself cant answer im afraid, but I will tell you what I know, but first an introduction is at place, my name is Gwynewere, princess of sunlight and ruler of Anor Londo, this castle you now are in, what is your name oh chosen one?»

« my name is Adolin your majesty» I did not know how I remembered my name, but I did.

« greetings Adolin, you may speak your mind freely»

I kept kneeling, not knowing if that was the righ thing to do or not, but asked her my questions:

« I want to know if I can lift this undead curse and what my true purpose in this world is»

« You are not the first one to ask me this Adolin, but I can only tell you what I have told those before you. You are an chosen undead, your destiny is to link the flame and prevent the dark ages return. You must ultimately succeed our lord Gwyn and avert further undead sacrifices, It is your duty in fact and all the other chosen undeads that have come before you has fulfilled that duty with great success, but the dark age always returns no matter what, It is an evil dark cycle, but what else  can we do but the same thing we have done for centuries? I do not know if this will lift the curse you are talking about, since no one has been conserned or even asked about such a curse, I hope this answers some of your questions.»

It did answer some, but I was still confused and dissapointed that the princess did not have any answer for the curse and I began to fear that I was doomed.

« Your majesty, If what you say is true, then how can you be alive? Are you an undead aswell, does the curse affect you?»

« I am just an illusion of what I used to be. I am indead dead, but no curse have ever affected me. You see me only because you are the chosen one, I can only guide those that are chosen undeads. You may not get all your questions answered,but the duty is yours to fulfill none the less. I will send you to the kiln of the first flame and there you will have to face your greatest choice,

but that is a choice only you can make. Normally you would have to seek out  the souls of the chaos lords, but as I see you are no ordinary undead and equipped with the soul of humankind, things have changed.»

I bowed deep, showing my gratitude for the answers as she spoke again: «I beg you Adolin, succeed lord Gwyn, and inheriteth the worlds fire. We have only thee.»

As she spoke those words a circle of light surrounded my feets and in the next moment I stood infront of the entrance of a great tower or atleast what was left of it, the structures were beyond repair and the roof had collapsed, but from that roof it came a faint beam of light, it had to be the flame. I was about to enter the entrance and was ready to face the ultimate choice, when I saw to my right, under a rock an armor I recognised. I moved closer,  lifted the rock away and was met with the face of the woman I loved.

                                        CHAPTER 7

« Evelyn! Please wake up,  dont leave me!» I screamed , holding her lifeless body in my arms. Tears were falling down my face, I could not let her die, she could not die. Not now when I was so close to end it all.

A sudden gasp came from her and in joy I was relieved to see her alive, but that joy soon got crushed as I in horror could see that the woman I loved  had become hollow. She waved uncontrollably with her arms as I tried to calm her to no avail. Her eyes met mine and they were no longer a sight of beauty, but a sight of true hate and bloodlust.

I would not belive it, This could not be reality, but the more I sat there, fighting for control, the more I realised that she was now just an another creature like all the others I had killed. I managed to grab her dagger from her belt and as my hearth broke in true sadness I slit her troath. I could not see her like this, but I took solitude in knowing that her soul would be a part of me as she crumbled away in my hands until only her ashes remained.

My quest was nearly complete, but why should I even complete it now? Evelyn, I realised, had been the true reason for why I had pushed forward despite my doubtness. I wanted to save her and myself, but mostly her. I wished I had told her my feelings for her, now it was too late and my quest seemed pointless to finish, but I could not fail the princess, I could not fail the human kind, I was destined to save them. In the end I really had no other choice.

As I entered the entrance to the tower I could see the flame burning faintly. I had decided to sacrifice myself so that others could live, my life was pointless anyway, This had been my purpose all along, to die for the human kind. As I was about to complete the task a figure emarged from the shadows and it was then I remembered the name  of the one Evelyn had searched for, her long lost brother Eon.

« So here you are my friend, You finally are  at your journeys end. Now tell me, what will you do? Will you sacrifice yourself and prevent the dark age, despite that it will no matter what return? Or will you just walk away and become a dark lord and rule this werry land? A land that is only inhabited by death and tragedy? It is a hopeless choice no matter what isnt it? I made my choice long ago, I became a dark lord, because why would I leave such power behind? Why save a world that cannot be saved either way?

« Eon, the power has consumed you, you are a ruler of nothing as you say, so why then are you still here? Why do you prevent the chosen ones to succeed, why did you even free me from my cell?

« I am a ruler of death, that is clear, but the power I have I cannot erase, I am nothing without it and the reason for me freeing you was simply to have another worthy opponent, You really think I helped you all this way to succeed, no, I helped you to get so far only so that I could kill you for sport, but now as I can see you have regained your humanity I will give you an offer. Join me and we can rule together, we will create a new world, the way we want it to be. Why save the humankind the old way as it is clearly not helping? The world needs to change, the rules need to change, the old ways must be changed»

« I  dont believe you Eon, with a dark lord as a leader you would surely bring the humankind to its knees just for your amusement and lust for power»

« You fool! Have you not heard anything of what I have told you? Dont you see I am trying to save the humankind? Just as you are seeking to do aswell? We have the same goal, I am just offering another way. You cannot be as blind as I think you are.»

« I am sorry Eon, but I cannot join you. I will not rule a world just for power, my way may not prevent the dark age forever, but atleast then the humankind will not be forced into a leadership they may not want. And when the time comes for a new chosen undead to take this journey It will have to make the same choise as me, as everyone that has walked this path. The human race should be able to choose and handle on their own terms.»

« Then why may I ask you does the human race let it be up to only one chosen undead, why could not all choose?

« Because Eon, they have no choice and how can you know for sure that what you are offering will prevent the dark age for ever? Maybe there are no better ways here.

« then why should it matter what you choose to do oh chosen one? Why not take a chance?

I  lowered my head, knowing it was pointless, my quest was pointless, this world was doomed no matter what, but would I give it away  to a corrupt leader like Eon?

I raised my sword in a fighting stance as I said: « then we should fight for it, it is clear we can not come to an agreement and a world with two leaders both corrupted with power can only lead to even a longer tragic period and with even more innocent lives going to waste.»

« By the gods you are indeed blind, the power is destroying you aswell,  you may be right that the world is doomed no matter what, but I cannot be sure untill I have tried my way. I will make your death swift, no one has beaten me in combat and you will not be the one to finish the job»

Eon raised his sword from his scabbard and raised it high in a glorius stance as it became engulfed in flames. His eyes returned to me, his look gave me a cold sweat and as our swords clashed with each other, flames and sparks flew all around us, burning our clothes and skins, but as I tried to avoid the heat, it never seemed to bother Eon, nor did any of my attacks as he swiftly dodged away every swing I thrust at him. As the battle went on I got more and more tired, I was no longer an invincible undead that could wake up from death after all, I was a human being with flesh and blood and the disadvanteges it came with in a deadly battle. I felt like Eon was a wall that could not be broken, for every planned attack I had he always saw it comming, in fact he was most likely three steps ahead of me as every attempt  of getting a hit in resulted in a cut across my arms, legs or chest.

« You are weak oh chosen one, soon you will die and this time you will not wake up, the human soul will be mine and with it my power will become even greater. Atleast maybe in your death you can join my sister. Oh I knew about her quest and how pointless it was, I saw how you looked at her from far away and I knew you had feelings for her, oh how fun it was to see, a love that could never be and all it led to was for you to now be killed by me»

 I hated the way he dared to say it like a mocking rhyme, I had tought him evil before, but now he was only cold blooded, Evelyn had sacrificed so much to find him only to never reach him and run out of time as the curse ultimately took her, she died thinking she had failed Eon when the truth was that he never wanted to be found by her in the first place.

« you....you god damn bastard!” I screamed as Hatred consumed me. I hit his sword hard with mine. With every blow he got pushed a little way back and he struggled to get any returning strike on me as my blows got faster and harder each time. With a heavy swing I knocked his sword out of his hand and not wasting my chance I stabbed my sword right trough his chest and left it there,stuck in his body.

He fell on his kness and started coughing up dark blood. « Curse you.....how is this possible? How can a mortal human kill me?» he muttured his words trough blood and a feeling of hate as I picked up his own sword from the ground and moved beside him.

« I tought I could never feel this again, but your sister showed me it was still possible, even in a world as dead as this one»

Eon looked up on me coughing,holding his chest with one hand and steadying himself with the other  « What are you talking about? Is the curse finally taking you too? He started laughing as I raised the sword and spoke the last words he would ever hear: « Love conquers all»

And with that I swong the sword in a clear downward strike, leaving his body headless.

                                                                           CHAPTER 8

The flame is getting fainter now as I am writing these last words. Ever since I killed Eon my purpose here has been in constant conflict. I want to to do the right thing, but after all I have been trough I am starting to wonder if there is no right thing to do, it is hopeless no matter what. At first I wanted to fulfill my duty as I had been told by the princess, but then I started to think about what Eon had told me before our fight, making  my choice even harder, damn it all . If only I did not have to do this alone, if only Evelyn could be here.

I will leave my story behind, hiding it under a rock in hope that someone else walking this path may find the answers that I never got. With this I take my farewell and hope my sacrifice will do some good for the world. I am tired of  being alone. I hope with my death that I can join my forefathers and the woman that showed me that love still could exist when everything seemed hopeless.

I Collected the notes I had written, hid them under a rock and reached my hand out to the flame. As my body got engulfed and the fire started to burn my flesh I uttered my last words: may death finally free me.

                                          EPILOGUE

And so the prophecy was completed. The dark age had been prevented and again the humankjnd could live in a world without darkness. They could not know how long this would last, but the age of  fire was indeed long, so long infact that the fear of the dark age soon faded away from their minds. That was until the story of the chosen undead who claimed the soul of humankind was found.

Trough the notes written long ago the humans understood how this long age of fire had came. It was not an undead who had kindled the flame, but a living human with a beating hearth, thus the prophecy had changed and with it the world.

Baffled by this new wisdom the humans started to send a willing living being to rekindle the flame when the signs of the dark age slowly returned. This worked for a while until their couriusness got the better of them, they started wondering if the age of  fire would be even longer if a newborn was sacrificed instead of a living person that  had already lived out most of its life.

This angered the mothers and fathers of the world as was expected, since no parent wanted to bring their newborns to the flame.

soon after, a war broke out, not against any gods or beast's, but against those that believed in this new prophecy and those that didn't. This war went on for so long that the humans, blind with fear and hatred could not see the dark ages return before it was too late.

And thus the circle has started again, the world had been saved, but ultimately the human kind could not save it from themselves, the darkness has consumed us all. This is our fate.

But as we now are yet again waiting for the end of the world we are asking ourselves if this could have truly been prevented or if it was always meant to be.

                                             THE END

#dark souls #fan fiction #thomas jensen #dark fantasy #Drama #long text

[abion1992]

Frozen silence

( Inspired by the composition frozen silence by Celestial Aeon project)

Silence, as cold  as ice. Frozen air, frozen feelings a frozen world. The feeling of total isolation, that is how it can feel, to be avoided and forgotten by all, only comforted by your own self and toughts, a life without meaning, a lonely life, a sad life.

But is all lost? That is up to those who bear this feeling of loneliness to decide, no one can help them unless they want to be helped, they are like creatures in the dark, unless they make a sound, no one will hear them.

If you are reading this with a feeling of sadness you may think all is lost and that there is no way out, like a tunnel with no light at the end. I may not convince you to think otherwise,that is true, I dont know you and you dont know me, but I to have felt sad and lonely, frozen in silence with hate and fear in my heart, but so does all who are human feel at times, we share this feeling,like fear, hate and love. You may choose to belive me or not when I say that I care and I belive in you, you can do great things, stop hurting yourself and appreciate the person you are, even if you dont know who that person is yet.

I am not perfect you say to yourself, but neither am I, nor anyone else and they lie if they claim otherwise. We all do bad things, but also good things, it is all a choice in the end, If you want the world to be better, then start repairing yourself first and the rest will follow.

So take care,accept yourself and the frozen silence you feel will in time melt and like winter becoming spring you will grow to become a better version of yourself, one that is not frozen and alone in the darkness, but one that shines and grows like a flower that has just woken up from a long and dark winter.

#frozen silence #sad #uplifting #thomas jensen #celestial aen project #lonely

[abion1992]

Into the sea

( Inspired by the composition into the sea by Claudia Mackula)

As I walk across the beach, I remember the times we used to have together. The laughs and smiles we shared as the water gently touched our naked feets. You always said the ocean was beautiful and that you always wanted to sail, but the sickness you carried ultimately stopped you from making that dream a reality. I wanted to see you happy, my heart could not bear seeing you sad, I loved you and I wanted to show you that.

One night when the moon hung low over the ocean, leaving a white beam of light across the still water, I took you with me in my fathers boat. I had no experience at sea, but the weather was clear so I really did not fear it could do any harm and that smile you gave away, made me worry even less.

When we were out at sea you were amazed by the stars and you started to point out every single picture you saw. I wanted to tell you how I felt about you, taking your arms in mine and whisper those words into your ear, but those words never came, they only remained in my mind. The night gently swept by as we returned to shore and you gave me a kiss on the cheek and those last words I will never forget « You are so kind, I hope we can do this again» I hoped we could aswell.

Days went by and I never heard from you again, until the tragic news about your death at sea reached my ears. You wanted to sail the sea, but ultimately the sea swallowed you, why I ask, why could you not bring me with you? Instead of leaving me standing alone every night at this beach with a broken heart and looking out to the deep and endless ocean.

#into the sea #Claudia mackula #short story #sad #beautiful #thomas jensen

[abion1992]

A letter to a love yet to come

( Inspired by Evenstar by Howard Shore)

My love. I may not have found you, but I know that you exist.  No man or woman are destinied to be alone, but it is merely a choice one makes.

I look at the stars every night, wondering about my reason in life, what am I doing here? Why do I still walk my path alone despite my hatred for it? Im so scared, I am just too scared. But I hope by chance I will meet you  my love, however hopeless it may sound.

Maybe I will always walk alone, admiring the stars at night, the whispers of the wind and the waves of the ocean crashing into the shoreline, all alone, only comforted by my own stubborness not to end it all and the hope that beats in my heart, that you, my love may be out there.

I cannot know and I will not know until I meet you, but I need to be braver and face the world instead of hiding from it, death doesn't need to be where we meet my love.

If by chance you should find me first I only pray that you will embrace me, comfort me and telling me that my hopes were not invain, but until then I can only pray and live my life as I have done so far, alone.

#love #short #poem #evenstar

[abion1992]

Crann Na Beatha

Oh Crann Na Beatha, give us your wisdom, give us your life. We come in time of despair and  tragedy. Give us hope Crann na Beatha so that we may see, thus we ask thee.

Oh Crann Na Beatha dont leave us in silence, give us  a sign of better times. Please forgive us for our crimes and we promise to follow your signs. Crann Na Beatha our hearts are aking, we seek answers for the reason of our making.

Crann Na Beatha why are we here? What secret is it you keep in fear? We need to know and from the bottom of our souls, Crann Na Beatha we ask thee for a goal, so that our lives may again shine with a glow.

Crann Na Beatha, Crann Na Beatha we ask thee for guidance.

( Inspired by the composition Crann Na Beatha by Adrian Von Ziegler)

#nature #tree of life #poem #crann na beatha

[abion1992]

The trees are old

The trees are old, older than mankind itself. They stand tall and pride in the forest giving life to all within, to the squirrels climbing its roots, to the alseeing owl that sleeps on its branches and none the less to the humans who breathes its air trough the wind that rustles from its leafs.

Yes, the beauty is one were words are hard to explain with, but one you will know when you walk the paths, smell the flowers and hear the birds sing as the water gently flows over old rocks from long ago, and the sun shines with its warm and comforting glow.

So never forget the beauty outside, the wonderful air and the clouds flowing trough the skies, Tough old nature may be it has seen more than the human eye could ever see, even the terror we all have brought it making the animals run and flee.

But stop and think for a moment in times of greed and need, enter the forest and simply breathe, for then you will truly see how beatiful the old trees can be.

( Inspired by the composition the trees are old by Matti Paalanen & Celestial Aeon Project)

#poem #nature #the oold trees

[abion1992]

Havfruen

På det åpne havet langt fra land rodde en ensom eventyrer. Han hadde fått vite fra folk i den lokale baren hjemme at det skulle finnes en begravd skatt fullt av rikdommer langt fra hva man kunne se for seg. Eventyreren som var fra fattige kår så med dette for seg sitt snitt å gjøre opp for seg og betale den stadig stigende gjelden som hadde bygd seg opp etter årene, han kunne ikke vente til å få kunne spise noe annet enn hermetiske bønner for en gangs skyld.

Han rodde i flere dager og tilbragte mange kalde kvelder på det åpne havet inntullet i ett varmt teppe og en parafin lampe han aldri klarte å få tent på grunn av den kraftige vinden fra havet. Det var på den tiende kvelden det virkelig ble ille. Vinden bygget seg kraftig opp og bølgene steg og vugget båten kraftig frem og tilbake. Den modige eventyreren prøvde å få kontroll over båten og satte kurs mot land, men det var ingen land å se, bare hav og regn som plasket i øynene hans. Med ett ble båten veltet av en stor bølge og eventyreren ble slukt av det mørke og kalde havet.

Etter hva som føltes som en evighet kunne eventyreren se noe som minnet om ett ansikt, men det var mye mer annerledes enn noe ansikt han noen gang hadde sett.  Det var ett ansikt av en ung kvinne, med langt gyllent hår som glitret i solen, hennes øyne var blå og så på eventyreren med ett undrende og overrasket blikk. Eventyreren prøvde å reise seg, men ved hvert forsøk måtte han legge seg ned igjen, han var ennå for svak etter forliset.

Han så tilbake på den vakre kvinnen, hennes blikk lokket ham og han fikk en intens trang til å omfavne kvinnen, klemme henne og  elske henne. Han hadde aldri følt noe lignende for noen som helst annen kvinne hjemme, men da han rettet blikket sitt mot det som skulle ha vært hennes ben så han bare en lang grønn halefinne. En havfrue, kvinnen var en havfrue. Eventyreren hadde trodd de bare fantes i legender og historier hans mor hadde fortalt til ham da han var ett barn, men å kunne nå se en i virkeligheten var mer enn han kunne forstå. Han strakte ut sin hånd mot havfruen som med ett ble skremt og kastet seg ut i havet og dermed var hun borte.

Han ville følge etter, han ville ikke la henne gå, hennes blikk hadde forhekset ham, men han visste meget godt selv hvor svak han var og ett forsøk på å følge etter en havfrue som enten var virkelig eller ikke kunne bare ende med døden. Mange historier hadde han blitt fortalt om sjømenn som hadde blitt lokket av havfruer og aldri kommet tilbake, han ville ikke bli en av dem.

Da han endelig fikk krefter nok til å reise seg kunne han se at han stod på en øy. Båten hans var ingen steder å se, men det han kunne se var ett berg av juveler og diamanter ligge på en haug ikke langt fra der han stod. Det var skatten han hadde blitt fortalt om, i  ren lykke løp han bort og omfavnet gullet, hvordan han skulle få gullet hjem var ikke så viktig, han var blindet av grådighet og tenkte at gullet var hans og bare hans. Men det var i denne grådigheten at gullet forsvant mellom fingrene hans og fremfor ham satt havfruen. Hun lokket ham igjen med sitt blikk og eventyreren som igjen ble blind av forelskelse, fulgte etter henne til havet igjen slukte ham.

Hva som skjedde med eventyreren siden vet ingen , men det eneste noen sjømenn fant etter ham var hans klær liggende på en øy. « han ble som alle andre før ham lokket av en havfrues blikk og svømmer nå sammen med henne i Atlantis» hevder sjømenn som har hørt denne historien, men om det er tilfellet eller om eventyreren møtte en mye mer simpel og tragisk slutt, ja det får være opp til dem som hører denne historien.

#Havfruen #fantasi

[abion1992]

Følelsenes land

Har du noen gang gått alene i skogen en mørk kveld og følt at det er noen eller noe som ser på deg? Du er ikke alene om den følelsen. Mange tror at det er ånder fra nylige avdøde som følger med og vokter over oss, mens andre tenker litt mer makabert og tror at det er en eller anen morder som vandrer rundt i skogen etter sitt neste offer, men disse påstandene er ikke sanne, for jeg har sett med mine egne øyne hva som lurer seg bak trærne om kveldene og det er egentlig ikke så skummelt som man først skulle trodd.

Men disse vesene viser seg ikke for hvem som helst. Ifølge sagnet kan bare dem med ett rent og godt hjerte se dem. Alle kan hevde at de har ett godt hjerte, men bare vesenet selv kan vite om det er sant eller ikke. Jeg hadde aldri sett meg selv som noen særlig god person, jeg har alltid sett ned på meg selv og stengt meg inne når andre har prøvd å åpne meg opp. Jeg har aldri hatt særlig mange venner og går ofte alene i skogen om kveldene når ting er som verst. Det er noe eget med naturen, det er først og fremst så stille og fredelig, så mye mer annerledes enn stresset, kravene og ansvaret man ellers føler i byene. Ikke alle klarer  å se dette og glemmer naturen helt, den er alltid der, men som en enslig elev i ett klasserom blir den alltid oversett og glemt. Det løser kanskje ikke alle problemene, men for bare en kort stund føler jeg meg fri, fri til å gjøre hva jeg vil, får tilbake motivasjonen til å leve og utsetter min død for enda en dag. Slik gikk min hverdag i lang tid før jeg en kveld som alle andre gikk alene i skogen,forbannet og trist. Jeg hadde vært i en krangel med min far om at jeg måtte begynne å ta ansvar, måtte begynne å tenke på livet fremover og hva jeg skulle leve av.

Jeg fortalte ham som alltid at jeg ville skrive, men da ble jeg møtt med mistro og forklaringer om at yrket som forfatter var svært vanskelig å leve av med mindre man fikk solgt en bestselger, ellers var det bare å glemme. Men jeg kunne ikke se for meg å gjøre noe annet, jeg vil ikke bli en bestselger, jeg vil bare gjøre det jeg liker og i det minste tjene nok til å ha mat på bordet og ett sted å bo, hvorfor skulle det være umulig?

Det var under tanker så triste og dystre som bare ville ha sjokkert og deprimert mine lesere at i øyekroken på min høyre side hoppet ut ett  kortvokst vesen i fullt åsyn. « hei, hei på deg min venn, er det ikke en fantastisk dag? Sa vesenet med oppglødde øyne så store som epler og ett smil som kunne vært tatt ut fra en tegnefilm. Vesenet var i knehøyde for meg og kledd i noe  som kunne minne om en grønn poncho og ikke mye annet, ikke engang sko var å se på vesenets føtter som var nakne og hårete, de kunne ikke ha vært vasket på evigheter, jeg grøsset ved tanken.

Mitt instinkt sa at jeg burde flykte, for hva var dette vesenet? Jeg visste at jeg ved mine dypeste depresjoner brukte å drukne mine sorger i øl, så da kan du forestille deg min undring og skrekk når jeg ikke kunne huske om jeg hadde drukket denne dagen eller ikke,  jeg ville tro at det kunne være tilfellet, da hadde dette vesenet som nå sto foran meg i all sin prakt hatt en forklaring for å være her akkurat nå og på dette tidspunktet.

« er du redd for lille meg? Det er ikke noe jeg ser hver dag, vanligvis løper alle mot meg med latter og klemmer når de ser meg, men igjen du er ikke en alv som meg, jeg måtte bare komme og hilse når jeg så deg gå alene langs stien, det er ikke vanlig, hver gang jeg ser folk på disse trakter så er de glade og snakker med hverandre eller til seg selv, merkelige greier , de har noe som ser ut som spagetti i ørene og snakker til noen som ikke er der,  jeg beklager, jeg snakker for mye, skjer hele tiden.....hva heter du min venn mitt navn er Yoren. Han strakk ut en hånd, men jeg var ennå forvirret, men valgte å returnere håndhilsningen av ren høflighet og for å bekrefte for meg selv om dette var virkelig eller en veldig merkelig hallusinasjon.

« jeg.....jeg vet ikke hva jeg skal tro? Er du ekte?» spurte jeg.

« Selvfølgelig er jeg ekte, jeg står jo rett her foran deg.»  sa Yoren mens hans brede smil ble enda bredere.

« Er det vanlig at du møter mennesker på denne måten? Bruker de å være like overrasket som meg?

Yoren ristet lett på hodet før han sa « nei, du er den første som faktisk ser meg, du skulle bare visst hvor mange mennesker jeg har prøvd å hilse på, men til ingen nytte, litt morsomt er det jo og. Jeg dytter litt i dem og de skvetter til og ser seg rundt, men de ser meg aldri selv om jeg står rett foran dem i fullt åsyn. En gang skremte jeg en ung jente så mye at hun trodde at mannen som kom bak henne igjen hadde tatt henne på rumpen sin og ga ham en kraftig ørefik i retur,hehehe, da lo jeg godt.

« Så er legenden sann?jeg kan se deg fordi jeg har ett rent og godt hjerte? Det finner jeg vanskelig å tro, jeg er bare en trist gutt som ikke vil gjøre noen til bry.»

Yoren la armene i kors og sa «Om legenden er sann eller ikke er vell uvesentlig synes du ikke? Vi er begge her og vi kan begge se hverandre, det er vell nok bevis det? Men hvorfor er du så trist, når livet er så fantastisk?

« Så fantastisk vet jeg ikke om det er.........

« opp med humøret og smil. Slik du er nå minner du meg om tristhet.

« men jeg er jo trist.....hva mener du om at det minner deg om tristhet? Tristhet er en følelse ikke en person.

Yoren så overrasket på meg før han svarte: Har du ikke møtt tristhet? Alle vet jo hvem det er, men veldig få orker å ha noe med ham å gjøre. Han er vokteren over tristhetens følelse ja, men han er like fullt en person. Akkurat som meg, jeg er vokteren av glede, Yoren er bare ett navn jeg fant på fordi jeg likte det og det gjorde meg glad.»

« så det fins flere som deg?»

vell...både ja og nei. Det er vanskelig å forklare. Du vil nok bare se en av oss hver, selv om det hadde vært gøy og se to av meg, dobbelt glede, men hvorfor fortelle deg om det når du kan bli med meg og se selv hvordan jeg lever, besøke min by.»

« hvordan skal vi komme oss dit? Er det i nærheten?» spurte jeg

Yoren pekte en finger på meg og sa: Snu deg, vi er allerede der»

Jeg snudde meg og jeg kunne ikke tro hva jeg så.

Det var hus laget av pepperkaker, trær med gele topper og hvorhen jeg så var det gummi bjørner og alver i godt humør. De drakk noe som minnet om saft og fløy rundt omkring med ballonger. Det var det mest glade, men også det mest latterligste stedet jeg noen gang hadde sett.

« velkommen til mitt hjem, drikk og vær glad, her skal ingen være triste, du kan si det nærmest er en lov om å ikke være trist her, så få opp humøret, kom og dans med oss» ropte Yoren glad og dro meg inn i en dans med andre alver, som jeg motvillig bare måtte godta. Aldri før hadde jeg følt meg så levende, aldri før så elsket, det føltes som om jeg hadde kommet hjem fra en lang reise.

« Yoren, dette er fantastisk! Du har rett, livet er  herlig, hvordan kunne jeg være så blind? Jeg må se hva annet denne vidunderlige verden har å tilby, jeg vil aldri dra hjem igjen etter å ha sett og opplevd noe så vakkert»

Vent! Ikke gå så langt! Det er bedre å være her, hvor vi alle er samlet, hvor alle er glade» men Yorens ord hadde for lengst gått meg forbi, jeg var allerede langt unna på en egen reise for å se hva andre gleder jeg kunne finne, men det jeg fant skulle vise seg å ikke være fullt så vakkert og gledelig som det jeg allerede hadde sett.

Luften ble tyngre, geletoppene ble erstattet med døde trær og himmelen som engang var blå og praktfull var nå dekket av mørke gråe skyer. Regnet begynte å plaske ned og gjøre meg våt og kald. Det var ingen å se med det første, men under en steinhylle så jeg noe som kunne minne om en person.

Jeg nærmet meg forsiktig, redd for å skremme han eller hun vekk. « hei....hvem er du?»

personen løftet svakt opp hodet og i det svake lyset kunne jeg se ett utslitt ansikt, møkkete og skittent, det var et lite og spinkelt vesen, det så ikke ut som det hadde spist på flere uker. Jeg ble truffet av en enorm følelse av tristhet og ville bare omfavne og beskytte dette vesenet, men med ett var Yoren ved min side og følelsen ble noe annet,en blanding mellom tristhet og glede, en rar blanding som fikk meg til å bli usikker på hvordan jeg egentlig følte.

« Å.....Jeg ser du har truffet tristhet, dere kunne sikkert tilbringet mye tid sammen, utifra hvordan du var da jeg først så deg på stien, men hvorfor gjøre det når du kan være sammen med meg? Kom la oss dra tilbake, hvor vi kan være glade og fornøyde»

« Er det ingen som kan hjelpe dette vesenet? Jeg kjenner igjen følelsene han gir fra seg, jeg vil hjelpe, men samtidig ikke blande meg, hva er det som skjer med meg Yoren? Hvordan kan en verden være så fantastisk og lykkelig, men fremdeles ha ett vesen som dette gjemt unna fra alle andre, alene og kun har sine triste tanker og følelser å trøste seg med, hva enn trøst det måtte gi?

« Jeg sa du ikke skulle løpe fra oss, å blande glede og tristhet er bare forvirrende, vi i dette landet sjeldent har noe med hverandre å gjøre, vi holder for det meste for oss selv i våre egne soner, men ved de få tilfeller vi møter hverandre, da er det ikke lett å si hva som kan skje.»

« Yoren.....sier du at det ikke bare er glede her i dette landet? Hvor mange flere er dere?

« Æsj...jeg har sakt for mye. Vi er definitivt flere, jeg ser jeg ikke kan overtale deg til å komme tilbake til min by, så jeg kan like gjerne vise deg rundt, men jeg sier deg at det er neppe en god ide, gledesonen er uansett den beste i min mening og jeg tror du vil finne det vanskelig å mene noe annet.

Yoren tok min hånd og sammen forlot vi det triste vesenet for seg selv og det såret mitt hjerte dypt, jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort noe, men Yoren insisterte på at det var best å la tristhet være alene.  Det tok ikke lang tid før omgivelsene nok engang forandret seg. Nå ble trærne rosa og jålete og himmelen ble klar og skyfri, regnet stoppet og istedet var det nå en flott regnbue som dannet seg i en lang bue og strålte i all sin prakt tydelig og klart i alle sine farger.

« Jeg må si at jeg liker dette stedet, men jeg advarer deg, dronningen her kan til tider bli litt for klengete for min smak» sa Yoren og ga fra seg for første gang ett blikk av en smule avsky.

« Hva mener du?»  Men  Yoren rakk ikke å svare for i ett ble jeg blindet av en sterk følelse jeg ikke hadde kjent før. Ut ifra trærne kom ett velkjent fjes, ett fjes jeg hadde drømt om helt siden barneskolen. Min første og eneste forelskelse, Johanne. Hva gjorde hun her?

« Jeg ser du har fått deg en ny hårfrisyre, jeg liker den» sa hun og begynte å rødme.

Jeg ble stum...aldri før hadde hun så mye som sett på meg og sjeldnere sakt noe.  

« Det er i orden, du trenger ikke å si noe. Ditt nærvær er godt nok.  Vil du ikke sitte sammen med meg? så kan vi snakke om våre følelser for hverandre

Hun bevegde seg forbi meg og jeg kunne kjenne den sterke parfymen hennes sverme rundt meg. Jeg ville fortelle henne alt, jeg ville fortelle henne hvor mye jeg elsket henne.

« jeg elsket forresten det diktet du sendte meg på valentinsdagen, du er god med ord» sa hun og igjen ble rød i fjeset og fiklet med fingrene.

Hun hadde lest diktet? Og jeg som trodde hun hadde ignorert det som alle de andre brevene jeg hadde sendt til henne i så mange år. Dette var uvirkelig, dette måtte være en drøm.

Yoren stod ennå ved min side og himlet med øynene.

« bli nå ferdige allerede, jeg sa til deg at hun kunne være for klengete, jeg skulle visst at du ville bli trollbundet av hennes magi.»

Magi? Vent så dette er ikke Johanne? Hun er virkelig ikke her?

« Det er dronningen av kjærlighet, men du ser henne som den personen du elsker høyest. På samme måte som du ser meg som en hoppende og gledesfull alv og tristhet, vell han er vell den du ser deg mest som, noe som kan forklare hvorfor du fikk en så sterk tilknytting til ham»

« Yoren...mener du at dette ikke er virkelig? Er alt dette bare i min fantasi?

Yoren ble stille før han sa « Jeg skulle ikke latt deg se resten av verden, alle disse følelsene gjør deg forvirret og redd. Nå tar jeg med deg tilbake til gledesonen så får du noe annet å tenke på»

« Nei! Jeg drar ikke før du forteller meg hva som foregår, hvis dette virkelig er min fantasi så kan jeg gjøre hva jeg vil, til og med få deg til å forsvinne»

« Ikke våg deg, det vil du ikke gjøre! Jeg sier deg Tobias det er en meget dårlig ide»

« Tobias...du vet hva jeg heter, jeg kan ikke huske om jeg har fortalt deg mitt navn siden vi møttes»

« Vi vet alle hvem du er og du vet også hvem vi er, du må bare tenke Tobias, tenk på hva du har sett, alle disse følelsene er dine, vi er en del av deg, vi er deg.

« Nei, det kan jeg ikke tro. Jeg....hva.....dette er ikke virkelig...dere er bare i mitt hode.

« Tobias ro deg ned....ikke tenk for hardt..alt er i orden....Jeg visste dette ville bli for mye for deg, men la oss ikke bekymre oss la oss dra

« Jeg drar ingen steder! Skrek jeg og med ett var Johanne og Yoren borte og alt som var igjen var ett øde landskap fullt av aske og forråtnelse, trærne var døde og himmelen var mørk av skyer.

 Yoren! Hvor er du? Hvor er alle sammen! Jeg følte meg redd og alene og i min fortvilelse steg det opp fra asken ett nytt vesen jeg ikke hadde sett før. Det var mindre og enda spinklere enn vesenet som gikk ved navnet tristhet, men dette vesenet var nakent og rygget unna meg for hvert skritt jeg tok mot det.

Jeg begynte å forstå Yorens ord, alt jeg hadde sett var en del av meg, så hvis Yoren var glede, det triste vesenet var tristhet og Johanne kjærlighet, hvilken følelse var det som stod foran meg nå?

« Ikke vær redd lille venn, jeg skal ikke skade deg, kan du fortelle meg hvor jeg er og hvordan jeg kan komme meg tilbake til  glede sonen?

Vesenet skalv og rygget ennå lenger tilbake og jeg innså at dette måtte være min frykt, ikke det jeg var redd for men heller en manifestasjon av følelsen selv, ett nakent og uskyldig lite vesen, kun omtåket av død og forråtnelse.

« ikke ikke ikke ikke ikke» stammet vesenet fram og holdt de spinkle armene foran seg i ett forsøk på å rygge meg unna. « fffffffffare fare....ikke se ,ikke høre,ikke røre...fare..fare...fare»

«Hvilken fare, mener du meg?»

« større, større, fare kommer....må bort...bort...bort.

Vesenet begynte å grave seg hurtig ned i asken igjen før jeg fikk stilt det flere spørsmål og vinden begynte å bygge seg opp kraftig. Jeg klarte knapt å stå på bena mens en tornado bygget seg opp foran meg og slukte alt i sin vei.

“Hva er dette? Hvorfor faller alt sammen?”

Dypt nede i asken kunne jeg høre skikkelsens stammende stemme hviske: Usikkerhet...usikkerhet...kommer...kommer......usikkerhet....usikkerhet.

Jeg ble tatt av tornadoen og slengt i vindens sterke grep. Med en følelse av usikkerhet og frykt mistet jeg bevisstheten og ble slukt av ett mørke jeg ikke kunne unnslippe.

Mens jeg svevde i det store intet kun omringet av ett evig mørke, som ett univers uten stjerner, kunne jeg høre, fjernt der ute ett sted en svak stemme som kalte på meg. Jeg fulgte lyden i blinde, men visste jeg nærmet meg lydens kjerne når lyden som først var svak nå ble sterkere og sterkere, helt til jeg kunne se min mors fjes stå over meg. Jeg var hjemme igjen, på en merkelig måte var jeg hjemme igjen.

« Så fint å se deg våken Tobias, du gjorde meg ganske bekymret da du ikke kom hjem i dag. Din far og jeg lette høyt og lavt før jeg kom på gjemmestedet ditt ute i skogen du alltid bruker å gå til når du vil være i fred, du var kald da vi fant deg og jeg fryktet du hadde pådratt deg en forkjølelse, men samtidig var du i en dyp søvn og mumlet om noen  alver og andre ting jeg ikke forstod.»

Jeg burde visst at min mor ville finne meg til slutt, hun er den eneste i hjemmet jeg virkelig stoler på, vi bygget hjemmestedet da jeg var veldig ung og vi kalte det for vårt fristed, der kunne vi snakke om hva som helst uten å bli dømt for det, men det var også ett sted for bare å fantasere, noe jeg ofte gjorde, jeg husker hvor glad jeg brukte å være og at min mor kalte meg for Yoren, ett navn jeg hadde funnet på til en alv som bodde i en magisk verden fullt av glede og kjærlighet. Yoren...jeg hadde sett ham, jeg hadde sett ham og alle de andre vesene jeg hadde diktet opp, nå var de borte, alt som var igjen var ett minne,en fantasi som ikke eksisterte.

« Jeg burde kanskje ikke bry meg på Tobias, men du mumlet veldig mye om Johanne i søvne, du vet jenta i klassen din?

« Mamma vær så snill....du vet jeg har fortalt deg mange ganger at det ikke er noe mellom oss»

« ok ok...jeg bare sier det» svarte mamma og ga fra seg ett lite smil i munnviken mens hun snudde seg til oppvasken som stod og ventet.

Senere den kvelden var jeg på loftet, det er et annet sted jeg bruker å gå til, ikke fordi jeg er trist eller noe, men  fordi jeg mimrer. Jeg ser i gamle skolebøker og bilder fra bedre dager, da jeg var ung og uskyldig og bare hadde det gøy, det er ikke så lett å ha det gøy når man bli eldre har jeg merket, alt skal plutselig være så seriøst og alvorlig, det er rett slett ikke tid til å leke mer, den tiden er forbi.

« den er bare forbi, hvis du selv mener at den er det» hørte jeg plutselig en stemme bak meg si. Jeg snudde meg og kunne se min avdøde bestefar, en mann jeg alltid hadde sett opp til, en mann som var full av visdom og kloke ord, en mann jeg alltid ville bli som.

« bestefar? Er du i min fantasi du og? Som Yoren? Som Johanne?

« Er det det du ser oss som? En fantasi? Jeg trodde vi var mye mer enn det. Har du glemt oss så fort Tobias? Har du glemt hvem du er?

Jeg ble varm inne i meg, en tornado av følelser kom stormende og overdøset meg med tristhet, kjærlighet, frykt og glede, alle på samme tid, mye av den samme følelsen jeg hadde hatt da tornadoen i drømmen min hadde slukt meg.

« jeg....jeg forstår ikke bestefar, jeg er så usikker, usikker på alt, jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hva jeg føler, jeg vet ikke hvem jeg er.»

Jeg begynte å gråte, jeg kunne ikke holde det tilbake, følelsene ble for mye. Bestefar satt seg på kne foran meg, tok meg lett på skulderen med den ene hånden før han sa: « det er lov å være redd og usikker Tobias, livet er ikke alltid så lett å finne svar på, men hvis du fortsetter å bekymre deg og frykte for en fremtid du egentlig ikke vet hvordan vil bli så vil du aldri unnslippe den tornadoen som sluker dine tanker og følelser.»

Med tårer i øynene møtte jeg det omtenksomme og varme blikket til min bestefar og spurte. « Hva må jeg gjøre? Hvordan kan jeg få kontroll på livet og de følelser jeg blir utsatt for?

Bestefar ble stille en liten stund, ga fra seg ett sukk før han svarte: « Vi vil alle hjelpe deg, din mor vet du alltid at du kan snakke med, selv dine venner og din far, personer i livet ditt du ikke har så mye tro på vil alltid være der for deg»

« jeg har ingen venner og min far vil ikke ha noe med meg å gjøre, han ser på meg som en mislykkelse, jeg er ingenting»

« jeg kan ikke overbevise deg om noe annet om det er slik du føler, jeg er bare din visdom, som alltid prøver å gi deg gode råd og valg du burde ta till hjerte, men det er alltid opp til deg om du vil høre på meg eller ikke.»

« selvfølgelig vil jeg høre på deg bestefar, det har jeg alltid gjort, jeg trenger dine råd, jeg må vite hva jeg skal gjøre, du må fortelle meg det»

« det jeg kan fortelle deg er å begynne å lytte til deg selv, hva er det du vil? Hva sier følelsene til deg? For å virkelig kunne få orden på livet og dine følelser så begynn å lytt til dette, han pekte på hodet mitt og ikke minst dette sa bestefar mens han rettet fingeren mot mitt hjerte.»

Jeg tørket vekk tårene og da jeg kunne se bedre igjen, var bestefar borte.

Og slik slutter min historie. Du lurer kanskje på hva som har skjedd siden, fant jeg meg selv? Hvordan ble livet mitt videre? Jeg setter pris på at du spørr og jeg skal fortelle deg hva mitt liv har vært opptil siden jeg var i følelsenes land, men det ville vært en uhyre lang og kjedelig historie å fortelle, men i korthet kan jeg si at jeg fulgte min visdom til å gjøre de rette og kloke valgene, jeg fulgte min frykt for å styre unna de farer og løgner mitt liv har bydd på, jeg sluttet å være trist og heller spre glede til dem som stod meg nær og dem jeg senere skulle møte, men jeg glemte aldri den jeg hadde vært for å kunne sette pris på den jeg var nå.

Og til slutt fulgte jeg alltid hjertet mitt og lyttet til ordene og følelsene godt, hadde jeg ikke gjort det så hadde jeg nok ikke stått her i dag med min vidunderlige kone som mine lesere vil kjenne igjen som Johanne, sammen har vi tre barn, en sønn og to døtre som jeg priser over alt på jorden.

Men det du sikkert lurer på mest nå er om jeg noen gang dro tilbake til følelsenes land og om det finnes en måte å dra til deres eget følelses land. Det tok meg lang tid å innse dette, men nei jeg dro aldri tilbake, fordi jeg trengte det ikke. Jeg hadde alltid vært i følelsenes land,men var for blind til å se det.  Hvis du selv vil reise til ditt eget land så kan du det, du trenger bare å ha en dose fantasi og lytte til følelsene dine godt, så er du der, men selv om du ikke nødvendigvis kan se alver, feer eller andre magiske skapninger så er du like fullt i følelsenes land, siden landet i seg selv er deg.

Du sitter vell og er skuffet over at det ikke er vesener i skogen som ser på deg i ly av trærne og kan bringe deg til ett magisk land, jeg beklager hvis du føler det slik, men hvem sier at det ikke er det? Hvis du selv vil at det skal være tilfellet så er det det. Du kan velge å se verden og deg selv som noe trist, skummelt og poengløst eller du kan se på den som noe annet, men det er ett valg du selv må ta.

Ja verden realistisk sett blir kanskje ikke bedre hvis du bare ønsker at den skal bli det, men den kan i det minste bli bedre for deg og er ikke det viktigere når du tenker over det? Som en vis mann jeg engang kjente sa: « hvis du kan først like deg selv og akseptere hvem du er så vil nok alt annet rundt deg falle på plass»

Jeg satte det siste punktumet og så over det jeg hadde skrevet og følte meg meget fornøyd. Min yngste datter Thea på 5 år kom stormende inn på mitt kontor for å vise meg en tegning hun hadde laget av en alv, det minte meg mye om min egen alv Yoren. « hvem er det Thea? Hvem har du tegnet?

« pappa, det er jo deg» sa hun og stormet ut igjen til sin mor og etterlot meg med tegningen.

Jeg ble sittende lenge uten å si eller tenke noe, det eneste jeg satt igjen med var en følelse av stolthet og varme, noe jeg tidligere kun hadde følt etter hver samtale med min bestefar mens han ennå var i live. Jeg innså nå med et lurt smil om munnen at jeg hadde blitt den mannen jeg alltid hadde ønsket å bli.

#følelser #visdom #fantasi #følelsenes land

[abion1992]

The little fairy girl

There once was this girl that lived far away in the deep forests of Rinia. She loved to write and would use all her free time to make up stories and tell them to the children of the forest. She was wery kind and respected among the fairies, but her stories was merely just a mask of how she truly was. Deep inside she was scared, lonely and afraid and the only  happiness she could find was in her stories.

More and more she would lock herself away from everyone else, just to be alone with her created worlds of magic and wonder, she saw no problem with that, her worlds were much more safer than the real world in her mind anyway.

One night after some intense writing, she was exhausted. She fell asleep on her desk and began to dream of traveling to Camelot and visiting the wonderful king of the land and take part in the festivities and eat all the food and drink all the wine she could handle, if only the real world could be as magical as this then maybe there would be less war and grief, she tought for herself.

When she woke up she was met with happy faces, the whole town was there smiling and greeting her with applauds and music, the tables wer full of food and wine. « what is this?» she asked. Have you forgotten that it is your birthday? The other fairies replied. They gathered around her and embraced her with hugs and love and it was at this moment she realised how wrong she had been about the world outside, she was not forgotten and people really did love her, not only for her stories but for who she was.

She still writes and tells stories to this day, but she never forgets the world outside and her firends that will listen to them when she belives that nobody else will.

[abion1992]

Moon fairies

Ah, the warm May night in Timok region in eastern Serbia. The time when elves and fairies and satyrs dance around sacred trees in deep woods, drinking vine and ale and indulge in pleasures of flesh so forbidden in the laws of Men. True, a mortal may take part in those feasts, drinking with silvans (satyrs) and dancing with beautiful (and very sexy and willing, I may add) elvish girls only to later indulge in more carnal pleasures. Those (un)lucky to get caught in those elvish feasts are said to be cursed to be forever infatuated and obsessed with that time spent in the embrace of those beautiful cosmic beauties. Ordinary women no longer interest them, only the fairies that they danced with, drank vine and spent the night in their erotic grasp.

#Moon fairies #fairytale

[abion1992]

En Julefortelling

 KAPITTEL 1

Miriam så ut av vinduet. Den første snøen hadde kommet og dalte sakte ned fra himmelen og la seg ned som ett majestetisk teppe over gaten. «jeg lurer på hvor mange snøkrystaller som er der ute i dette øyeblikket» tenkte Miriam for seg selv, hun elsket snøkrystaller, det var noe magisk ved dem, hvor kom de fra? Hvordan ble de til?  Vekkerklokken til mor ringte, kanskje hun kunne forklare hvor snøkrystaller kom fra, men  alarmen fortsatte å ringe og det var ikke nytt, Mamma er alltid treg om morgenen tenkte Miriam. Hun gikk inn på rommet og så sin mor ligge å sove dypt ned i dynetrekket, hun ristet i henne og sa: Mamma, klokken er over 12, du har forsovet deg igjen, du lovte jo at vi skulle lage pepperkaker. Mamma  gned seg i øynene, gjespet og sa: beklager lille venn, jeg er bare så sliten, vi kan gjøre det i morgen, har du forresten spist noe? Du lovet mamma, det har du gjort helt siden begynnelsen av Desember, jeg har spist noen brødskiver, men vi er snart tom for leverpostei. Mamma gjespet enda engang og sa: jeg vet at jeg har lovet, men mamma trenger å hvile, gå i lommeboken min og ta 100 kr, kjøp litt leverpostei og noe til deg selv med pengene som blir igjen og før du går kan du gi mamma medisinen sin?

Miriam gjorde som mamma sa, tok ut 100kr og la dem i lommen sin. Hun åpnet medisinskapet og tok ut to hvite piller og ett vannglass.  Hun gikk tilbake til rommet og skulle til å gi sin mor medisinen, men hun var allerede sovnet igjen,så vannglasset og medisinen måtte hun plassere på nattbordet. Hver morgen var den samme, ikke bare før jul, men hele tiden. Det var ikke sant og det visste Miriam. mamma hadde vært blid og glad før, men det var før Pappa hadde reist vekk, Miriam visste ikke hvorfor, men hun savnet pappa, kanskje hvis han hadde vært her så ville Mamma bli glad igjen? Hun låste døren og gikk nedover til butikken.

KAPITTEL 2

Hun kjøpte tre leverpostei bokser, men visste ikke hva hun ville bruke pengene hun fikk igjen på, jeg kan kanskje legge dem i sparegrisen min når jeg kommer hjem. Da hun gikk ut av butikken fikk hun øye på en mann som satt i veikanten. Han hadde lue, skjerf og var kledd i en stor frakk. Han skjelvet og skalv og foran ham var det en kopp og ved siden av den en papp bit hvor det sto med svart skrift: Jeg er sulten og har ingen steder å være. Miriam visste hva han var, han var en uteligger,en person man helst ikke skulle ha noe med å gjøre. Det hadde mamma fortalt. Hun var akkurat i ferd med å gå forbi ham da hun møtte blikket hans. Det var ett trist og uskyldig blikk bak de blå øynene på det brune fjeset, ett blikk som sa: skal du gå som alle andre? Og det gjorde hun, noe annet hadde hun ikke lært.

KAPITTEL 3

Da hun var kommet hjem igjen lå mamma ennå og sov.» jeg antar at jeg må lage middag i dag og» tenkte hun. I kjøleskapet var det kun melk, smør, egg og bacon. Så det fikk bli brødskive med egg og bacon. Da maten var ferdig og bordet dekt på, sto mamma endelig opp og satte seg gjespende ved bordet. Har du hatt det fint i dag lille venn? Spurte mamma. Ja, det har jeg... Jeg så forresten en mann utenfor butikken i dag, det var en uteligger, men jeg gjorde som du har sakt til meg og bare gikk forbi. Det ble en liten stillhet før mamma sa: det er bra det lille venn, det er ikke lurt å snakke med fremmede.» mamma...er alle fremmede ille? Igjen en liten stillhet. Vell kanskje ikke alle, men det er bedre å være på den sikre siden. « men mamma...hvis ikke alle fremmede er ille, hvorfor skal man gå forbi alle da? Miriam...mamma vil ikke snakke om det nå..la oss heller glede oss til jul, det er jo bare 7 dager igjen....er du spent på hva du får i julegave? Miriam ble stille og så ned i bordet: egentlig ikke...jeg kjøper jo alltid gaven min selv, så i år blir det nok ett malersett. Det er bra det vennen min..så lenge du er fornøyd svarte mamma.

Mamma? Skal vi lage maten selv i år? Eller blir det Fjordland? Mamma så på Miriam med ett undrende blikk før hun svarte: Du vet godt Miriam at mamma er for trett til å lage julemat, men det gjør jo ingenting vell....du har jo alltid likt Fjordlands juletallerken. Men mamma, kunne vi ikke for engangs skyld gjort noe annerledes? Miriam, hva er i veien? Er du ikke fornøyd med hvordan vi feirer jul? Mamma jeg bare lurer på om ting hadde vært annerledes hvis Pappa hadde vært her. Det ble stille igjen, lengre enn forrige gang før mamma reiste seg fra bordet og sa: Jeg går og legger meg vennen min, bare husk å gi meg medisinen før du legger deg og ok? Ok mamma god natt.

KAPITTEL 4

Neste morgen var det pån igjen, gi mamma medisinen og finne på å gjøre noe selv alene. Miriam hadde ikke mange venner heller som hun kunne være sammen med, hun hadde faktisk ingen. På skolen var hun den sjenerte stille jenta som ikke sa så mye, men var flink til å gjøre leksene. Alle på skolen kalte henne for en nerd, uten at hun helt forstod hva det var, hun var tross alt bare 9 år, men hun skjønte at en nerd kunne ikke være noe bra siden alle lo av det.  Hun hadde kun to venner, Teddy og sin mor, men hennes mor ville ikke leke lenger, ikke som før da de brukte å leke gjemsel eller ake i bakken hver vinter, nå var det kun Teddy som kunne trøste henne. « det ordner seg nok» brukte Teddy å si når Miriam lå i sengen med Teddy tett inntil seg, og som oftest gjorde det det. Mamma var kanskje sliten hele tiden, men hun sørget for at Miriam i det minste hadde det bra og spurte hver dag ved middagsbordet hvordan hun hadde det og hva hun hadde gjort i løpet av dagen, selv om det ofte ga det samme svaret: ikke mye. Miriam lurte hver kveld på hvor hennes far var og  hvor han hadde reist, når hun så på stjernene ut fra vinduet om kvelden tenkte hun alltid at Pappa kanskje var der blant dem i ett lite romskip og vinket ned til henne. Det gjorde henne glad, da var Pappa ikke borte, det minte henne mye om Pippi langstrømpe som hadde en pappa som reiste på sjøen. Hvis Pippi klarer å være fornøyd så kan jeg det og tenkte Miriam. Selv om det ble vanskeligere og vanskeligere med tiden. Hun la seg og klemte Teddy som som alltid sa: Det ordner seg nok.

KAPITTEL 5

Miriam hadde vært på butikken, denne gangen var de fri for melk og hun måtte bruke litt av pengene hun hadde i sparebørsen for å få råd til det. Hvor fikk mamma egentlig penger fra? Hun hadde jo ikke jobb, trodde ihvertfall Miriam. Hun var på tur ut av butikken da hun fikk øye på den samme uteliggeren som tidligere. Han satt der med de samme klærne og den samme koppen. Hun ville selvfølgelig gå forbi ham, men det var da hun kom på blikket hun hadde fått av ham. Ett trist blikk. Hun likte ikke å se folk triste og nå fikk hun en følelse hun aldri hadde fått for uteliggere før. Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre, hun hadde ennå litt penger igjen etter handelen, men hun trengte dem kanskje selv, men ti kroner kunne vell ikke skade, mamma hadde penger,hadde hun ikke?

Hun gikk sakte bort til koppen og slapp ned ti kroningen og løp vekk før uteliggeren fikk sakt noe tilbake. Hun gjemte seg bak en bil og så på uteliggeren. Han tok opp blikket fra bakken og så oppi koppen og det var da hun så ham smile, ett vennlig smil hun aldri hadde sett en uteligger gjøre før, var ikke de alltid triste? Det eneste som var sikkert var at Miriam følte seg glad, hun følte at hun hadde gjort noe rett, men hva ville mamma si? Det kunne jo ikke skade, hvordan kunne noe som føltes så rett skade?

Hun gikk hjem igjen,glad og fornøyd og lagde middag som vanlig. Mamma kom seg opp og satte seg ved middagsbordet. Nå lille venn hva har du gjort i dag? Mamma i dag så jeg uteliggeren igjen og jeg ga ham ti kroner. Mamma spyttet ut melken på bordet og så skarpt på Miriam. Hva sa du?

Miriam svelget tungt, hun hadde aldri sett mamma så alvorlig. Jeg ga uteliggeren ti kroner, men det er vell greit ikke sant. Vi har nok penger og han smilte og det føltes så rett. Mamma slo knyttneven i bordet og stirret strengt på Miriam. Hvorfor gjorde du det lille venn? Du vet mamma ikke jobber og vi trenger alle pengene vi har hvis du vil at vi skal kunne feire en god jul. Men mamma 10 kroner. Hun viftet vekk svaret fra Miriam med hånden og sa: jeg vil ikke høre mer, Miriam bare lov meg at du ikke går nær den uteliggeren igjen. Fremmede er farlige, det har jeg fortalt deg. Javell mamma, jeg beklager.

Den kvelden var hun forvirret. Mamma hadde aldri blitt så sint før for noe som helst. Hadde hun glemt å tatt medisinen sin? Kanskje det var tingen. Det var da Miriam kom på at hun hadde glemt å gi moren sin medsinen. Hun sto opp, gikk i medisinskapet og fant alt. Da hun gikk inn på rommet til mamma lå hun og sov, men Miriam satt vannglasset og pillene på nattbordet og skulle til å gå ut da hun så at skuffen på nattbordet var åpen. Hun gikk for å skyve den igjen da hun fikk øye på en haug med piller oppi skuffen. Hvorfor lå de i skuffen? Hadde mamma ikke tatt medisinen sin? Dette gjorde Miriam redd og hun begynte å riste i mamma. Mamma du må våkne du har ikke tatt medisinen din. Mamma vær så snill å våkne.

La meg være Miriam. Jeg vil være alene. Jeg fortjener å være alene. Jeg er en mislykkelse. Mamma hva er du mener? Gå å legg deg igjen Miriam, nå. Gråtende gikk Miriam ut av rommet og la seg ned i sengen sin med teddy tett intill seg som som alltid sa: det kommer til å ordne seg, men nå var Miriam ikke så sikker lenger. Hva var i veien med Mamma?

KAPITTEL 6

Miriam ønsket å være på skolen. Hun hadde kanskje ingen venner der, men det ville i det minste gjøre dagene kanskje litt mer annerledes enn de allerede var, men nå var det juleferie og 4 dager igjen til jul. Hun hadde vanligvis gledet seg til jul, men nå følte hun ingenting, for hun visste hvordan det ville bli. Mamma ville våkne opp til middagstid, spise litt Fjordland ribbe og se på mens Miriam pakket opp gaven hun hadde kjøpt til seg selv, men måtte late som om hun ikke visste hva det var, for deretter å gå til sengs, slik hadde julen vært i 2 år nå, helt siden pappa hadde reist vekk, men hva kunne hun gjøre? Hun visste ikke hvorfor Mamma var blitt sint, men det hadde skremt henne, kanskje mamma bare hadde hatt en dårlig dag, men det forklarte ikke hvorfor hun alltid var sliten. Miriam kikket i kjøleskapet for å se om de manglet noe og denne gangen var det smør. Hun gikk inn til moren sin med medisinen og var på tur til å gå ut da hun hørte moren hennes si: jeg er en elendig mor, ting hadde vært så mye bedre uten Miriam. Miriam ble sjokkert og tårene begynte å komme. Hvorfor ville mamma ha sakt noe slikt? Miriam hadde fått nok, hun tok frem penn og papir og skrev: Mamma, jeg vet ikke hva som er i veien med deg, men jeg hørte hva du sa og jeg beklager hvis jeg har gjort noe, jeg skulle ikke gitt pengene til uteliggeren. Jeg drar til butikken og kjøper smør, Hilsen Miriam.

Hun så lenge på lappen før hun valgte å krølle den sammen og hive den i søppeldunken. Hadde det noe å si? Ville mamma bry seg? Dette fikk Miriam til å tenke. Når var det sist mamma hadde smilt til henne? Og virkelig lagt merke til henne? Klart Mamma hadde spurt henne hver dag hvordan Miriam hadde det, men mente hun det? Mamma var blitt så fjern i blikket i det siste og det var nærmest som om hun sa ting automatisk uten å være tilstede.  Hun grep en ny lapp og skrev: Farvel mamma, jeg flytter ut, jeg vet ikke hvor jeg skal dra, men jeg tror du har rett, du vil få det bedre uten meg. Hun signerte ikke lappen denne gangen, hun la den på stuebordet, tok med seg en sekk med teppe, en godteriblanding og Teddy. «Så så Miriam ting ordner seg nok» hvisket Teddy i øret hennes. Jeg håper du har rett Teddy, jeg håper du har rett.

KAPITTEL 7

Hun visste ikke hvor hun skulle dra. Kanskje hun ikke burde ha rømt, kanskje hun burde dra hjem? Men hva ville det ha å si? Hun ville komme hjem og hva så? Ville hennes mor engang ha lagt merke til at hun var borte? Eller lå hun ennå å sov? Jeg vet ikke hvor jeg skal dra, men jeg kan ikke dra hjem, jeg er ikke ønsket hjemme. Hun begynte å gå mot butikken. Hun trengte tid til å tenke og hvis hun først skulle rømme hjemmefra så måtte hun ha med seg noe annet enn bare godteri. Hun var i ferd med å gå inn i butikken da hun så ham igjen, uteliggeren. Han hadde ikke hodet sitt ned denne gangen, nå så han på henne og smilte ett varmt smil. Hun ble stående og visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Han begynte å vinke til henne og hun vinket nølende tilbake. Hun ville gå, hun ville ikke se på ham, hun burde ikke ha vinket tilbake, hun burde ha gjort som Mamma alltid sa: bare gå forbi og ikke få øyekontakt, men han virket ikke farlig, men kunne Miriam være sikker på det?

De bare så på hverandre i en lang stund før Miriam fikk mot til seg og løp inn i butikken fullt vitende om at hun måtte forbi ham igjen når hun gikk ut. Hun brukte sine siste sparepenger til å kjøpe noen boller og en flaske brus og gikk ut av butikken igjen hvor hun ble møtt av uteliggerens varme smil og uskyldige øyne. « hei....lille venn» kom det ut av uteliggeren og igjen ble Miriam stiv av skrekk.

« du trenger ikke å være redd meg, jeg skal ikke gjøre deg noe. Jeg ser du har kjøpt noen boller, hvis du ikke har noe imot det så kan vi kanskje dele.» Miriam svarte ikke, hun ble bare stående og tvile på hva hun skulle gjøre. En uteligger hadde aldri snakket til henne og hun hadde aldri snakket til noen uteliggere selv. «  jeg beklager hvis du er redd, men la meg presentere meg selv, jeg heter Ali, hva med deg? Han holdt ut hånden og Miriam visste hva det betydde, men hun våget ikke å ta i hånden til denne fremmede mannen.

« jeg kan ikke klandre deg....du er tross alt ung så du forstår sikkert ikke så mye, hvorfor ville vell en ung jente dele noen boller med meg når ikke engang voksne folk vill det, så bare gå..jeg skal ikke plage deg lenger...bare gå som alle andre.

Han la blikket ned i bakken igjen og Miriam følte en slags skyldfølelse uten at hun helt forstod hva det var. Denne mannen ville bare ha noen boller, det kunne ikke skade. Han virket heller ikke farlig. Det var jo tross alt snart jul og handlet julen ikke om å ta vare på hverandre og vise omtanke? Det hadde Miriam lært på skolen, men hva ville Mamma si? Mamma var ikke her, hun ønsket ikke Miriam i hjemmet engang så hvorfor skulle hun la hennes mor stoppe henne nå?

Hun gikk mot uteliggeren og holdt frem en bolle. Han tok opp blikket, smilte og sa: takk skal du ha, jeg beklager hvis jeg skremte deg, din mor har vell sakt at du ikke skal snakke med fremmede. Hvordan visste du det? Spurte Miriam. Jeg vet mye om folk, etter å ha sittet på gaten i lang tid så legger du merke til ting. Mødre drar sine barn vekk når de ser meg, menn snakker i telefonen og gir meg stygge blikk mens ungdommer roper skjellsord mot meg og om kveldene stjeler de alt av penger jeg har fått og noen ganger har jeg blitt banket av innehaveren i butikken fordi han mener jeg trenger meg på privat eiendom, noe jeg sikkert gjør, men hvor skal jeg ellers gå?

Han begynte å tørke vekk tårer med hånden sin. Miriam følte ikke lenger frykt for denne mannen. Han var bare ensom. Hun satte seg ned ved siden av ham, ett lite stykke unna bare for å være på den sikre siden og spurte: hvordan havnet du her? Hvorfor er du ikke hjemme med din mamma og pappa?

Min mor og far bor ikke her i Norge. De bor i mitt hjemland Afrika. De sulter og har ikke engang rent vann. Jeg var en av de heldige som ble hjulpet av FN, Jeg så dem vinke og gråte da jeg dro avsted vell vitende om at jeg kanskje aldri ville se dem igjen, jeg håpet at jeg kunne få et nytt liv her, men jeg har ingen arbeidserfaringer og det ene har ført til det andre. Jeg begynte å drikke av frustrasjon og Nav kunne ikke hjelpe meg. De bare sa det jeg allerede visste: kom deg ut å smil og send søknader. Jeg fikk til slutt nok og begynte å rane butikker, jeg har gjort andre vondt for å kunne overleve og jeg angrer, men mine valg har ført meg hit. Du forstår sikkert ikke lille jente, men jeg er kriminell og.....og....jeg vil bare være normal. Han brast ut i gråt og Miriam klamret seg til ham uten helt å vite hvorfor, hun hadde aldri gjort dette mot en fremmed.

Han klemte henne tilbake og sa: Tusen takk, det var en god klem, jeg har ikke fått en klem på lenge. Men nå må du vell hjem antar jeg. Miriam så ned i bakken og sa: nei..min mor ønsker meg ikke hjemme.

Ali så spørrende på henne før han spurte: åååå hvorfor ikke det? Hvis det ikke gjør noe om jeg spør. Jeg hørte henne en kveld si at ting hadde vært bedre om jeg ikke var hjemme og nå rømmer jeg hjemmefra, men jeg vet ikke hvor jeg skal dra svarte Miriam.

Du elsker moren din gjør du ikke?

Jo selvfølgelig gjør jeg det, men min mor sa.....

Ikke hør på hva hun sa. Poenget er at du elsker henne og hun elsker deg garantert tilbake. Mødre kan si så mye rart og ikke mene det, det har jeg og gjort. Som den gangen jeg løy for min far om at det var ett monster på fjellet og han gikk opp og sjekket bare for å se at det ikke var noe der.

Miriam lo litt, det var en morsom ting å se for seg. Min mor sier mye rart, men hun er så sliten hele tiden og jeg tror ikke hun spiser medisinen sin.

Da trenger hun deg. Hvis din mor er syk så skal man hjelpe til.

Men hun har vært syk i to år, helt siden Pappa reiste vekk.

Lille jente...jeg kan ikke svare på hvorfor ting er som det er, noen ganger må man bare møte motstand for å komme seg igjennom det. Din mor kan si at hun ikke ønsker deg hjemme, men jeg tror hun akkurat nå sitter hjemme og lurer på hvor hennes lille jente er....tror du ikke hun ville blitt meget lei seg hvis du reiste vekk nå akkurat før jul?

Jeg vet ikke..... svarte Miriam.

Jeg vet vi ikke kjenner hverandre, men hvis du skal høre på noe som helst fra meg så dra hjem, gi din mor en klem og fortell henne hvor glad du er i henne.

Hei! Hva gjør du med den jenta? La henne være! Det var butikk eieren.

Ingen fare jeg bare snakker litt med denne jenta..hun var så snill å gi meg en bolle og en klem.

Virkelig? Og det skal jeg tro på etter alle gangene du har stjålet fra butikken? Jeg vet ikke hvorfor du ennå er her etter alle gangene jeg har bedt deg om å dra, så jeg ber deg igjen om å dra og ikke plag kundene mine.

Jeg plager ingen ved å bare sitte her

Hva sa du? Butikk eieren grep tak i Ali, ristet ham og skrek: på min eiendom er det mine regler som gjelder og hvis jeg sier at du skal dra, så skal du dra og den bollen har du ikke betalt for. Han tok fra ham bollen og gikk inn i butikken igjen.

Miriam var sjokkert, hvorfor var butikk eieren så slem? Han hadde aldri vært slik mot henne.

Gikk det bra Ali?

Jada..jeg er vant til det, men jeg tror jeg må finne meg et nytt sted å være og jeg foreslår du drar hjem til din Mamma. Det var hyggelig å møte deg. God jul og godt nyttår.

Vent! Hvor skal du dra? Kan du ikke feire jul med meg og mamma?

Ali snudde seg og smilte. Du er en meget omtenksom jente, det vil du komme langt med, men jeg kan ikke ta imot invitasjonen. Hva ville din mor ha sakt hvis du plutselig kom hjem med en uteligger på døren? Han begynte å le og det gjorde Miriam også, han hadde rett tross alt.

Men hvorfor Ali, hvorfor?

Aaaah jeg vet ikke lille venn.....vi uteliggere er ikke som vanlige folk, vi er ikke normale, holder ikke standarden som man skal holde i dette samfunnet.

Jeg vet ikke hva du snakker om, men du er helt normal for meg. Svarte Miriam

En tåre kom i øyekroken til Ali før han tørket den vekk. Du er meget snill, men jeg er som deg blitt kastet ut av hjemmet og ingen ønsker å ha meg i nærheten, men til forskjell fra deg så har du ett hjem å gå til og en mor som elsker deg, jeg har ingen av de delene her så jeg må dra for å finne det alene.

Men..Ali.

Bare dra hjem lille jente. Det er snart jul og du har gitt meg den beste gaven noen kan få før jul.

Og hva er det Ali?

Han smilte lurt og svarte: Omtanke og nestekjærlighet. Ikke alle husker å gi det, tro meg, det har jeg sett i for lang tid.

Jeg vet ikke hva det er Ali, men det føles godt.

Det skal det gjøre lille venn. Og den følelsen skal du alltid stole på når du vokser opp til å ta de rette valgene og hva sier følelsen at du skal gjøre nå?

Miriam tenkte seg om før hun begynte å smile og sa: jeg skal dra hjem til mamma og fortelle henne hvor glad jeg er i henne. Hun snudde seg og skulle til å løpe hjem før hun stoppet opp og ga ett siste blikk til Ali og sa:

God jul Ali og jeg heter forresten Miriam. Hun holdt ut hånden.

Han tok lett tak i den og sa: God jul Miriam og ett godt nyttår.

KAPITTEL 8

Miriam? Miriam hvor er du? Jeg hadde våknet opp klokken halv 2 og ikke kjent duften av mat som jeg vanligvis kjenner på denne tiden. Jeg hadde gått ut på kjøkkenet og verken sett mat eller Miriam. Hun kunne ikke være på skolen siden det var juleferie og hun hadde ingen venner hun kunne være sammen med, så hvor kunne hun ha tatt veien?  Jeg orket ikke å ta medisinen min, det har jeg ikke orket på lang tid, for har de noen gang hjulpet til å begynne med? Jeg tror ikke det, men jeg har ikke hatt hjerte til å fortelle Miriam det, hun er ennå for ung til å forstå, men kanskje en dag må jeg fortelle henne alt, Hvorfor jeg er som jeg er og hvorfor Pappa reiste vekk. Åååå som jeg savner Torfin, han visste alltid hva man skulle gjøre og hadde alltid noen vise ord på lager, men jeg antar at jeg ble for mye for ham, mitt problem ble for mye. Så nå er det bare meg og Miriam og selv der har jeg ikke gjort en så god jobb som jeg burde ha gjort. Jeg er en håpløs mor.

Men hva er dette? En lapp på bordet. Det ser ut som det er skrevet av Miriam, hennes håndskrift er ikke vanskelig å kjenne igjen. Hun er ekstremt flink til å skrive til å være 9 år, jeg husker ennå historiene hun brukte å fortelle meg om de magiske snø krystallene, det var en favoritt. Hun hadde laget ett helt eget univers hvor alle var snille mot hverandre, ingen kriger, ingen sult og ingen smerte. Hvis verden hadde vært slik så ville nok ting kanskje vært bedre, men jeg tviler. Jeg har tvilt mye i det siste både på meg selv og verden generelt, men igjen så har jeg ikke verdt ute fra mine fire vegger på lang tid og det har jeg begynt å merke. Jeg er rastløs, trett og irritert og regninger som jeg ikke har råd til å betale begynner å hope seg opp og de pengene Torfin hadde spart opp begynner å gå tom. Jeg er en elendig mor.

Jeg begynte å lese lappen og kunne ikke tro det jeg leste, min verste frykt hadde blitt realitet. Hun hadde flyktet, hun hadde rømt på grunn av noe jeg hadde sakt i min fortvilelse, noe jeg ikke mente, men hvordan kunne jeg vite at hun sto og hørte på. Jeg har mistet alt, min mann, meg selv og nå min datter. Jeg vet ikke om jeg orker mer, men hvem skal ta seg av Miriam hvis jeg er borte og hvem kan hun ha rømt til?

Jeg begynte å  gå frem og tilbake i rommet uten helt å vite hva jeg gjorde. Jeg var sint, trist og redd. Jeg tok opp en kniv fra kjøkkenbenken og holdt den mot pulsåren lenge. Jeg diskuterte med meg selv i hodet om jeg skulle gjøre det eller ikke. Jeg ville endelig få en slutt på lidelsen, men hva med Miriam? Hun hadde flyktet uansett og hva ville det si om jeg drepte meg selv, hun hadde det sikkert bedre nå hvor enn hun var. Jeg skulle ha vært en bedre mor og nå dør jeg rett før jul også, litt av en julegave. Jeg skalv og gråt, men hadde gjort min avgjørelse, på 3 skulle det skje 1....2......det kom noen inn døren.

Mamma? Hvor er du mamma? Jeg slapp kniven, gikk ut i gangen og ble møtt av min datter. Hun kom løpende til meg og grep meg i en klem. Jeg er så glad i deg mamma, jeg beklager at jeg rømte. Jeg elsker deg mamma.

Jeg elsker deg og Miriam. Jeg beklager for at jeg har vært en dårlig mor, men ting skal bli bedre nå, det lover jeg og det gjorde jeg og, jeg skulle fikse ting fra nå av, jeg innså nå at alt jeg hadde trengt i disse årene var å innse hvor glad min datter var i meg og hvor egoistisk jeg hadde vært. Mamma jeg elsker deg, det er ord jeg tror alle mødre burde få høre mer oftere, jeg var kanskje trist og ulykkelig, men de ordene hadde nå gitt meg ett nytt håp.

La oss feire den beste julen noensinne og denne gangen skal du få ordentlig ribbe.

KAPITTEL 9

9 år senere.

Kjære dagbok. Livet er herlig og smiler. Jeg har fått jobb som frivillighets arbeider for frelsesarmen og skal nå hjelpe folk i ulike kriser og gi dem en god jul. Jeg må ærlig si at jeg ikke hadde sett for meg at dette skulle bli den typen jobb jeg skulle ende med og finne mest glede i, men jeg antar at det som skjedde for 9 år siden har satt sine spor.  Jeg var en sjenert jente som fryktet fremmede og holdt meg for det meste for meg selv, men nå er jeg den som tar kontakt og hjelper dem som sliter. Jeg har vært rundt på skoler og fortalt denne historien og blitt møtt med takknemlighet og andre historier som ungdommer har fortalt meg og det har fått meg til å innse at det fins flere som meg der ute, flere som er usikre og ikke klarer å finne deres vei i livet, men alt de trenger er en oppmuntring og at noen ser dem.

Min mor har det bra, helt siden jeg prøvde å rømme hjemmefra har hun tatt grep på depresjonen sin. Hun begynte å ta pillene sine mer og er nå blitt lagt inn på ett rehabiliteringssenter, jeg besøker henne hver dag og jeg kommer aldri til å glemme det hun fortalte meg  forrige uke: Miriam du må ikke klandre deg selv for at jeg er den jeg er, man kan ikke alltid hjelpe alle, men man kan i hvertfall prøve. Vi vet ikke hvor lenge hver av oss er på denne jorden, men vi må bare gjøre det beste ut av det så lenge vi kan uansett hvor håpløst eller krevende situasjonen kan være.

Hun minner meg mer og mer om far. Jeg har kanskje ikke mange minner fra ham, men hans visdomsord er noe som har ligget igjen både hos meg og mamma. Jeg fant forresten min far, men som jeg tenkte så har han gått videre i livet sitt, giftet seg på nytt og bor nå i Stockholm med en svensk frue. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg er sint, men det er jeg ikke. Jeg har bare godtatt det, livet går tross alt videre. Jeg har prøvd å kontakte ham, men han viser ingen interesse for å svare, det er trist, men jeg har ihvertfall prøvd, det er det som teller, å gjøre det som føles rett, følge den gode følelsen.

Det får meg til å tenke på Ali. Jeg så ham aldri igjen og hans skjebne skulle jeg ønske hadde vært annerledes. Han omkom under en skuddveksling etter at han ranet en bank for 3 år siden. Han var kriminell tross alt, men han var også snill, ett menneske som alle andre. Han fikk meg til å se fremmede og uteliggere i ett nytt lys og har fått meg dit jeg er i dag og for det skylder jeg ham en god del. Jeg skulle ønske han var i live, slik at han kunne se meg nå, men jeg kan jo ikke redde alle og hans liv hadde jeg ingen kontroll over.

Men det viktigste tror jeg er at man gjør det beste man kan og viser omtanke og nestekjærlighet ikke bare rundt juletider, men året rundt.  Og hvis jeg kan klare det og utgjøre en forskjell for bare en person så er det godt nok for meg. Som Teddy alltid sier « det ordner seg nok»Jeg gleder meg til i kveld, da skal vi på jobben drikke gløgg og spise pepperkaker sammen med brukerne, det blir koselig. Jeg må også besøke min mor i dag og ønske henne god jul og ikke minst så må jeg besøke Ali på kirkegården og ønske ham en god jul og ett godt nyttår. Kanskje vi skal dele en bolle sammen?

#julefortelling #tekst #drama

[abion1992]

Familien Willows

Ett sagn sier at det engang var en rik familie ved navn willows som bodde i en villa på landsbygda i England. Familien bestod av Herr og fru willow og deres eneste datter Luisia. Familien holdt seg som oftest for seg selv og omgikk aldri folk med lavere standard enn dem selv. Dette gikk meget inn på datteren Luisia som aldri hadde fått vært utenfor husets store vegger, aldri møtt ett menneske, aldri fått gått på skolen, aldri fått blitt forelsket.

Men en vakker dag kom det en ung mann til huset. Han var bonde og skulle flytte inn på en tomt i nærheten og ønsket å skape bekjentskap med sine naboer, men dette likte familien willows meget dårlig. Stakkaren hadde ikke fått åpnet munnen før han fikk døren slamret igjen på seg og ble stående alene i stillhet.  Luisia fikk med seg det hele fra stuevinduet og fikk en liten anelse av dårlig samvittighet, kanskje hun skulle ha gått ut til denne mannen, forvekslet noen ord, men hennes skyhet og far hindret henne. « hvis du noen gang snakker med denne unge mannen eller så mye som forveksler ett blikk med ham, så er det ille ute med deg» var alt hennes far sa til henne før hun ble låst inn på rommet.

Luisia ble etter tid mer og mer ensom og ønsket sterkt å møte denne unge mannen, hun følte en slaks tiltrekning til ham som hun aldri hadde følt før. I hennes drømmer kunne hun se dem begge danse under måneskinnet. Kun dem, alene i nattens romantikk.

Men denne drømmen skulle aldri bli sann. En dag var den unge mannen vekk. Det var spekulert om han hadde dratt til Frankrike, men dette ble fort avskrevet da de fant ham hengende i ett tre med en løkke rundt halsen. Det ble da avgjort av politiet og resten av folket at det var snakk om ett selvmord. Dette ville ikke Luisia tro på, hvordan kunne en så vakker og uskyldig mann begå selvmord. Hun begynte å kjenne en sorg og ett savn som hun aldri hadde følt før.

Dette la hennes foreldre merke til etter tid og av medlidenhet fortalte herr willow henne alt. Han hadde drept den unge mannen i frykt for at om Luisia skulle falle for ham så ville det bringe tragedie og skam for familien willows, for ingen adelig kvinne skulle gifte seg med en ussel bondetamp.» folk som dem er ikke verdig for vårt blod» sa herr willow.

Lusia var ikke overraskende helt knust, men ingen vet hva som skjedde siden. Noen sier hun levde resten av sitt liv i ensomhet til sin død, mens andre hevder de så henne kaste seg ut i elven og drukne seg selv. Vi vil nok aldri få vite helt sikkert hva som hendte, men er du i England og tenker å besøke Willow familien sin villa kan du være heldig å se Luisia danse under måneskinnet i en vakker brudekjole.

Hun danser sin brudevals som hun aldri fikk mens hun var i live.

[abion1992]

such a pain in the ass......

63196023

[abion1992]

[abion1992]

Det jeg skal fortelle deg skjedde i April 2017. Jeg hadde akkurat slete meg igjennom en elendig jobb på en lokal bensin stasjon i flere netter og brukt all min tid og energi på å servere alt fra rynkete pølser som har ligget på grillen i gud vet hvor lang tid, til hamburgere som får maten på Burger king til å virke som noe fra ett femstjerners hotell. Det var for å være presis, godt å få litt fri for engangs skyld og jeg skulle jaggu ikke kaste bort tiden heller, men som oftest er tilfellet når man først får fri,så blir alle planer man har planlagt mens man har jobbet gått fra en tanke om at yess kan ikke vente til å gjøre det, til faen må jeg virkelig gjøre det, får se til helga om jeg gidder. Så de første tre dagene av en ukers ferie gikk til sløving på sofaen og en haug med elendige skrekkfilmer på Netflix.

Først på Fredagen hadde jeg blitt så rastløs at jeg ikke gadd å ligge på sofaen lenger og ryggen skrek av smerte. Jeg bestemte meg derfor til å dra på Hytta,vekk fra by og mas og gå fra til å sløve på en ganske ok sofa til å sløve på en enda mindre behagelig stol, ryggen min kunne ikke ha gledet seg mer. Jeg dro samme dag og kjørte gjennom en tykk skogvei før jeg endelig kom frem til hytta. Det tok meg resten av dagen til å gjøre hytta bo vennlig, jeg fyrte i ovnen, tente noen lys og satt meg i en gyngestol og begynte nå å innse at det var forferdelig stille, jeg har aldri likt stillhet, det er nemlig i stillhet man virkelig lærer å kjenne seg selv, tankene går i full sving om alt fra hva man skal ha til middag til om det hadde gått ann å skjule ett lik her. Det siste innrømer jeg var i det mest ekstreme laget, men jeg kan ikke avslå att stillhet gjør meg jævla paranoid og jeg angret noe intenst på å ha komme hit, men når jeg først var her så kunne jeg vell gjøre det beste av det.  Jeg fant frem noen kryssord blad og skrev banneord i alle rutene før jeg sovnet.

Da  jeg våknet igjen var huset iskaldt,ovnen var mørk og lett røyk sto ut av den. Stearinlysene jeg hadde tent tidligere hadde også brent ned. Dette hadde gjort enkelte litt ubekvem, men selv er jeg ikke mørkredd, jeg fant frem en gammel parafin lampe, tente den, gikk ut av hytta og mot vedskjulet. Jeg ble slått av uro og skrekk når jeg så at døren til vedskjulet var åpen, jeg kunne sverget på at jeg hadde lukket den sist gang jeg hentet ved, det kunne heller ikke vært vinden siden det hadde ikke vært noen storm hele natten etter hva jeg kunne huske. Jeg sjekket skjulet grundig, det var ingen tegn til innbrudd, ingenting var knust og ingenting i skjulet var stjålet, men hvem ville vell stjålet ved uansett, nærmeste nabo var milevis unna. Jeg sto der med lampen i hånden og funderte over dette da en lyd av en gren som knakk fikk meg til å nesten dø av ett hjerteinfarkt.

Jeg sa Hallo litt høylydt ut mot der lyden hadde kommet ifra, men ingen svar kom tilbake. Jeg var veldig oppstemt, men valgte å ignorere det og tenkte det kanskje bare hadde vært en fugl eller en rev, jeg skyndte meg alikevell og tok en favn med ved og småløp tilbake til hytta, låste døra og kjente først nå at jeg var gjennomsvett på ryggen og hårene i nakken sto opp. Selv om jeg var teknisk sett trygg, så våget jeg ikke å bevege meg fra der jeg stod, jeg pustet rolig inn og ut mens blikket mitt dro fra mørket inne i huset til mørket utenfor vinduet hvor jeg nå kunne se at døra til vedskjulet var stengt. Rart, jeg kunne ikke huske om jeg hadde lukket den etter meg.

Fremdeles med hodet full av tanker og spørsmål tente jeg i peisen for å få opp varmen igjen.  

Jeg satt meg ned i stolen og så meg rundt i rommet som kun var lyssatt av parafin lampen. Natten føltes utrolig lang og det var ingen mulighet for meg å sjekke hva klokken var siden hytta ikke hadde noen og mobilen hadde jeg etterlatt hjemme.  Jeg kan forstå det høres helt tåpelig ut, men jeg har liksom den filosofien om at når man drar fra byen så etterlater man seg teknologien i samme slengen for å kunne slippe telefoner, facebook og omverdenen for en gangs skyld og bare eksistere, klokkene hadde jeg fjernet for lenge siden for jeg klarte ikke å takle de tikkende lydene i det ellers stille huset fra tidligere besøk her, når jeg sier dette slik så skulle man tro at jeg burde vært tvangs innlagt på et mentalt sykehus og tro meg jeg klandrer dere ikke for å tro det, jeg har mine problemer og vanskeligheter, jeg har vært hos enkelte psykologer, leger og spist piller i alle regnbuens farger men jeg ønsker ikke å gå nærmere inn på det i denne historien. Uansett....

Jeg satt i en vesentlig ubehagelig stilling og prøvde å få meg litt søvn, jeg hadde for lengst godtatt at denne turen var en katastrofe og det jeg hadde trodd skulle bli en stressfri helg viste seg å bare gjøre meg rastløs, paranoid og irritert, jeg kunne godtatt det hvis jeg hadde vært en sosial type som ikke klarer å leve uten et selskap ved min side noe jeg ikke er, så hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde vet jeg ikke, det kan ha vært settingen, alene en påskekveld i en gammel hytte ville gjort hvem som helst litt skrudd i hodet, ville det ikke?

Det lød plutselig en lett tromming på vinduet, som om det regnet, de startet litt og ga seg for så å starte opp igjen.  Det kunne jo ikke være noen som ville meg noe så sent på kvelden og ikke hadde jeg sakt til noen at jeg var her. Trommingen ble sterkere og sterkere, jeg reiste meg opp og så ut av vinduet, ikke annet enn mørke kunne ses, jeg åpnet vinduet og ropte er det noen der ute? Jeg ventet på ett svar som ikke kom, jeg lukket vinduet igjen og dro for gardinene, på dette tidspunktet ante jeg ikke hva som skjedde, om det var noen som visste at jeg var her og ville skremme meg eller om jeg var i ferd med å bli sinnsyk etter å ha vært oppe alt for lenge, jeg trengte uansett noe beroligende. På badet fant jeg noen søvnpiller i medisinskapet, de var for lengst gått ut av dato og jeg ville ikke risikere å spy dem opp igjen så fort jeg hadde svelget dem. Jeg var trett og paranoid, men kjente at søvnen var i ferd med å ta meg, la meg nå få sove og dra hjem igjen imorgen var det siste jeg tenkte før jeg sovnet inn.

Ytterdøra gikk opp med ett brak og jeg skvatt såpass at jeg  fikk kink i nakken. Jeg vendte blikket mot stuedøra, tunge skritt kunne høres og noe som ble dratt gjennom gulvet.  Jeg var redd, men også sjokkert,for hvem faen kunne dette være? Var dette ett innbrudd? Jeg ville bevege meg å se ut av stuedøra,men jeg var som naglet fast til stolen og alle musklene mine var oppstemt som en gitarstreng som er i ferd med å ryke. Dørhåndtaket til stuedøra gikk sakte ned og døra gikk med ett knirk opp. Hjertet mitt hamret og jeg var sikker på at den skulle sprenges, i døråpningen kunne jeg se en en middels høy skikkelse, rommet var såpass mørkt så jeg kunne ikke se ansiktet, men det jeg kunne se var at skikkelsen holdt en øks med ett fast grep i den ene hånden. Det ble en lang stillhet og ingen av oss sa noe som helst. Med vanskeligheter klarte jeg å få frem ett skjelvende» hvem er du?»

Skikkelsen bare sto der urørlig med øksen i hånden og pustet tungt. Jeg tenkte nå at dette måtte være en sinnsyk person som ville rane meg og jeg har sett nok skrekkfilmer til å vite at beroligende samtaler for å lette stemningen hjelper lite, så jeg begynte å tenke mine muligheter for å unnslippe for jeg var ganske sikker på at så fort jeg beveget meg så ville denne personen prøve å gjøre ende på meg. Skikkelsen var såpass stor at jeg ville aldri kunne klare å bare løpe rett forbi ham, hvis ikke jeg klarte å slå personen ut med noe. « parafin lampen» tenkte jeg. Jeg kunne ta sjangsen på å kaste parafin lampen på ham, I alle skrekkfilmer blir morderen brent, men dette var jo ingen film så hva var sansynligheten for det?

Med en rask bevegelse grep jeg parafin lampen og kastet den mot skikkelsen i døråpningen. Lampen   traff skikkelsen i overkroppen og knuste i flere biter og flammen slukket ut.  Skikkelsen bøyde seg ned i smerte og jeg forsto at dette var min sjanse til å komme meg vekk. Av det lille jeg kunne se av personen mens jeg løp forbi var at det var en ganske kraftig og muskulær eldre mann kanskje i 30 årene, han stønnet på gulvet og begynte å dra ut glasskår fra brystet en glass bit av gangen.

Jeg løp ut av hytta og inn i bilen, jeg visste ikke hvor jeg ville kjøre, men ferga kom ikke før neste morgen klokken 7, uansett var hvor som helst bedre enn her. Den mest åpenbare ideen var å komme meg til nærmeste nabo og ringe politiet, det var tross alt påskeferie og det ville overraske meg om det ikke var noen som helst andre i området, hadde jeg bare hatt mobilen tilgjengelig så hadde ikke dette vært noe problem, men hva jeg innså som nå var ett problem var at jeg ikke klarte å finne bilnøklene. Jeg begynte å grave i lommene mine, under stolen og ellers i bilen, men nøklene var sporløst forsvunnet. Mens jeg stresset etter å finne en logisk løsning på dette så jeg mannen komme ut av hytta, brystkassen hans var kuttet og blodig etter parafin lampen og han holdt ennå i øksa med den venstre hånden, men det var hva jeg så han hadde i den høyre hånden som fikk meg til å stivne i frykt, med ett dødt blikk rettet mot meg og ett skjevt smil viftet han bilnøklene langsomt frem og tilbake foran seg før han svelget dem hele. Hva faen? Var det eneste jeg klarte å tenke og hvilket menneske var dette som kunne svelge metall helt?

Mannen begynte nå å gå med sakte og bestemte skritt mot bilen hvor jeg satt totalt ubeskyttet, min første tanke var å låse døren, men hva skulle jeg da gjøre etter det?  Mannen kunne jo bare knuse vinduet lett med øksa eller knyttneven og hvem vet til og med ete bilen. Jeg slengte opp passasjer døra og løp inn mot den mørke skogen uten å se meg tilbake. Da jeg følte at jeg var langt nok unna hytta krøp jeg meg sammen under en stenhylle og skjelvet. Det var helt stille i skogen, bare vinden i trærne kunne høres, den lette snøen på bakken var våt og skitten. Faen snøen! Hvordan kunne jeg være så dum? Mannen ville jeg kunne se sporene mine i snøen. Jeg vet jeg burde ha flyktet, funnet meg et nytt gjemmested eller tatt sjangsen på å svømme til fastland i det kalde havet, men jeg var trett og redd. Jeg ble hvor jeg var hele natten uten så mye som en blund på øyelokkene. For hvert femte minutt trodde jeg at jeg hørte ham, men om han var nær eller om skogen tullet med hodet mitt er jeg til dags dato ikke sikker på.

Da de første lysglimtene av sola steg opp gjennom fjelene, var jeg totalt utslitt, jeg var skitten, kald og øynene mine var blodsprengt og sved etter en natt uten søvn. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå eller om mannen ennå var etter meg, men jeg valgte alikevell å gå tilbake til hytta, hvor ellers skulle jeg gå? Jeg hadde tross alt verken krefter eller vilje til å ta den lange turen il naboen og om så dette ledet til min død fikk så være, jeg har aldri vært godt likt blant medmenneskene mine uansett, verken hjemme eller på jobben, for alt jeg vet ville det vell vært en lettelse for dem om jeg døde og familien min har måttet slite med meg i flere år siden jeg er så forbannet lat til å ikke flytte ut eller skaffe meg en ekte jobb, vell de burde være fornøyd at jeg har en jobb til å begynne med, for gud vet hvor mange ganger jeg har sett på verden med avsky og hat og bare ville ende alt med en kniv mot strupen...........nei....hodet mitt har virkelig ikke godt av en søvnløs natt, det kan jeg bekrefte med engang.

Da jeg nesten var kommet til hytta så jeg politisirener og ett flammehav som slukte hytta. Mannen hadde satt fyr på hytta, men hvorfor? Hvem faen bryr seg? Mordere er gale uansett.  Da en politimann så meg ble jeg straks brakt inn til nærmeste politibil for å varme meg og alt av spørsmål kom i en rasende fart: er dette din hytte? Hva skjedde? Hvor har du vært? Vet noen at du er her? Kan vi ringe noen? Også videre også videre....

Jeg svarte så godt jeg kunne selvfølgelig, men det var tydelig for dem å se at jeg hadde opplevd noe skremmende. De ringte etter tid til foreldrene mine som ble veldig skrekkslagne når de så hva som hadde hendt. Jeg ville ikke hjem, jeg kunne ikke leve ett normalt liv etter dette og var det noe denne turen hadde lært meg var at jeg ikke var helt frisk i huet, jeg valgte derfor å legges inn på ett mentalt sykehus, noe foreldrene mine syntes var unødvendig, men hva faen vet de vell om meg?

om politiet noen gang fanget denne mannen har jeg aldri fått vite alt jeg vet er at jeg ikke skal dra fra byen i fremtidige ferier og at jeg ikke må glemme å ta medisinen min.

[abion1992]

ice cave ambient by Thomas Jensen

[abion1992]

Desert level music made by me