filmifokus

[filmifokus]

A Very Murray Christmas

Jeg har ikke sett noen filmer av Sofia Coppola, men jeg har planer om å se Lost In Translation, som fikk gode kritikker når den ble utgitt i starten av århundret. Hun har også regissert denne julespesialen med Bill Murray i spissen som seg selv. Store Hollywood-navn som Amy Poehler, George Clooney og selv Miley Cyrus, medvirker også. Resultatet er forsåvidt greit, men den burde gitt mer stemning.

[filmifokus]

THG: Mockingjay Part 2

Serien om jenta i flammer ble fort populært blant bokfanatene, og filmserien har fått samme respons. Med noen solide filmer i baken, avslutter The Hunger Games: Mockingjay Part 2 serien med et verdig og tilfredsstillende punktum. Den viker ikke så mye fra de andre filmene, og fansen er nok mer enn fornøyd. Noe mer enn det trenger den ikke å prøve på.

I den fjerde og siste filmen om Katniss Everdeen, vårtids nye Ellen Ripley ifølge mange, er hun fokusert på å drepe president Snow en gang for alle. Med seg har hun en hjernevaska Peeta, som sakte men sikkert kommer til hektene. Filmen er på grensa til samfunnskritisk, og setter verdenen vår på høykant. Er vi de grufulle Capitol som spiser så mye at vi spyr? Kanskje. Lever vi en maktsulten verden? Så absolutt!

Filmen prøver å overraske (iallfall de som ikke har lest bøkene), men filmen er en smule forutsigbar. Den prøver seg også på noen plottwists, men de er ikke så vanskelige å gjennomskue. Slutten er også forutsigbar, men følelsen av kompletthet er ikke helt tilstede. Er det slik det ender?

Jennifer Lawrence spiller ypperlig som hovedjenta, og drar fordeler av et like godt cast. Josh Hutcherson og Liam Hemsworth er flinke som de to mennene rundt seg, og det er fint å se at det ikke blir gjort mye ut av trekantdramaet (som i og for seg ikke er et trekantdrama i det hele tatt - Katniss er forelska i Peeta, og det vet Gale). Best er kanskje Donald Sutherland som den kaldhjertede fienden.

Det svakeste leddet er kanskje Julianne Moores figur, Alma Coin. Moore i seg selv er ikke dårlig, hun spiller med samme selvsikkerhet som Kate Winslet gjorde i Divergent og Insurgent (forresten en synd at hun døde såpass tidlig). Problemet er rollefiguren. Coin var interessant i del 1, rollen var saftig, og Moore fikk mer enn nok spillerom til å vise hva hun er god for. I denne filmen blir hun litt for karikert, hun er forræderen, the good guy gone bad. Kanskje det er boka å skylde på, men regissør Francis Lawrence kunne gjort en bedre jobb i å gi henne litt mer plass på skjermen.

Den filmen gjør best er spenning. Mockingjay Part 2 har nærmest ingen hvilepunkt, og vi som ikke har lest boka vet ikke hva å forvente i neste øyeblikk. Enkelte øyeblikk er kanskje litt urealistiske, men som en helhet er filmen et spenningsdrevet epos om en kvinne på søken for rettferdighet. Filmen unngikk oppfølgersyndromet, og er et fint punktum for en fin filmserie. 

#thg #the hunger games #mockingjay part 2 #mockingjay pt 2 #thg mockingjay #thg mockingjay part 2 #jennifer lawrence #Josh Hutcherson #liam hemsworth #Donald Sutherland #Elizabeth Banks #sam claflin #jena malone #ellen ripley #ripley #film

[filmifokus]

The Martian

The Martian blir skiltet som tidenes første «marsfilm». Den er basert på en bok av Andy Weir, og handler om en astronaut som blir etterlatt på mars når han blir antatt død. Filmen gir små vibber fra filmer som Gravity, Apollo 13 og fjorårets Wild. Men The Martian puster og peser på egne bein, og det er grunn til å juble, for Ridley Scott har laget en film som er verdt hans kreditt.

Først, la oss snakke om forventningene. Ridley Scott er ingen liten regissør. Han har riktignok ikke vunnet Oscar for beste regi (enda), men han har vært nærme med Gladiatoren, Black Hawk Down og Thelma & Louise. Før disse filmene regisserte han også kultklassikerne Alien og Blade Runner. Jeg har – skamfullt nok – kun sett noen få filmer av han, men av det jeg har sett kan jeg fortelle at han er en stor regissør. Forventingene lå allerede skyhøyt.

Det hjelper ikke akkurat at Matt Damon, en strålende skuespiller som sjeldent har fått filmer han fortjener, skiltes som hovedrollen. Norsk media skryter av å ha Aksel Hennie på laget, og resten av castet er heller ikke smått. Sebastian Stan har imponert meg i Capatain America og Political Animals (samt med en liten rolle i Black Swan), Jessica Chastain var solid i Interstellar og Barnepiken (hun ble også Oscar-nominert for Zero Dark Thirty, men den har jeg dessverre ikke sett), Chiwetel Ejiofor imponerte meg stort i 12 Years a Slave, mens de andre (Kristen Wiig, Jeff Daniels, Michael Peña, Sean Bean, Kate Mara og vår egen Hennie) har imponert meg med andre roller.

Premisset for filmen var også veldig lovende. Under et bemannet oppdrag til Mars, blir astronauten Mark Watney (Damon) antatt død etter en voldsom storm og etterlatt av mannskapet sitt. Men Watney har overlevd og er nå strandet og alene på en fiendtlig planet. Med bare magre forsyninger er han nødt til å utnytte både oppfinnsomhet, smarthet og ånd for å livnære seg og finne en måte å signalisere til jorden at han er i live. Under oppturer og nedturer, forsøker Watney å overleve i en umulig situasjon.

Det gjør meg storfornøyd at The Martian innfrir alle forventninger 100 %. Med denne filmen har Scott fått sine høyeste Rotten Tomatoes-score siden Alien fra 1979 (om du ser vekk fra en dokumentarfilm om Alien-serien og en ny versjon av science fiction-filmen Blade Runner)! Han har en stødig regi, og jeg kan slå fast at han er best innen sci-fi. Det kan være en vanskelig sjanger å regissere, for det kreves mektig mye effekter. Men Scott vet hva han gjør, og det ser lekent lett ut for oss som ser på. Det er slik en velregissert film skal se ut.

Damon er midtpunktet som helten vår. Han jubler, han gråter, han sparken, han roper. Viktigst av alt: han er menneskelig. Vi setter vår lit til mannen som sitter fast i en umenneskelig situasjonen, og vi vil – med hvert bein i kroppen – at han skal overleve. Jeg jublet når han jubla. Jeg gråt når han gråt. Jeg var sint når han var sint. Damon er limet som holder det hele sammen, og han makter å gjøre denne sci-fi-filmen til litt mere enn «bare sci-fi». Resten gjør også fine roller, men de faller i skyggen for helten vår.

De visuelle effektene er like overbevisende som i Gravity, og til tider skaper filmen assosiasjoner til rådløsheten Charyl Strayed føler på i Wild, fra 2014. Når Mark ble antatt død, tenkte jeg på Brothers, mens den som skinner sterkest som en sammenlikning er Apollo 13. Men ikke misforstå meg, for The Martian er en film som står på egne bein. Den er frittenkende og er flott adaptert.

The Martian innfrir alle forventinger. Noen vil kanskje pirke på at den kunne vært mer vågal, som fjorårets Interstellar, eller at den kunne spille mer på følelser, også i tilfellet til Interstellar. Interstellar tok seg imidlertid litt vann over hodet, og selv om den imponerte meg psykisk, ble det mer kaos enn wow-effekt. The Martian forteller historien rett frem, og det drar den fordeler av. Filmen anbefales, og fortjener hypen den har fått.

#the martian #5 #matt damon #ridley scott #Jessica Chastain #sebastian stan #sci fi #science fiction #aksel hennie #kate mara #jeff daniels #kristen wiig #chiwetel ejiofor #sean bean #michael pena #film

[filmifokus]

Ondskapens hotell

Dette flotte mesterverket ble nærmest lagt for hat når den ble utgitt. Stanley Kubrick hadde fått massiv suksess for science fiction-filmen 2001: En romodyssé, og Ondskapens hotell var en skuffelse i forhold. Men dette er en underfundig film, og dype moraler ligger gjemt i hver bidige scene.

Filmen er basert på Stephen Kings roman The Shining (King likte for øvrig ikke denne filmversjonen), om en familie som skal ta vare på et høyfjellshotell i løpet av vinteren. Jack Torrance (Jack Nicholson) er familiefaren, og får høre at den forrige som tok på seg ansvaret myrdet familien sin.

Med denne filmen får du et nytt syn på hva en film må være for å kalles “tvetydig”. Ondskapens hotell er intet annet enn en gåte. Det er flere innfallsvinkler for hva filmen egentlig betyr. Noen har koblet sammenhenger mot det amerikanske folkemordet, andre mot holocaust, og noen mener sågar at filmen er et bevis for at Kubrick spilte inn månelandingen i 1969.

Ondskapens hotell er ingen popcornfilm. Det er ikke en film man ser for å kose seg med vennegjengen. For selv om den er nokså skummel, er den også ganske krevende for en skrekkfilm å være. Som en vaskeekte filmnarkoman er det frydefullt med en film som tør å begi seg ut på noe større enn hva det generelle publikumet leter etter.

Jack Nicholson spiller fortreffelig og er gnistrende i hovedrollen som den sinnssyke faderen. Shelley Duvall gjør også en ikonisk skildring, og det er rart å tenke på at hun ble nominert til Razzie for verste skuespiller (og tenk at Kubrick ble nominert til verste regissør!) Hun er publikumets konstante frykt, og det er ho vi skriker etter i de siste 30 minuttene.

Det er en skremmende film, men det er ofte en detalj som gir en god ettersmak. Alien og Nattsvermeren har også skumle overtoner, og det gir en god gnist. Ondskapens hotell byr på mye av dette, og Kubrick har laget et mesterstykke som fortjener en bredere analyse enn det denne anmeldelsen har å tilby. En vaskeekte filmskatt, så sannelig.

#the shining #ondskapens hotell #5 #jack nicholson #shelley duvall #stephen king #shining #film #the shining film #horror #suspense #thriller #skrekk #skrekkfilm #stanley kubrick

[filmifokus]

Bølgen

En magefølelse. En advarsel. Et brak. Et morsinstinkt. Ti minutter. Bølgen er tidenes første norske katastrofefilm, og den vil nok forbli den beste for en lang tid fremover. Den er baktung med klisjeer, men takket være noen solide hovedroller, flotte effekter og et godt utgangspunkt, klarer denne filmen å holde seg på beina.

Filmen tar utgangspunkt i naturkatastrofen som vil inntreffe etter at det ustabile fjellmassivet Åkerneset raser ut i Geirangerfjorden. Vi møter på familiefaren Kristian Eikjord (Kristoffer Joner), som jobber i en gruppe som har som jobb å overvåke Åkerneset. Han har imidlertid sagt fra seg jobben for å flytte, men han får en illevarslende følelse om at noe er galt.

Og magefølelsen inntreffer. Kristian havner midt i hasteevakueringen før en 80 meter høy bølge treffer den fredfulle turistbyen Geiranger. På knapp tid skal alle innbyggere evakueres, og Kristians familie, kona Idun (Ane Dahl Torp) og sønnen Sondre (Jonas Hoff Oftenbro), er de som ligger tynnest an.

Bølgen er absolutt ikke en revolusjonerende katastrofefilm. Den spiller på mange av de kjente sjangertrekkene, og til tider er det i overkant klisjéfylt. Store deler av filmen minnet meg om James Camerons Titanic, og noen scener var såpass like at jeg ikke lurte på om manusforfatterne hadde den i bakhodet da de skrev handlingen.

Samtidig er det verdt å nevne at utgangspunktet i filmen er originalt. Dette er ikke en katastrofefilm om en hendelse som Titanic, Pompeii eller The Impossible, ei er det heller en fiktiv katastrofefilm (Poseidon, Twister, Armageddon osv.). Dette er faktisk et katastrofefilm om noe som kommer til skje. Men vi vet ikke når. Og det gjør den enda mer imponerende.

Kristoffer Joner gjør en maktdemonstrasjon i hovedrollen, og han skaper en emosjonell dybde som filmen mangler ellers. Ane Dahl Torp gjør også en flott skildring, og er like tøff som Rose var i Titanic. Oftenbro er også overbevisende, mens Edith Haagenrud-Sande (i rollen som Eikjords datter Julia) viser at hun har lite filmerfaring.

SPOILER! Jeg klarte ikke å bestemme meg om jeg ville at Kristoffer skulle dø i slutten av filmen eller ei. Han er en flott rollefigur, men det er urealistisk at en hel familie skal gå gjennom så mye, og komme helskinnet gjennom. Samtidig ville det også vært klisjé å drepe han (f. eks. Titanic). Dette viser bare hvor vanskelig det er å lage en god katastrofefilm.

Men Roar Uthaug klarer det med Bølgen. Han har en stødig regi, og får med seg mange flotte folk på laget. Gimpville har skapt flotte effekter på et nokså lavt budsjett, mens Magnus Beite har komponert den nervepirrende filmmusikken som stadig pranger i bakgrunnen.

For Bølgen er faktisk så nervepirrende som en katastrofefilm skal være. Starten er kanskje litt treg for noen, men den er absolutt nødvendig for å bygge opp den sitrende spenningen som kommer etterhvert. Jeg kunne høre hele salen rope på Laila Goody om å trykke på den pokkers knappen. Og da vi så Torp løpe fra bølgen som slo inn på hotellet, satt vi alle med hjertet i halsen.

Tidligere i dag ble det avslørt at Bølgen skulle være Norges Oscar-håp i jakten på vår første Oscar-pris for fremmedspråklige film. Vi vil nok neppe bli nominert, ettersom USA er kongen av katastrofefilmer. Den norske versjonen har kanskje mer prakt til seg, og den støttes opp av en fin familiefortelling, men det er neppe nok.

Bølgen er en klisjéfylt katastrofefilm, men den trenger ikke å være noe mer enn det heller. For den er nervepirrende, kjempespennende og stor og flott å se på. Det er en popcornfilm av flott kaliber, og noe av det bedre som har kommet fra Norge. Nå vil alle feste blikket sitt mot Geiranger, for vi vet det vil skje. Det gjenstår bare å finne ut når.

#bølgen #the wave #norge #norway #geiranger #geirangerfjorden #åkerneset #ane dahl torp #kristoffer joner #jonas hoff oftenbro #titanic #Edith Haagenrud-Sande #Roar Uthaug #film #4

[filmifokus]

Eit perfekt liv

HBOs komiserie Enlightened, eller Eit perfekt liv som den ble kalt på nynorsk, ble kansellert i 2013, til tross for knallsterke kritikker. TV-serien forteller oss historien om Amy Jellicoe, en kvinne som kommer tilbake til sitt gamle liv med en ny innstilling etter et mentalt sammenbrudd og behandling ved et holistisk senter. Denne komedieserien er en mesterlig fortalt fortelling om en kvinne på sitt beste - og på sitt verste.

Serien fikk to sesonger. Den første håndterer Amys vanskelige tilbakevending til den ondskapsfulle virkeligheten. SPOILER! Mot slutten av sesongen innser hun at selskapet hun jobber for er svindlere, og hun bestemmer seg for å ta dem en gang for alle. Det er her sesong to kommer inn; den bygges opp mot et frydefullt klimaks hvor sannheten endelig avsløres.

Mike White og hovedrolleinnehaver Laura Dern står bak denne briljante og nydelige lille komiserien, og de har klart å holde seg original. White har skrevet alle episodene, regissert de fleste av dem, og har en av hovedrollene som Tyler, en av Amys nye kolleger. Dern har vært med å planlagt historien, men gjør den største jobben foran kamera. Skildringen hennes som Amy er helt formidabel, og det er ikke rart hun vant Golden Globe for den.

Den første sesongen kan virke litt rotete. Her fortelles mange forskjellige historier i løpet av tolv episoder, og noen ganger sliter serien med å finne sitt eget fotfeste. Men det tar ikke lang tid før serien forvandler gråstein til gull, og virkelig blir verdt å se på. Jeg lurer på om den litt tungvinte starten kan være til hjelp for nydeligheten som følger.

Dern er som sagt perfekt i rollen som Amy, men resten av castet er også helt vidunderlig. Sjefen Dougie spilles godt av en energisk Timm Sharp, mens Luke Wilson gjør en morsom skildring av Amys eksmann Levi. Sarah Burns gjør en flott jobb som Amys tidligere assistent, nå forfremmet til Amys gamle stilling (til Amys fortvilelse). Derns mor, Diane Ladd, spiller også moren hennes her. Hun kan være tung å elske, men etter en stund liker du henne også.

Eit perfekt liv skulle få levd litt til. Her er det flere flotte historier som venter på å bli fortalt, og flere Emmy-nominasjoner (og Emmy-statuetter!) som venter på å bli gitt. Jeg er nesten overrasket over at Netflix eller andre serieselskaper ikke har plukket opp denne flotte serieperlen. Det samme kan jo spørres om Hannibal...

En medrivende Dern, en White i toppform, formidabel musikk, et velskrevet manus og et solid cast ellers, gjør Eit perfekt liv til en flott, liten serie, om det å reise seg fra asken når ting går i dass. Brava!

#enlightened #eit perfekt liv #laura dern #mike white #2011 #2013 #4 #timm sharp #luke wilson #diane ladd #sarah burns #enlightened series #enlightened s01 #enlightened s02

[filmifokus]

Paper Towns

En ny filmatisering av  en John Green-bok er her, og denne gangen skal Papirbyer få prøve seg. I fjor møtte vi kreftsyke Hazel og drømmegutten Augustus i The Fault in Our Stars, men denne gangen blir vi levert en film av et annet kaliber. Green er flink til å skrive interessante rollefigurer, men det han har litt problemer med er handlingen, og det bekrefter denne filmversjonen.

Filmen sentrerer seg rundt atten år gamle Quentin (Nat Wolff) og hans langvarige forelskelse med nabojenta Margo (Cara Delevingne). De var gode venner i barndommen, men vokste etterhvert fra hverandre. Plutselig en natt, vil hun ha med Quentin på et revansjeoppdrag mot kjæresten.

Etter nattevandringen blir imidlertid Margo borte, men ikke uten spor. Dette har nemlig hendt før, og hver gang etterlater hun spor til en av sine nærmeste for å klargjøre at hun har det bra. Denne gangen har hun etterlagt spor til Quentin, som er fast bestemt på å finne henne igjen.

Rollefigurene er flotte. Ingen av dem er pyntegjenstander, og vi får litt innsikt i alle figurene våre. Margo er muligens en tvilsom karakter, men hun får fart på handlingen. At Delevingne har lite filmerfaring vises. Hun er litt platt i replikkene sine, og det er ikke alltid jeg tror på det hun har å si. Wolff har heller ikke mye erfaring som skuespiller, men gjør her en strålende jobb som en svermerisk skolegutt. Resten av castet gir også fine skildringer som Quentins venner.

Flere sider ved handlingen er tvilsomme. Regissøren Jake Schreier har bygget opp en fasade av ungdomslivet som ikke stemmer helt. Det er for eksempel lite trolig at Lacey (Halston Stage) sa seg villig til å bli med på jakten på Margo etter å ha kjent følgesvennene sine i noen få minutter. Og hvor er mobilene? Det er på tide å innse at dagens befolkning (ja, ikke bare ungdommer) sitter mye mer på mobilen sin enn det som vises her.

Filmen skaper et hyggelig bilde av en vennegjeng som holder sammen i tykt og tynt. Og det har de klart med flott kjemi mellom skuespillerne, og du får følelsen av at de har kjent hverandre lenge. Filmen klarer også å skape en stemning mellom Quenting og Margo som bekrefter at de ikke har sett hverandre på en stund.

Paper Towns er fylt med fin musikk, og flott kinematografi. Den gir oss en drømmende følelse, og vil nok vekke mye kjærlighetsbegjær. Dermed passer den også best for unge voksne. Filmen gir oss et innblikk i folk og mennesker som ikke har alt på plass, men som likevel tør å ta sjanser for å oppnå det de ønsker. Moralen er fin, og slår nok sterkest i hjertet på nettopp ungdommer.

Dette er en forfriskende ungdomsfilm. Den er ikke pretensiøs, og prøver ikke å være det neste store. Filmen har flotte skildringer, og det meste er jevnt over godt utført. Slike filmer vinner ikke de store Oscar-prisene, og treffer ikke det store publikum, men fungerer flott på sitt eget vis. Paper Towns er en fin film å se i mengden med svære actionfilmer og tunge dramafilmer. Du vil ikke bli skuffet.

#paper towns #papirbyer #nat wolff #cara delevingne #john green #the fault in our stars #tfios #jake schreier #justice smith #austin abrams #halston sage #4 #film #norsk #norwegian

[filmifokus]

Ant-Man

Ant-Man (or as my friend mistakingly called it, “Aunt-Man”) is the new superhero movie from Marvel, the company that brought us action packed movies such as Captain America, Iron Man and The Avengers. This film is not as action packed as those mentioned above, but still works in its own ways. However, the comedic theme throughout the film ruins what could’ve been an epic film.

The film is basically about Paul Rudd’s character Scott Lang, a cat burglar whom wants to do everything for his little daughter. That includes embracing his inner hero and helping his mentor, Dr. Hank Pym (an eccentric, but awesome Michael Douglas), to plan and pull off a heist that will save the entire world - in the size of an ant.

Absurd? Possibly, but it’s not the story that limps; it’s the dialogue. It’s obvious that Marvel seems to run out of funny puns and comedic turns. The film is blossoming with comedic reliefs, and it all seems too repetitive. Especially annoying is Luis (Michael Peña), one of Lang’s friends. He has neither depth nor range, and it’s a completely flat character.

The main cast, however, is great. Paul Rudd has some unecessary unfunny lines, but he´s a likable character, and a good protagonist. Michael Douglas shines bright as his mentor, while Evangeline Lilly does a nice job as the heroine of the film. This trio has a good chemistry, and can make us have a good time, withouth the silly humour.

No, the film isn´t completely lacking of good humour. It´s there, sometimes. Ant-Man is at it´s funniest when making contrasts between the size of the protagonist and the various surroundings. The same goes for the opposite. The real life size of Thomas the Tank was hilarious in the first shot, but they eventually overplayed it.

In short, Ant-Man is an OK movie. Not of Marvel´s best, not of their worst. The humour isn´t that funny, but some moments are gold. The film is emotional at it´s core, and doesn´t take itself too seriously. It´s a nicely casted film with some exceptions, and it´s an overall likable popcorn film. Not deep, not heartwrenching, but enjoyable.

#ant-man #antman #paul rodd #michael douglas #evangeline lilly #marvel #2015 #3 #english #review #film #aunt-man #film review

[filmifokus]

Rock of Ages

Mens Mamma Mia tok hånd om ABBAs søte toner fra 70-tallet, kommer Rock of Ages med store rockehits fra 80-tallet. Filmen ble utgitt i 2012, og fikk da lunken mottakelse, noe som gjenspeiles i både norske kritikere og Rotten Tomatoes. Lunken er nok en veldig passende beskrivelse; mye fungerer rett og slett ikke. Men rocken? Den er der.

Sherrie Christian (en klisjétypisk rolle, spilt av Julianne Hough) vil opp og frem i musikkbransjen, og når hun møter på bygutten Drew Boley (Diego Boneta) blir det både jobb hos nattklubben Bourbon Room og kjærlighet. En velkjent oppskrift, som på alle måter har gått ut på dato. De er sammen. De slår opp. De blir sammen igjen på slutten. No shit.

Rundt dem finner vi en rekke andre personligheter; den konstante dopa rockestjernen Stacee Jaxx (en artig Tom Cruise), nattklubbens bestyrer Dennis Dupree (Alec Baldwin) og assistenten Lonny (Russell Brand), den småville Rolling Stone-journalisten Constance Sack (Malin Åkerman) og ordførerfrua Patricia Whitmore (Catherine Zeta-Jones).

Rollebesetningen ser ut til å være tipp topp? Nja. Det er kanskje urettferdig for Julianne og Diego å bli gitt et slikt kjedelig kjærlighetsforhold, men de kunne krydret det opp litt mer. Det blir litt for monotont, og bremser stemningen i filmen mer enn det burde. Litt i overkant mange ballader ble det også.

Ellers gjør Cruise en sjelden og komisk rolletolkning som Stacee Jaxx, mens Baldwin og Brand kanskje står for den morsomste scenen i hele filmen. Svenske Åkerman gir også jernet, men rollefiguren mangler noen sympatiske innslag som gjorde Adam Shankmans forrige musikal, Hairspray, så bra. Zeta-Jones gjør det ikke like bra her som hun gjorde i Chicago, men sjarmen hennes er fortsatt med. Og fremføringen hennes av «Hit Me With Your Best Shot» er rå!

Rock of Ages tilbyr musikk fra blant andre Journey, Poison og Bon Jovi. Selv om det hadde vært artig med flere rockegrupper, f. eks. Queen, er utstillingsvinduet filmen byr på mer enn OK. At det vil slå i gjennom hos de voksne, som har vokst opp med musikken, er ikke nødvendigvis en selvfølge. Men den vil nok introdusere rockemusikken fra 80-tallet til dagens ungdom - og det med et stort hell yeah!

Filmen er til tider en smule pretensiøs, og det er på grensen til imitasjon. Det ser ut som om den vil etterligne galskapen som gjorde Baz Luhrmanns Moulin Rouge! så bra, men det funker ikke. Til tider synes jeg det faktisk blir for sært, og enkelte scener blir for dumme og tåpelige. Filmen er kanskje basert på en musikal, men jeg mistenker at endringene Shankman har gjort kan ha gjort den litt mer pretensiøs enn historien egentlig er.

Men for all del, Rock of Ages er en god film. Handlingen er kanskje baktung, og noen sanger burde bli utelatt for handlingens beste, men dette er en musikalfilm som klarer å stå på egne bein. Den vakler kanskje, men leverer det den skal - rock. «Intet annet enn moro» sier undertittelen, og den lyver ikke.

#rock of ages #mamma mia #tom cruise #Catherine Zeta-Jones #moulin rouge #rock #film #tbt #julianne hough #diego boneta #alec baldwin #russell brand #malin åkerman #malin akerman #3 #musical #musikal #chicago #chicago film

[filmifokus]

Jane the Virgin S01

Jane the Virgin har kanskje et absurd plot, og noen rare rollefigurer, men sjarmen er upåklagelig. Gina Rodriguez skinner gjennom i en praktfull rolleskilding, og er med denne rollen for alltid ferdig med ubetydelige småroller i ukjente TV-serier. Denne dramedy-serien byr på alt fra intens spenning til innkommende latterkuler. Det er bare å la seg rive med.

For å gi en kortfattet forklaring, Jane the Virgin handler om 24 år gamle Jane (Rodriguez) som har lovet seg selv å ikke ha sex før hun er gift (eller i alle fall forlovet). Hun lever et lykkelig liv sammen med moren sin Xiomara, bestemoren sin Alba, og kjærligheten Michael. Men ikke for lenge.

Med så langt? Jane blir en dag gravid ved et kunstig befruktningsuhell, og faren er Rafael, som er gift med en kvinne som heter Petra. Og synderen? Det er ingen andre enn Rafaels søster Luisa. Som om ting ikke er komplisert nok slår det gnister mellom Jane og Rafael, og det skjer gjentatte mord ved hotellet Rafael er deleier i - og som Jane jobber på! Petra er en av de mistenkte...

Men dette er bare toppen av isfjellet, for serien overrasker i hver bidige episode. Den makter å gi oss medrivende cliffhangere, og sympati for hver eneste rollefigur - selv om de kanskje ikke er så god innerst inne. Det gjør figurene allsidig, og du blir genuint engasjert i karakterenes ved og vel.

Jane the Virgin viser tendenser til Glee i sin storhetstid, men har også nok med originalitet til å gå god for gull under Emmy-seremonien i år. Spesielt forventer jeg en pris til Gina Rodriguez, som virkelig har stålkontroll i den mildt sagt komiske hovedrollen som jomfrumoren Jane. Hun har jo allerede vunnet en Golden Globe.

Det er sjeldent å se en TV-serie utfolde seg på et så praktfullt vis allerede etter én sesong. Her er castet allerede perfekt, manuset fantastisk og regien stødig. Serien har bygget seg bra opp mot en ny sesong, som vil få premiere i september. Nå er fallhøyden også dobbelt så stor, så vi får bare håpe på en like god andre sesong.

Jane the Virgin kan tidvis bringe fram lattertårene, men den kan også gi deg tårer på et helt motsatt vis. Det er nok det som også var planen. TV-serien funker rivende godt, og det viser seg at det fortsatt er mulig med nye og forfriskende komiserier. Jeg tar av meg hatten.

Bildene i denne anmeldelsen er hentet fra Variety.com. Serien går på TV 2 Bliss, og er tilgjengelig på TV 2 Sumo.

#gina rodriguez #jane the virgin #5 #glee #Andrea Navedo #Yael Grobglas #Justin Baldoni #Ivonne Coll #Brett Dier #Jaime Camil #2014 #2015 #comedy #tv #komedie #dramedy #drama

[filmifokus]

Den lille havfruen

Den lille havfruen blir ofte omtalt som en stor Disney-klassiker på høyde med Løvenes konge, Snehvit og Skjønnheten og udyret. Ja, den har sin sjarm, og den er søt, men den er også nokså oppskrytt. Få av sangene fester seg til hjernen, og om budskapet i filmen er godt eller dårlig, kan diskuteres.

Vi møter havfruen Ariel (en godstemt Sissel Kyrkjebø), som ulykkelig forelsker seg i menneskeprinsen Eric. Faren hennes Triton misliker mennesker, og tillater selvfølgelig ikke et slikt forhold. Alt ser i det hele tatt håpløst ut for svermeriske Ariel. 

Men ved hjelp av sjøheksa Ursula får hun menneskeføtter og kan tilbringe tid med Eric. Prisen er stemmen hennes, men hvis hun kysser Eric innen tre dager, får hun stemmen sin tilbake, i tillegg til å bli et menneske for alltid. Hvis ikke får hun tilbake halen sin, og vil bli Ursulas fange for alltid.

Kyrkjebø gir Ariel en sympatisk stemme, og sangene hennes er drømmende. Men ikke så mange av dem er imidlertid til å huske. Under the Sea husker jeg, for den er virkelig catchy, og kan sette hoftene i sving. Ellers er sangene i filmen litt for monotone, og ingen skiller seg ut i mengden.

Folk snakker ofte om hvilken søt kjærlighetshistorie det er i Den lille havfruen. Men den er absolutt ikke søt! Den er absurd! Det kan virke som om filmen oppfordrer unge jenter til å gi fra seg stemmen sin - i overført betydning din viktigste eiendel - mot en gutt du ikke engang har møtt! Hadde filmen blitt utgitt i dag, hadde den nok fått nok med kritikk for dette illevarslende handlingsforløpet.

Men folk ser forbi det i dag. Fordi det er en Disney-klassiker. En Disney-klassiker på høyde med Skjønnheten og udyret og Løvenes konge. Førstnevnte lærte oss at det er innsiden som teller, og sistnevnte at man ikke må henge seg opp i detaljer, men heller ta det litt “Hakuna Matata” (blant mange flere gullgruver i disse filmene).

Og ja, Den lille havfruen har noen gode budskap også. Foreldrene dine vil det beste for seg, selv om det kanskje ikke virker slik. Og Ariels far, Triton, er jo fortsatt i sorg etter konas død, og Disney takler dette godt. Og for all del, denne filmen har noen vidunderlige scener som er gull verdt.

I det opprinnelige eventyret dør Ariel; det ville nok vært et bedre alternativ her. Da blir det nok ikke en like god barnefilm, men det er viktig å se realiteten i øynene. Å si ja til en avtale er lett. Å komme seg ut av en er ikke. Hadde handlingen blitt omskrevet, og aldersgrensen høynet, kunne dette bli en klassiker større enn den er i dag.

All kritikk tatt til side, så er Den lille havfruen en grei film. Klassikerstatusen er ufortjent, men den har sjarm. Budskapet kan settes under debatt og sangene er ikke fengende nok. Men figurene er flotte (spesielt liker jeg skurken Ursula), og filmen har noen øyeblikk som ingen andre barnefilmer har. En fin film, men fasaden overskygger realiteten.

#den lille havfruen #the little mermaid #ariel #triton #sissel #sissel kyrkjebø #sissel kyrkjebo #tbt #3 #hc andersen

[filmifokus]

The Age of Adaline

#the age of adaline #blake lively #harrison ford #ellen burstyn #2015 #4

[filmifokus]

En moderne familie S06

#modern family #en moderne familie #modern family season 6 #julie bowen #sarah hyland #sofia vergara #ed o'neill #ty burrell #jesse tyler ferguson #eric stonestreet #ariel winter #nolan gould #rico rodriguez #aubrey anderson-emmons #4

[filmifokus]

Jurassic World

Gudskjelov! Tidligere denne uken synset jeg om hvorfor Jurassic World (kanskje) kom til å bli en skuffelse. Men så feil har jeg ikke tatt på en stund. Chris Pratt og Bryce Dallas Howard leverer fine og saftige roller, CGI-effektene viser seg bedre på kinolerretet enn på YouTube, og viktigst av alt; Jurassic World er en god oppfølger!

Mange år etter hendelsen i utgangspunktet vårt, Jurassic Park, møter vi Jurassic World, en ny fornøyelsespark som har tatt opp DNA-et fra de lenge utdødde dinosaurene, og gitt dem nye liv. Dagens forskning har heller ingen begrensninger, så da frister det å gjør mer. Indominus rex er eksempelet, hvor genene til tyrannosaurus rex og velociraptorene er blandet sammen. Selvfølgelig går ting galt, og heltene våre står nok en gang i fare.

For å starte med det negative; det er handlingen som halter mest. I det hele tatt at man har tillat å bygge ut en ny park etter de tallrike forsøkene tidligere, er rett og slett tåpelig. Chris Pratts rollefigur Owen peker ut den dumme ideen å blande ulike gener. Simon Masrani (Irrfan Khan) mener det motsatte. Dette er typiske filmskildringer, også sett i Jurassic Park.

Men det haltende manuset reddes. Pratt utgjør en flott rollefigur - kanskje et hint klisjé - men det gjør ikke noe mye. Dallas Howards figur Claire virker irriterende i starten - typisk jenter i slasherfilmer - men takket være karakterutvikling, blir rollefiguren allsidig og rå i slutten av filmen. Kjærlighetsforholdet mellom disse to irriterer. Et typisk hat-elsk-forhold som er å se i alle moderne actionfilmer. Ty Simpkins og Nick Robinson spiller gode biroller, og ja, de presterer mer enn å skrike og jamre.

CGI-effektene kan diskuteres. I synseinnlegget mitt skrev jeg at det var lett å se at de var falske, men på kinolerretet gir de meg en mer realistisk følelse, og de er ikke lenger animasjonsfigurer. De er faktiske dinosaurer. Noen scener ser selvfølgelig bedre ut enn andre, men helhetlig er spesialeffektene mer enn godkjent.

Filmen har noen logiske brister. SPOILER! Det er urealistisk at Claire løper gjennom skog og mark, i store folkemengder og flere mil, i ført høye hæler. Nå pleier ikke jeg å gå med dem, men det er nok høyst upraktisk, og nokså ulogisk om du tenker på omstendighetene. T-rexen på slutten av filmen lar Claire, Owen og nevøene hennes bli igjen uskadet - det føles heller ikke så realistisk ut.

Med sine feil tatt i betraktning, så leverer Jurassic World det den skal. Den er en oppfølger, og jammen meg en verdig en. Som barn var jeg oppslukt i Jurassic Park-filmene, og denne filmen bragte meg tilbake til barndommen. Det er det ingen annen film som har klart de siste tre (?) årene. Og som en actionfilm leverer den også!

Nei, den er ikke sømløs. Den har sine feil. Handlingen halter, og enkelte sider ved filmen er klisjé. Men sett i helhet, er Jurassic World en visuelt slående actionfilm som virkelig leverer det den gikk inn for. Barndommen bringes tilbake, og understrekes av John Williams magiske lydspor fra første film. Tusen takk for en god oppfølger. Filmtilhengeren i meg fryder seg, fordi han har nettopp møtt på en gammel kamerat. God filmopplevelse!

#jurassic park #jurassic world #chris pratt #bryce dallas howard #ty simpkins #nick robinson #film #review #film review #cgi #4 #john williams #jurassic park 4

[filmifokus]

Derfor tror jeg Jurassic World vil bli en skuffelse

12. juni har både Norge og USA premiere av den nye eventyrfilmen Jurassic World, den tredje oppfølgeren til kassasuksessen Jurassic Park fra 1993. Trailere og stillbilder har gitt meg en pekepinn på hva jeg kan forvente. Før jeg i det hele tatt skal anmelde filmen, vil jeg synse litt om hvorfor jeg tror den vil bli en skuffelse.

En dårlig oppfølger? Det har vi sett mye av. Eksempler er blant andre Alien 3, Alien: Oppstandelsen, Den skjulte trussel, Klonene angriper (jeg nevner ikke Sithene tar hevn da den i mine øyne er en god Star Wars-film) og selvfølgelig de to andre Jurassic Park-oppfølgerne. Aliens og Imperiet slår tilbake (blant et fåtall til) viser imidlertid at det er mulig å lage en god oppfølger. Men det vil nok ikke være et scenario for Jurassic World.

Det er flere grunner til at jeg tror dette, som nevnt under. Men det er også faktumet at det er en oppfølger. Blir det en oppfølger er det som regel et populært utgangspunkt. Og da er det desto større fallhøyde. Jeg er sikker på at det var dårligere filmer enn Den skjulte trussel som ble utgitt i 1999, men dette var den nye oppfølgeren til de elskede Star Wars-filmene. Med en så stor fallhøyde ble det altså bånn i bøtta for den filmen. Her er noen åraker til hvorfor Jurassic World kan lide samme skjebne:

#1 CGI-effekter Jurassic Park ble utgitt i 1993, men ut i fra trailerne å dømme, ser det ut til at denne har bedre spesialeffekter enn Jurassic World. Det skal ikke mye til for å se at dinosaurene er falske, og noen ser rett og slett ut som animasjonsfigurer. Jurassic Park vant Oscar for sine spesialeffekter; det vil nok ikke denne.

#2 «utviklingshelvete» Jurassic World har uvillig opplevd det som i filmverdenen kalles «utviklingshelvete», et scenario hvor en film har vært i utvikling lenge, men aldri egentlig blitt noe av. Flere filmer har vært utsatt for dette, og endt opp som en fiasko. Alien vs. Predator, Beverly Hills Cop III, Alien 3 og The X-Files: I Want to Believe for å nevne noen.

Jurassic Park 4 hadde premieredato i 2005, og innspillingen skulle begynne i 2004. Slik ble det altså ikke. Siden har filmen blitt utsatt gang på gang. Det opprinnelige manuset gikk også gjennom en rekke revisjoner, men heldigvis ble det laget et nytt et. Jeg liker dog ikke at det er skrevet av fire forskjellige personer. Med såpass mange folk kan handlingen bli både rotete og selvmotsigende.

#3 skuespillerne Chris Pratt har hovedrollen som Owen Grady, en av de ansatte på fornøyelsesparken Jurassic World. Selv om Pratt har gjort gode rolleprestasjoner i blant annet Guardians of the Galaxy og The OC, føler jeg at en slik stereotypisk rolle som den Indiana Jones-karakteristiske kjekkastypen ikke passer helt for Pratt. I trailerne virker han som en bedreviter, og det er noe ganske irriterende ved han. Jeg håper at han har litt Sam Neill i seg, og at han plutselig overrasker meg positivt.

Jeg har ingen tidligere erfaring med Bryce Dallas Howard, som spiller Claire Dearing, men jeg har visstnok sett glimt av henne i Twilight og Spider-Man 3. I rollen som Claire minner hun meg litt om Kate Winslets skurkerolle Jeanine Matthews i Divergent og Insurgent; hun vil det beste for folket, men noen ganger overskygger interessen realismen. Jeg har ikke helt landet på om det er en grei figur eller ei, men det er nok ingen ny Ellen Ripley.

Ty Simpkins og Nick Robinson utgjør Claires nevøer Gray og Zach, og jeg kan ikke dy meg å sammenligne dem med John Hammonds barnebarn i Jurassic Park. De klarte å fange skrekken i det hele, og ble sammen et ikonisk filmpar. Det kan imidlertid diskuteres om rollene var litt for klisjé i utgangspunktet. Simpkins og Robinson vil nok neppe nå opp til samme høyde. Vi får i alle fall håpe at disse rollefigurene presterer mer enn å jamre og skrike, og at de kanskje blir gitt en viss følelsesmessig dybde.

#4 dialog Klein og irriterende dialog har ødelagt en rekke filmer, og det er ofte en populær feil blant dem. Klein dialog gir klein film. Replikkene føles (ut ifra små klipp på internett) unaturlig og billig, som om kilden er manuset til Klonene angriper. Manuset er filmens beinmarg, og dårlig manuskript gir dårlig film.

#5 oppfølgersyndromet En annen felle den ser ut til å gå i, er oppfølgersyndromet. Mange oppfølgere forsøker gjerne å lage en tro kopi av originalen, men da blir den kjedelig og langtenkelig. Vi ser oppfølgere fordi vi vil ha noe nytt. De beste oppfølgerne gir rollefigurene sine nye utfordringer, og nye scenarioer som de ikke har møtt på før. Denne filmen har verken de samme rollefigurene, eller noen nye scenarioer, ser det ut til.

I Jurassic Park hadde vi én mann, én kvinne og to barn i de største rollene. I Jurassic World har vi også én mann, én kvinne og to barn i hovedrollene. I begge filmer sa dem at det var et trygt sted, men i begge tilfeller ble (blir) det motsatte bevist. Jaja, vi har sett det før.

-----

Når alt er sagt, så har vi jo hatt tilfeller hvor filmer ble spådd til en fiasko, men endte opp som både suksess hos kritikere og seere. Titanic fikk enormt med dårlig omtale i forkant av premieren, men den fikk 11 Oscar-priser og ble den første filmen til å spille inn over 1 milliard dollar på verdensbasis.

Jeg håper jeg tar feil når jeg sier at Jurassic World vil bli en skuffelse. Det vil vise seg 12. juni. God kinoopplevelse!

#jurassic world #chris pratt #jurassic park #bryce dallas howard #ty simpkins #nick robinson

[filmifokus]

Pitch Perfect 2

#pitch perfect #pitch perfect 2 #rebel wilson #pitch #pitch 2 #brittany snow #ester dean #hana mae lee #alexis knapp #hailee steinfeld #elizabeth banks #2015 #sequel #oppfølger #film review #filmanmeldelse #3

[filmifokus]

Downton Abbey S01-05 #TBT

#downton abbey #downton #nrk #nrk1 #julian fellowes #tbt #5 #2010 #2011 #2012 #2013 #2014 #norge #norsk #anmeldelse #review